Jeg har aldri vært i tvil, men det er likevel flott å få den endelige bekreftelsen: Live Maria Roggen er en musikalsk historieforteller i verdensklasse.

Live Maria Roggen har veldig mye å melde.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Live Maria Roggen (46) har liksom vært der/her i flere tiår allerede. Spesielt med Come Shine har hun markert seg som en annerledes vokalist som har tatt med seg tradisjonen for så å gå sine egne veier. Likevel har hun aldri fått det store gjennombruddet som hun i mine ører har fortjent. Med dette bestillingsverket til Vossajazz i 2015, "Apokaluptein" – som betyr avdekking, bør så avgjort dører og ører åpne seg for denne unike stemma både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Roggen har skrevet det aller meste av musikk og all tekst og viser seg som en usedvanlig allsidig komponist som henter inspirasjon fra en rekke musikalske kilder: jazz, rock, singer/songwriter-tradisjonen – Joni Mitchell ville ha kjent seg igjen her – og setter det sammen til et musikalsk hele som er usedvanlig spennende og originalt. Tekstene hennes tar for seg de store spørsmåla om klima, folkevandringer, grådighet og kjærlighet. Hun gir seg ikke ut for å ha alle svara – hun løfter spørsmåla frem og får oss til å tenke. Det kalles kunst det og når hun så har en diksjon og inderlighet i stemma som får oss til å Lytte, så når hun langt.

Med seg har hun et håndplukka stjernelag med Lene Grenager på cello, islandske Hilmar Jensson på gitar, Audun Kleive på trommer, Eivind Lønning på trompet og Sondre Meisfjord på bass og vokal og tilsammen har de laga et visittkort som Live Maria Roggen har lov å se på som et mesterstykke og en milepæl i si musikalske karriere så langt. Det er bare å åpne alle grenser – Live Maria Roggen er mer enn klar.

Live Maria Roggen

Apokaluptein

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

I ei samling av 19 plater og med 173 låter kommer du ikke nærmere jazzkilden i New York på 1950- og 60-tallet.

Miles Davis er sjølsagt representert på denne samlinga.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg får ofte spørsmål fra folk som gjerne vil ha ei innføring i jazzens irrganger om hvor de skal begynne. Kan jeg sette opp ei liste for dem? Det har jeg også gjort noen ganger og forhåpentligvis hjulpet noen på vei. Med denne samlinga i hånd og hus, og til en uforskamma overkommelig pris også, så trenger jeg ikke det lenger. De som vil sette seg inn i jazz med røtter i The Big Apple bra bebop- og hardbop-perioden finner nemlig alt de trenger og vel så det her.

De 10 cdene består av, med et unntak, musikk fra to album med forskjellige artister. Her er det plukka på øverste hylle og ikke skjønner jeg helt hvordan rettighetsspørsmålene er løst, men det må man nesten gå ut i fra at de er.

Festen begynner med klarinettisten/saksofonisten Jimmy Hamilton og saksofonisten Stanley Turrentine og blir fulgt med to andre meget dyktige, men underkjente saksofonister, Gene Ammons og Hank Mobley. Bare Ammons´ versjon av "Answer Me My Love" er verdt inngangspengene aleine!

Gene Ammons – en av de nesten glemte gigantene.

Jeg har langt i fra kommet meg gjennom all musikken her, hver cd er på bortimot 80 minutter, men jeg lover å komme tilbake hvis førsteinntrykket får seg skrammer utover høsten og vinteren. Her er det som man vil skjønne musikk som vil vare evig og som ikke trengs å fortæres i løpet av ei servering.

I tillegg til de nevnte får vi innspillinger med Miles Davis, Milt Jackson, Cannonball Adderley, Grant Green, Thelonious Monk, Johnny Griffin, Lee Konitz, trompetere Tony Fruscella – opp med hånda de som husker han, Charles Mingus, Eric Dolphy, Hank Mobley/Al Cohn/John Coltrane og Zoot Sims – sammen!!!!!!, Eddie Lockjaw Davis, Sonny Rollins, Charlie Rouse og Roland Kirk. Skjønner????

Lydkvaliteten er pussa opp og holder meget god standard og kvaliteten på musikk er, nesten unødvendig å nevne, av aller ypperste merke i de fleste tilfeller.

Her er det bare å sette i gang å kose seg – i timesvis. Her det musikk både for nybegynnere og for viderekomne. "New York Jazz" er enkelt og greit ei tidløs samling klassisk jazzmusikk.

Diverse artister

New York Jazz

Documents/Naxos Norway

I ei samling av 19 plater og med 173 låter kommer du ikke nærmere jazzkilden i New York på 1950- og 60-tallet.

Miles Davis er sjølsagt representert på denne samlinga.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg får ofte spørsmål fra folk som gjerne vil ha ei innføring i jazzens irrganger om hvor de skal begynne. Kan jeg sette opp ei liste for dem? Det har jeg også gjort noen ganger og forhåpentligvis hjulpet noen på vei. Med denne samlinga i hånd og hus, og til en uforskamma overkommelig pris også, så trenger jeg ikke det lenger. De som vil sette seg inn i jazz med røtter i The Big Apple bra bebop- og hardbop-perioden finner nemlig alt de trenger og vel så det her.

De 10 cdene består av, med et unntak, musikk fra to album med forskjellige artister. Her er det plukka på øverste hylle og ikke skjønner jeg helt hvordan rettighetsspørsmålene er løst, men det må man nesten gå ut i fra at de er.

Festen begynner med klarinettisten/saksofonisten Jimmy Hamilton og saksofonisten Stanley Turrentine og blir fulgt med to andre meget dyktige, men underkjente saksofonister, Gene Ammons og Hank Mobley. Bare Ammons´ versjon av "Answer Me My Love" er verdt inngangspengene aleine!

Gene Ammons – en av de nesten glemte gigantene.

Jeg har langt i fra kommet meg gjennom all musikken her, hver cd er på bortimot 80 minutter, men jeg lover å komme tilbake hvis førsteinntrykket får seg skrammer utover høsten og vinteren. Her er det som man vil skjønne musikk som vil vare evig og som ikke trengs å fortæres i løpet av ei servering.

I tillegg til de nevnte får vi innspillinger med Miles Davis, Milt Jackson, Cannonball Adderley, Grant Green, Thelonious Monk, Johnny Griffin, Lee Konitz, trompetere Tony Fruscella – opp med hånda de som husker han, Charles Mingus, Eric Dolphy, Hank Mobley/Al Cohn/John Coltrane og Zoot Sims – sammen!!!!!!, Eddie Lockjaw Davis, Sonny Rollins, Charlie Rouse og Roland Kirk. Skjønner????

Lydkvaliteten er pussa opp og holder meget god standard og kvaliteten på musikk er, nesten unødvendig å nevne, av aller ypperste merke i de fleste tilfeller.

Her er det bare å sette i gang å kose seg – i timesvis. Her det musikk både for nybegynnere og for viderekomne. "New York Jazz" er enkelt og greit ei tidløs samling klassisk jazzmusikk.

Diverse artister

New York Jazz

Documents/Naxos Norway

Jømnas aller største sønn, Tom S. Lund, har i flere tiår løfta fram et varmt og empatisk brasiliansk tonespråk for oss forfrosne her oppe ved Nordpolen. Nå gjør han det igjen, med masse strålende hjelp, og med Otto Nielsens tidløse sanger som utgangspunkt. OL-gull i Rio er endelig sikra!

Sammen med Kenneth Ekornes, Kirsti Huke, Sveinung Hovensjø – og mange andre – tar Tom S. Lund oss med på en herlig tur til Rio.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I dag starter OL for fullt for min del – her skal det kommenteres bryting. Bedre måte å starte det hele på enn i selskap med Tom S. Lund og hans brasilianisering av salige Otto Nielsens udødelige skatt, finnes knapt. Mange av oss har blitt kjent med Lund gjennom hans grupper Desafinado og ikke minst Trio de Janeiro og det livsbejaende tonespråket har skapt mye glede og varme opp gjennom åra.

Nå har han altså tatt for seg toneskatten til Otto Nielsen som generasjoner har hatt et nært forhold til. Ved hjelp av Lund & Co er det å håpe at den oppvoksende slekt også får stifte bekjentskap både med de underfundige, morsomme og intelligente tekstene og vakre melodiene.

Med ei kjernegruppe bestående av perkusjonist og trommeslager Kenneth Ekornes, elbassist Sveinung Hovensjø, vokalist Kirsti Huke og strengemester Andreas Aase, samt ei framifrå gjesterekke bestående av Bye & Rønning, Øystein Dolmen, Hans Rotmo, Viggo Sandvik og Henning Sommerro, skaper Lund ei stemning så vakker og inderlig at smilet blir lurt frem nesten uten stans. Nielsens musikalske verden egner seg ypperlig til "oversettelsen" Lund står for.

Høydepunkta står i kø underveis, men Hukes "Hainnhoinn. i båinn" og Sandviks ""Lille Jensen drar til Mandalay" er begge av den uforglemmelige sorten – som mye av det andre. OL er i gang for alvor – med eller uten en grønnmalt benk – i Rio!!!!

Tom S. Lund

En grønnmalt benk – i Rio?

Grappa/Musikkoperatørene

En svenske bosatt i Roma med sologitarskive utgitt på norsk selskap. Jeg så ikke den komme, men uansett er det flott musikk og det er det viktigste!

Mats Hedberg har mange strenger å spille på.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er sikkert mange årsaker til at Mats Hedberg (53) og hans musikk har gått meg hus forbi så langt. Den aller viktigste er kanskje at han har vært bosatt i Italia siden 1993. Av merksnodige årsaker har hams fjerde solo-cd kommet ut på det norske selskapet Ghost Town og dermed er veien til norske høytalere betydelig kortere og godt er det.

Hedberg sier, sjøl om inspirasjonen til å gjøre ting aleine kom fra jazzgitarist par excellence Joe Pass´ "Virtuoso", at han ikke ser på seg sjøl som jazzgitarist. Det har han nok helt rett i, men det betyr absolutt ingenting: han gir oss musikk som krysser grenser og holder seg godt innafor kategorien som Duke Ellington kalte god musikk. I følge hertugen var det jo bare to typer musikk – god og dårlig.

Hedberg spiller både akustiske og elektriske gitarer og benytter seg også av loopmaskiner og andre effekter uten på noen måte å overdrive. Han er en teknisk langt framskreden gitarist, men benytter sine tekniske kunnskaper til å skape musikk – ikke til å briljere. Musikken er i all hovedsak skrvet av Hedberg, men han har også søkt assistanse hos en J.S. Bach og John Carpenter. Hedberg trives med odde taktarter og skaper masse musikalsk spenning med det. Her er det henta inspirasjon fra klassisk musikk, folkemusikk, rock, jazz og gudene vet hva. Mats Hedberg har satt det sammen til noe som er hans eget og det er en sann fornøyelse å bli tatt med inn i denne spennende musikalske verdenen.

Mats Hedberg

True Temperament

Ghost Town/Musikkoperatørene

Jack DeJohnette er av mange regna som verdens ledende jazztrommeslager. Her møter han Ravi Coltrane og Matthew Garrison, sønnene til to av de andre største gjennom alle tider.

Ravi Coltrane, Jack DeJohnette og Matthew Garrison – et helt spesielt møte.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette møtet er det veldig mye spesielt ved. Tenor-, sopran og sopraninosaksofonist Ravi Coltrane var bare to år gammel da han mista sin far, den ikoniske saksofonisten John Coltrane. I hans legendariske kvartett på begynnelsen av 60-tallet spilte Jimmy Garrison bass og han døde i 1976 før hans sønn Matthew hadde rukket å bli seks år gammel. Til tross for at de var svært unge da fedrene la ned horna, så har de likevel blitt tilstrekkelig inspirert til å plukke opp de samme instrumentene som sitt opphav, sjøl om Garrison har valgt elbass i motsetning til faren som foretrakk den store akustiske fela.

Jack DeJohnette, som gjennom sine bidrag til Miles Davis, Bill Evans, Keith Jarrett, Jan Garbarek og Terje Rypdal og mange, mange andre, har siden 60-tallet vært en av verdens ledende trommeslagere. Han har kjent de to siden de var guttunger. DeJohnettes er Garrisons gudfar mens trommelegenden kjenner Coltrane som en sønn. Opp gjennom åra har de snakka om å gjøre noe sammen og endelig har de funnet anledninga og musikken til å gjøre det.

De har spilt sammen live i en periode allerede og nå følte de tre, som opplever seg som familie på alle slags vis, at tida var inne for å dokumentere samarbeidet. La det være klart med en gang: det var en korrekt avgjørelse!

DeJohnette spiller i tillegg til trommer også piano og elektronisk perkusjon,mens Garrison også trakterer elektronikk, men akkordinstrument er det altså sparsommelig med. Repertoaret, som begynner med John Coltranes sterke "Alabama" – helt spesielt å høre sønnen spille den og høre slektskapet med faren, blir komplett med Miles Davis/Bill Evans´ udødelige "Blue in Green", høyst overraskende Earth, Wind & Fires "Serpentine Fire" samt fem originallåter.

De tre har en personlig og musikalsk kjemi som er sjelden. Det kommer ikke akkurat som noen stor overraskelse at de er store instrumentalister, men det betyr jo ikke nødvendigvis at det sitter som kollektiv. Det gjør det så voldsomt i dette tilfellet – dette har blitt et stjernemøte på tvers av generasjoner.

Jack DeJohnette/Ravi Coltrane/Matthew Garrison

In Movement

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Bassist, bandleder og komponist Mats Eilertsen har kryssa Rubicon – og mange andre elver – for godt med det dette fantastiske bestillingsverket til Vossajazz for vel to år siden. Nå får endelig resten av verden også anledning til å bli med på kryssinga.

Mats Eilertsen i sentrum for stjernelaget han kryssa Rubicon med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: André Løyning

Ofte er det slik at bestillingsverk, eller tingingsverk som det heter på Voss, blir spilt under uroppføringa og aldri igjen. Årsaken er at slike verk er så stort lagt opp og så ressurskrevende at det blir praktisk og økonomisk vanskelig å få det på veien. Når det gjelder "Rubicon" så gikk gjetorda raskt: dette måtte for Guds skyld ikke legges bort – "alle" andre måtte få oppleve det også.

For vel et år siden dro heldigvis bandet på turné og i samme slengen tok de også turen innom Jan Erik Kongshaug og Manfred Eicher i Rainbow Studio og nå er det altså klart for "alle" andre. For meg er dette mitt første møte med "Rubicon" og jeg bryter gjerne sammen og tilstår at dette er noe av det vakreste av musikk som har kommet i nærhetene av mitt sanseapparat på svært lenge.

Musikken Eilertsen har skrevet, med litt hjelp av noen av noen av hans medmusikanter, er så inderlig, så klangrik, så vakker, så melodisk, så søkende, så uttrykksfull og så personlig som vel tenkelig. Når så gitarist Thomas T. Dahl, den nederlandske pianisten Harmen Fraanje, saksofonistene og klarinettistene Eirik Hegdal og Trygve Seim, den finske trommeslageren Olavi Louhivuori og den amerikansk-norske vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring, på alle slags vis har skjønt hvor Eilertsen vil med musikken og er med og gir den liv, mening og innhold fra første til siste takt så er "Rubicon" på god vei til å få evig liv og forhåpentligvis klassiker-status.

Mats Eilertsen (41) har vært med oss i snart 20 år som en stadig viktigere musikant og retningsgiver i en rekke konstellasjoner. Likevel venter jeg på det Store gjennombruddet – på verdensbasis. Det bør komme nå – "Rubicon" har alt som skal til for at de fleste elver kan krysses.

Mats Eilertsen

Rubicon

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sinikka Langeland har lenge vist oss at hun har noe helt spesielt på hjertet. Her gjør hun det kanskje i sterkere grad enn noensinne med stjernehjelp fra noen av våre aller beste.

Sinikka Langeland med sitt håndplukka stjernelag.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Dag Alveng

Sinikka Langeland (55) fra Grue på Finnskogen har i flere tiår vært en viktig og retningsgivende musikant med et tradisjonsrikt musikalsk fundament som ståsted. Hun har gått djupt inn i et musikalsk landskap, nesten bokstavelig talt, som har røtter i Finland, Russland, ja faktisk også Japan, og som har strukket seg til Finnskogen. Med sitt mesterskap på det finske nasjonalinstrumentet kantele, samt hennes unike runesang og kveding, har Langeland åpna ørene for dette vakre, sterke, men på sett og vis fremmede tonespråket for tusener verden rundt – mye med hjelp av ECM og Manfred Eicher som har gitt ut Langelands musikk de seineste åra.

På Finnskogutstillingen i 2012 blei Langelands bestillingsverk "Sammas – Himmelsøyle" urframført og litt seinere gjentatt på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Nå får alle vi andre kloden rundt også anledning til å bli med på denne unike reisa der Langeland har skrevet all musikk og all tekst basert på fortellinger som har levd i flere hundre år – historier fra skoga må vite. Langeland har greid å bevare det ekte og inderlige fra det opprinnelige i uttrykket samtidig som hun har makta å flytte det inn i vår tid også.

Mye av årsaken til at resultatet har blitt så vakkert, inderlig og ikke minst tidløst, skal hennes håndplukka superlag ha mye av æren for. Arve Henriksen på trompet, svenske Anders Jormin på bass, finske Markku Ounaskari på trommer og Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon samt vokalensemblet Trio Mediaeval med Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. De har alle skjønt Langelands intensjoner med dette verket og lagt sjela si i å ta det dit og enda videre.

Sinikka Langeland har nok en gang skapt musikk hun er helt aleine om. Hun tar oss med til inderlige steder de aller færreste av oss har vært og jeg lover at det er steder det er herlig å oppholde seg på.

Sinikka Langeland

The Magical Forest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sinikka Langeland har lenge vist oss at hun har noe helt spesielt på hjertet. Her gjør hun det kanskje i sterkere grad enn noensinne med stjernehjelp fra noen av våre aller beste.

Sinikka Langeland med sitt håndplukka stjernelag.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Dag Alveng

Sinikka Langeland (55) fra Grue på Finnskogen har i flere tiår vært en viktig og retningsgivende musikant med et tradisjonsrikt musikalsk fundament som ståsted. Hun har gått djupt inn i et musikalsk landskap, nesten bokstavelig talt, som har røtter i Finland, Russland, ja faktisk også Japan, og som har strukket seg til Finnskogen. Med sitt mesterskap på det finske nasjonalinstrumentet kantele, samt hennes unike runesang og kveding, har Langeland åpna ørene for dette vakre, sterke, men på sett og vis fremmede tonespråket for tusener verden rundt – mye med hjelp av ECM og Manfred Eicher som har gitt ut Langelands musikk de seineste åra.

På Finnskogutstillingen i 2012 blei Langelands bestillingsverk "Sammas – Himmelsøyle" urframført og litt seinere gjentatt på Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Nå får alle vi andre kloden rundt også anledning til å bli med på denne unike reisa der Langeland har skrevet all musikk og all tekst basert på fortellinger som har levd i flere hundre år – historier fra skoga må vite. Langeland har greid å bevare det ekte og inderlige fra det opprinnelige i uttrykket samtidig som hun har makta å flytte det inn i vår tid også.

Mye av årsaken til at resultatet har blitt så vakkert, inderlig og ikke minst tidløst, skal hennes håndplukka superlag ha mye av æren for. Arve Henriksen på trompet, svenske Anders Jormin på bass, finske Markku Ounaskari på trommer og Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon samt vokalensemblet Trio Mediaeval med Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Berit Opheim. De har alle skjønt Langelands intensjoner med dette verket og lagt sjela si i å ta det dit og enda videre.

Sinikka Langeland har nok en gang skapt musikk hun er helt aleine om. Hun tar oss med til inderlige steder de aller færreste av oss har vært og jeg lover at det er steder det er herlig å oppholde seg på.

Sinikka Langeland

The Magical Forest

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Den svenske supergruppa Tonbruket er viktige deler av Ane Bruns band. Her betaler hun litt tilbake ved å bidra på to av spora på gruppas fjerde cd – "Forevergreens".

Tonbruket har all grunn til å smile.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I 2008 møttes bassisten Dan Berglund, som da var svært opptatt med Esbjörn Svensson Trio – eller est -, og multiinstrumentalisten og produsenten Johan Lindstöm. De fant raskt ut at de hadde musikk på lur sammen. Etter at skriveprosessen var godt i gang blei også tangentmannen og fiolinisten Martin Hederos og trommeslageren Andreas Werliin invitert med i det gode selskap. Vi snakker med andre ord om fire av Sveriges aller mest ettertrakta musikanter – uansett sjanger. Bandet, som først blei kalt Dan Berglund´s Tonbruket, sine tre første skriver har alle fått strålende mottakelse både innen- og utenlands og vunnet både Grammy- og Jazzkattenpriser hos broderfolket – stort høyere kommer man ikke på jazzlista hos Carl XVI Gustaf og Silvia.

Ane Brun, Tonbruket og litt til.

Etter blant annet å ha benytta Athletic Sound i Halden til å skape sitt unike lydbilde, gikk turen denne gangen til Hamburg for et knapt år siden. Bandet framstår nå i større grad enn noensinne som et kollektiv. Dan Berglund er nå en del av det hele i stedet for å være en frontfigur og Johan Lindström, tangentmann og gitarist, er bandets hovedkomponist sjøl om alle bidrar også på det området.

Ane Brun setter det hele i gang med en monolog på spansk – sikkert lært i hennes tid som gatemusikant i Barcelona – og setter en helt spesiell stemning fra start. Siden følger et titalls låter som henter inspirasjon fra de fleste sjangre, det være seg jazz, rock, impro, folk og electronica – Tonbruket setter det hele sammen til et brygg ingen andre er i nærheten av.

I tillegg til Ane Brun, som også synger ordløst på et spor til, bidrar også Martin Holm på tenorsaksofon, Anna Högberg på barytonsaksofon og Per "Texas" Johansson på bassklarinett på noen av spora – alt er med å skape et unikt lydbilde.

Ane Brun har bragt med seg Tonbruket til Norge ved flere anledninger. Nå er det på høy tid at de blir invitert på egen hånd også – dette er nemlig et band med en musikk som holder skyhøy standard.

Tonbruket

Forevergreens

ACT/Musikkoperatørene