Bassisten Mattis Kleppen er en musikant som dukker opp i platesammenheng med altfor sjeldne mellomrom. Når han først gjør det, spares det ikke på godsakene.

Mattis Kleppen (54), frå Bø i Telemark, er en av mange som har blitt værende igjen i Trondheim etter sine år på jazzlinja i den fallerte fotballbyen. Der tilbringer han si tid mellom å være utøvende musiker og å være professor på Nord universitet i Levanger. Studentene er sikkert svært godt fornøyd med å ha Kleppen blant seg, men vi er mage som mer enn gjerne skulle hatt han mye mer blant oss som musikant.

Soloalbumet “Svartufsen” er et utmerka prov på akkurat det. Dette er hans andre solo-utgivelse. Den første gikk meg dessverre hus forbi – dessverre kan jeg trygt si etter å ha tilbragt mye tid sammen med “Svartufsen”. Dette er nemlig et usedvanlig flott visittkort fra ei sjelden stemme.

Her møter vi Kleppen mutters aleine enten med en elektrisk eller akustisk bassgitar og det låter drittøft uansett hvordan han velger å presentere seg og musikken. Med si bakgrunn frå Telemark har Kleppen henta fram fem slåtter fra hjemfylket og Setesdal. Tittelsporet er en springar etter Eivind Groven fra 1924, noe har Kleppen skrevet sjøl, noe er fritt improvisert og som ekstra krydder får vi også ei unik tolkning av Miles Davis´ “What I Say”.

Dette er funky, groovete musikk med solide røtter i alt fra norsk tradisjonsmusikk til blues, funk og jazz. Om noen lurer på om dette er unikt, så er det bare å slutte med å lure på det med en gang. Dette er det kun Mattis Kleppen og ingen andre som kunne ha unnfanga. Tøft!