Bjørnstad i 50

2019 er foreløpig det store Ketil Bjørnstad-året. Det er 50 år siden han debuterte som solist med Filharmonien i Aulaen og heftigere måte å markere jubileet på er vanskelig å tenke seg.

Ketil Bjørnstad – hva hadde norsk kulturliv vært uten han?

Jeg har stått på sidelinja i mange av disse 50 årene og både hørt og lest mye, men langt i fra alt – det hadde jeg jo vært en fulltidsstilling – av det Ketil Bjørnstad (67) har gitt oss. Tanken har slått meg mer enn en gang: hvordan hadde kulturlivet her oppe i steinrøysa vært uten Bjørnstads enorme bidrag både kvantitativt, men ikke minst kvalitativt? Svaret er enkelt og greit at vi hadde vært mye fattigere.

Eksakt på 50 års dagen blei vi servert en flott nyutgivelse av «Rainbow Sessions». Den litt over gjennomsnittet produktive Bjørnstad hadde på ingen måte tenkt å gi seg med det. Han har akkurat sjøsatt det femte bindet i det voldsomme romanprosjektet som han har kalt «Verden som var min» og som en ekstra presang til oss alle har han også gitt oss en boks som inneholder fem cder og et hefte som sier det som trengs å sies om dette prosjektet.

Boksen, som han har kalt «The World I Used to Know» og som både når det gjelder tittel og i innhold har et tydelig slektskap til romansyklusen, både begynner og slutter med pianisten og i stor grad komponisten Bjørnstad. I desember i fjor booka han like godt et av verdens aller mest berømte studio, Abbey Road i London, for å utfordre seg sjøl i et nytt studiomiljø og for å skue bakover og samtidig se framover.

I løpet av en formiddag spilte han inn 20 låter. «The World I Used to Know» av Rod McKuen – inspirasjon for tittel på både romansyklus og boks – er blant dem og det er også et par Ole Paus-låter, Joni Mitchells «Both Sides Now», Erik Byes «Anna Lovinda», Keith Jarretts «In Your Quiet Place», Burt Bacharachs «I Say a Little Prayer» og Chopin, Brahms, Debussy og Mozart. Mange av Bjørnstads egne klassikere er også med og hele denne herlige gjennomgangen av viktige deler av hans musikalske liv avsluttes med George Harrisons «Here Comes the Sun» – hva kunne vel passe bedre i akkurat Abbey Road?

Så følger tre cder breddfull av strålende eksempler på de fleste vokalistene Bjørnstad har jobba med gjennom disse 50 åra. Mye er herlige påminnelser om låter jeg har hørt, mens en hel del er nytt for mine ører.

Han har jobba med «alle» eller «alle» har jobba med han. Hør bare: Radka Toneff – på norsk, Lill Lindfors, Kari Bremnes, Anneli Drecker, Tommy Nilsson, Lage Fossheim, Jonas Fjeld, Göran Fristorp, Jahn Teigen, Cornelis Vreeswijk – på norsk og Olle Adolphson, Harald Heide Steen jr, Erik Bye, Håkon Kornstad og Tora Augestad er bare noen av de 45 vokalistene vi får møte. Nesten ikke til å tro hva denne mannen har gjort og bidratt til mellom 1978 og 2017 også på dette området.

Den 10. januar i år rusla Bjørnstad inn i Rainbow Studio nok en gang. Det var på dagen 50 år etter debuten i Aulaen og sjølsagt både starter og avslutter vår mann med et utdrag fra Bartoks pianokonsert nummer 3 – som han debuterte med i 1969. Åpninga er kobla med Zawinuls «In a Silent Way» sikkert for å illustrere broa  mellom den klassiske og jazzens verden.

Det var ikke lenger Jan Erik Kongshaug som styrte spakene og sørga for den magiske lyden, men hans arvtaker Martin Abrahamsen. Han har tydeligvis fått med seg det meste fra mester Kongshaug og denne solomarkeringa av 50 års dagen, med i all hovedsak Bjørnstad-komposisjoner, har blitt et perfekt punktum for en boks som nok en gang forteller oss om en musiker – en kunstnersjel – av helt spesiell kaliber.

Med bok og boks så er vel det alt? Ja, men bare nesten. Jeg har hatt trippel LP-boksen «Early Piano Music» liggende til marinering noen måneder og bedre anledning til å ta den frem og tilbringe kvalitetstid sammen med den enn nå, er vanskelig å finne.

Musikken, som består av 24 preludier og «Pianology» i åtte deler, blei spilt inn i henholdsvis 1984 og 1987, har vært gitt ut tidligere. Her kommer de vakre fabuleringene i remastra versjon og med eksklusive bonusspor utgitt på vinyl i et begrensa opplag. Det forteller oss om Bjørnstad nok en gang i skjæringspunktet mellom hans klassiske oppvekst og hans frigjøring mot improvisert musikk – mot hans ECM-epoke. Vakkert, sterkt og 100% bjørnstadsk.

På søndag markeres dette halve århundret med unike opplevelser med to utsolgte festkonserter under Oslo Jazzfestival. For et liv – for et bidrag. Vi hadde garantert vært mye fattigere uten tankene, bøkene, musikken og pianospillet til Ketil Bjørnstad.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Ketil Bjørnstad
The World I Used to Know
Grappa/Musikkoperatørene
Ketil Bjørnstad
Early Piano Music
HUBRO/Musikkoperatørene
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg