Gitaristen Marius Noss Gundersen har imponert på et par innspilingersom har kommet min vei. Nå gjør han det igjen, men denne gangen som
komponist.

Den i all hovedsak klassiske skolerte Noss Gundersen (47) fra Horten
har gjennom plater med både brasiliansk- og julemusikk, vist oss en
flott bredde og med et varmt og fint uttrykk. Nå får vi altså møte han
i en helt annen setting og han imponerer der også.

Her har han nemlig spesialskrevet musikk for fem av kongerikets aller
fremste klassiske gitarister: Christina Sandsengen, Randall Avers,
Gjermund Titlestad, Thomas Kjekstad og Sven Lundestad. Noss Gundersen
har med sin breie innfallsvinkel og musikktilnærming makta å skape
usedvanlig vakker og behagelig musikk som åpenbart har gitt de fem
mange hyggelige utfordringer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvert av verkene er skrevet med den enkelte i bakhodet og vel så det.
Det betyr at vi får impulser fra både norsk og brasiliansk musikk,
klassisk musikk med referanser til renessansen, barokken,
klassisismen, romantikken, impresjonismen, modernismen, blues og jazz.
Om det er noe som mangler da? Ikke plagsomt mye i alle fall og Noss
Gundersen har på elegant vis greid å løfte frem de fem
personlighetene.

Så behagelig musikk sa snekker Vidar da han gikk gjennom musikkrommet
og hørte deler av “Solo Guitar Works”. Det har han så evig rett i og
musikkelskere uansett sjanger vil finne veldig mye å hygge seg med
her. Dette visittkortet fra Marius Noss Gundersen er nok en
bekreftelse på at han er en vidsynt, allsidig og svært dyktig musikant
og komponist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chaka Khan har vært funk-dronninga helt siden 70-tallet. Denne liveinnspillinga forteller at hun fortsatt er i storslag.

Chaka Khan, dårligere kjent som Yvette Marie Stevens, har rukket å bli 67 år ung. Etter det heftige gjennombruddet med bandet Rufus fra 1973 og i en tiårsperiode, så har det stort sett vært som soloartist Khan har forlysta et stort publikum kloden rundt.

Funk har hele tida vært hovedingrediensen i hennes uttrykk, men hun har definitvt henta mye fra gospel, disco, jazz, hip hop, pop og rhythm and blues også. Chaka Khan er blant de sangerne her på Tellus som man gjenkjenner umiddelbart – det er ingen som matcher den stemma.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har hatt gleden av å observere Khan gjøre et mislykka forsøk på å sjekke opp en ung norsk trompeter i New York på midten av 80-tallet og sist jeg så henne så satt hun på ei trapp i Storgata i Molde. Det var i forbindelse med konserten hun holdt på Moldejazz i 1993.

Molde-konserten var et fyrverkeri. Mye var ganske så forutsigbart: låtvalget, showet, bandet. Likevel var det helt greit og vel så det. Det å få høre en av verdens heftigste og mest groovy stemmer på nært hold var nemlig en opplevelse for evigheten.

I fjor sommer tok Khan turen til hjemtraktene sine og det vil si Chicago. På Harris Theatre kom hun til sine egne og, som det står skrevet i Bibelen, de tok godt i mot henne. Svært godt vil jeg nesten si.

Den svært så positive menigheta fikk akkurat det de var kommet for vil jeg tro. Khan ga de nemlig 13 av sine mest kjente låter og det betød til tider stor allsangfaktor også. “Tell Me Something Good”, “Sweet Thing”, “I Feel for You” før det hele blei runda av med “I´m Every Woman” og “Ain´t Nobody” med Chaka Khans usedvanlige stemmeprakt i front for et tolv manns/kvinners band inkludert tre korister, førte sjølsagt til full fest mellom seteradene i Chicago.

Her blei det ikke servert en eneste overraskelse – kun årgangs-Chaka Khan av aller beste merke. For et uttrykk, for en stemmeprakt, for en groover. Chaka Khan har det fortsatt i fullt monn.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tar fem sekunder før det kommer musikk på ECMs innspillinger. I dette tilfellet tar det under et sekund før man deretter bare vet at det er Terje Rypdal som avlegger heimen et besøk. Ingen – absolutt ingen – er i nærheten av den umiskjennelige sounden.

Tresfjordens store musikersønn runda nylig 73. Siden han debuterte under eget navn med «Bleak House» i 1968, har det kommet 22 utgivelser med han som sjef. Nå er det ti år siden «Crime Scene» så dagens lys og tusener verden rundt har venta på en ny tilstandsrapport fra en av klodens mest særprega gitarister.

Nå er den endelig her og for oss som har vært så heldig å få følge den bemerkelsesverdige karriera til Rypdal, er det nesten som ei gave å bli den lykkelige eier av nok et kapittel i historia.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Voksen mann

Rypdal har så definitivt blitt en voksen mann. Det betyr blant annet at den mest rocka utgava av Rypdal nå får hvile. Den mer ettertenksomme, den som får tankene til å fly og lar bildene bli skapt for det indre øyet, er desto mer tilstede. Jeg vet ikke om noen gitartone på Tellus som er i stand til det i den grad Rypdal er det. Med sitt luftige, søkende og til dels såre, men likevel varme uttrykk tar Rypdal oss nok en gang med til fjells og til de store vide viddene. «Conspiracy» har blitt et testament fra en mann som fortsatt har mye på hjertet.

Med på ekskursjonen

Når så Rypdal omgir seg et kremlag bestående av et helt nytt bekjentskap for meg på ymse basser, Endre Hareide Hallre, tangentmagikeren fra Dombås, Ståle Storløkken, og Rypdals medsammensvorne trommeslager i mange tiår, Pål Thowsen, så har de makta å skape nydelige melodiske landskap i samarbeide med superprodusent Manfred Eicher nok en gang. De to andre, som vi vet hvilket nivå befinner seg på, får ha meg unnskyldt: Hareide Hallre er et groovete stortalent av de sjeldne med en nydelig sound i sine elbasser som kler Rypdal perfekt.

Ventetida over

Det skulle altså gå hele ti år før Terje Rypdal avla oss besøk med ny musikk. Den har så avgjort vært verdt å vente på. De som venter på nye store hitlåter fra Tresfjorden finner dem kanskje ikke denne gange, men de finner nydelige og varme stemninger som kun Terje Rypdal er i stand til å gi oss. Det holder herfra til evigheten det.       

En av verdens beste perkusjonister, danske Marilyn Mazur, med heftig norsk assistanse, forteller oss nok en gang hvor unik hun er.

Det var mange som oppdaga det store talentet til Marilyn Mazur (65) et godt stykke tilbake i det forrige årtusenet. De som var til stede i Idrettens Hus i Molde i 1985 skjønte raskt at det var noe «på gang» mellom Miles Davis og Mazur, som satt på gulvet nær scena og kjapt blei vinka opp av sjefen over aller sjefer.

Det førte til flere års samvirke og det var langt i fra bare Miles som ville benytte seg av Mazurs tjenester: Gil Evans, Jan Garbarek og Wayne Shorter sikra seg også Mazurs høyst spesielle stemme i kortere eller lengre perioder, men Mazur visste hele tida at hun ville sette sammen et band der de inviterte og håndplukka medlemmene kommuniserte på et intimt vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I 1989 var Future Song en realitet og i de 20 åra bandet eksisterte, i en rekke forskjellige konstellasjoner, blei det skapt usedvanlig mye heftig og original musikk. Mazur visste hvem hun skulle spørre for at det blei de musikalske landskapene hun ønska seg, og når hun blant andre fikk rekruttert giganter som Audun Kleive, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset så mer enn antyder det hvor den musikalske lista blei lagt.

i 2015, i forbindelse med Mazurs 60 års markering, blei bandet gjenforent. I tillegg til de nevnte var også Klavs Hovman med på bass, Makiko Hirabayashi på tangenter, Hans Ulrik på saksofoner og og nok en norsk representant, Tone Åse, på stemme og elektronikk.

Vi blir servert sju låter innspilt live i Bodø og København samt et tidligere uutgitt spor fra fra bandets første studiosession i 1990 pluss et kutt fra Mazurs artist in residence-år i Molde, 2008.

Det var fra start til mål ei retning og en essens i Mazurs musikk, det er utelukkende  hennes musikk i Future Song, som var så frisk, groovete, sjangersprengende og ikke minst livsbejaende at det var en sann fryd å bli tatt med på ferden.

Slik var det på de fire studioinnspillingene og det er det i enda større grad i disse livemøtene som Audun Kleive har mixa på et rått og vilt vis, som Mazur beskriver det.

Marilyn Mazur´s Future Song var tøft da det eksisterte. Musikken er så tidløs, varm og heftig at den snakker like inderlig i 2020 også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den høyst originale og personlige cellisten, og denne gang også vokalisten, Marianne Baudouin Lie, har fått strålende komponisthjelp til å ta oss med til helt nye steder.

Med ujevne mellomrom de seineste åra har jeg hatt gleden av å støte på Marianne Baudouin Lie (46) – en av kongerikets aller viktigste og mest nysgjerrige samtidsmusikere  og vel så det. Ved flere anledninger har vi møtt henne som en del av Trondheim Jazzorkester eller sammen med TrondheimSolistene. Alpaca Ensemble, blant annet sammen med Eirik Hegdal, har vært en viktig lekeplass i bortimot 20 år og for fire år siden ga hun oss sin solodebut, «Khipukamayuk».

Uansett møtepunkt så har Baudouin Lie fortalt oss at hun er en kompromissløs og stadig søkende musikant som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre. Hun ønsker ustanselig å utfordre seg – og oss på mottakersida. Det har hun makta nok en gang , kanskje i større grad enn noen sinne.

På dette visittkortet har Baudouin Lie fått de fem sjelsfrendene Ellen Lindquist, Eirik Hegdal, Stine Sørlie, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Lene Grenager til å skrive musikk for seg. Fem sterke personligheter som har gitt Baudouin Lie fem ganske så varierte utfordringer.

Utstyrt kun med sin cello og si stemme som hun bruker til å synge både med og uten ord, snakke og hviske, tar Baudouin Lie oss med på ekskursjoner til steder de færreste av oss har vært på før. Hun viser oss det fulle potensialet til celloen og temperamentet i uttrykket hennes gjør at man blir sittende ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Om det er samtidsmusikk, impro, jazz eller klassisk musikk? Svaret er vel ja til alt eller nærmere bestemt musikk som kun Marianne Baudouin Lie kunne ha skapt. Til og med «Ei lita tulle» dukker opp underveis! Det er spennende, det er annerledes, det er kompromissløst, det er nok en bekreftelse på at Marianne Baudouin Lie har og er ei helt egen stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi har etter hvert blitt godt kjent med gitaristen Rob Luft her hjemme etter hans pågående samarbeid med Ellen Andrea Wang. Her forteller han oss at han har svært mye å fortelle oss på egen hånd også.

De som var så heldige å få med seg Lufts debut under eget navn, «Riser» i 2017, mer enn ante at den nå 26 år unge engelskmannen hadde det i seg til å bli en av vår tids viktige gitarister. Siden den gang har han tatt flere nye steg, både sammen med Wang som han kommer med trioplate med i disse dager og her på egen hånd.

Luft har henta navnet på skiva fra den tyske forfatteren Eckhart Tolle. Han har skrevet at livet er danseren og du er dansen. Luft sier at den beskrivelsen passer musikken hans godt fordi han mener at låtene hans er lyse, positive og har noe dansevennlig ved seg. Jeg kan ikke være mer enig. Her snakker vi herlig musikk i et varmt, sprudlende, men samtidig reflekterende og livsbejaende uttrykk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Luft har med seg eksakt det samme laget som på «Riser». Det vil si jevngamle musikanter som vil være med å sette preg både på engelsk og forhåpentligvis internasjonal jazz i åra som kommer: Corrie Dick på trommer, Tom McCredie på elbass, Joe Webb på piano og orgel og Joe Wright på tenorsaksofon. I tillegg dukker også Luna Cohen på vokal og Byron Wallen på trompet opp på to spor, samt at Luft også forlyster oss med stemma si noen ganger.

Her blir vi servert melodisk, varm og utadvendt musikk med spor av highlife og andre herligheter. Lufts inderlige gitartone er allerede høyst personlig, men at han har tilbragt kvalitetstid sammen med storheter som Metheny og Scofield tror jeg ikke han vil benekte. Når så bandet er noe så veldig på bølgelengde med sjefen og hvor han vil, så har «Life Is the Dancer» blitt akkurat det spennende steget videre som mange hadde venta på.

Luft sier at fortida er i hodene våre mens nåtida er i våre hender. Hendene og hodet til Rob Luft er mer enn klar for både nåtid og fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddrun Lilja Jonsdottir, eller bare Lilja som artist, tar oss med på ei sjelden, viktig og livsbejaende reise.

I løpet av 28 år på Tellus har gitaristen, komponisten og det nysgjerrige – i svært positiv betydning – mennesket Oddrun Lilja Jonsdottir fra Groruddalen i Oslo og litt fra Island, besøkt, opplevd, latt seg inspirere av og tatt til seg mer fra de fleste verdenshjørner enn de fleste vil gjøre gjennom et helt liv.

Når hun så på debuten sin under eget navn har makta å sette sammen alt dette til et visittkort så flott, så unikt og så personlig som «Marble», så kan vi ønske velkommen en artist som har alt i seg til å sette voldsomme spor allerede nå, men ikke minst i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av de siste ti åra har Lilja besøkt India, Nepal, Etiopia, Marokko, palestinske flyktningeleire i Libanon, USA, Frankrike, Island, Tanzania, Uganda og Kenya. Over alt har hun møtt og spilt med lokale musikanter og sugd til seg fra de musikalske og kulturelle skattene og rettene hun har blitt servert.

Etter at hun kom hjem har et ønske om å dele disse opplevelsene med oss vokst fram. Hun har skrevet musikk basert på møtene og det har ført til ti låter som viser en varme, oversikt og allsidighet som er svært sjelden.

Med et kjerneband bestående av Helge Andreas Norbakken på perkusjon, nederlandske Sanne Rambags på vokal og Jo Skaansar på basser og Lilja sjøl på gitar, bakgrunnsvokal, resitasjon og fiolin, blir vi tatt med til stemninger og steder så flotte og inderlige at hjertet smiler lenge etter at musikken har stilna.

Når Lilja i tillegg har alliert seg med en rekke musikanter med røtter i de fleste av kulturene hun har besøkt, pluss blant andre Jens Christian Bugge Wesseltoft – Lilja har spilt/spiller i hans New Conception of Jazz -, Marthe Lea, Andreas Bratlie og superprodusent Kåre Chr. Vestrheim, så ligger det meste til rette for at «Marble» både er en sjeldent bra debut og samtidig en beskjed om at Lilja er og har ei stemme som vil glede oss og mennesker andre steder på Tellus i mange tiår fremover. Om det er jazz? Om det er verdensmusikk? Om det er….? Svaret er ja på alt dette og mere til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den glitrende kvartetten Nacka Forum feira sine første 20 år med å slippe sin sjette plate på en høyst spesiell dag!

Noen av oss venter ekstremt lenge med å pakke opp julegavene. Siden «Så stopper festen» blei gitt til folket på julaften, så er vel jeg blant dem som har venta aller lengst. Tålmodighet er visstnok en dyd og den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Carl XVI Gustav og Silvia er representert med Johan Berthling på bass, Goran Kajfeš på trompet, mellofon, crumar evi (et elektronisk blåseinstrument) og perkusjon, Jonas Kullhammar på tenor- og altsaksofon, basun og perkusjon mens danske Margrethe II sendte trommeslager Kresten Osgood, som også spiller vibrafon og orgel her, til festen. Vi snakker kremlag med andre ord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For fest har det blitt – julaften eller ikke. Bandet blei starta i 1999 sammen med plateselskapet Moserobie som Kullhammar hele tida har vært overadministrerende direktør for. Mellom 2002 og i dag har det blitt seks spenstige visittkort. Først var det materiale fra blant andre Sun Ra, Ornette Coleman, Don Cherry og Art Ensemble of Chicago, men nå er det kun originalt stoff unnfanga av alle fire, men hver for seg.

Sjøl om Ornette og etterfølgeren Old and New Dreams Band ikke er til stede på komponistsida her, så finnes de likevel her i ånden. Ingen akkordinstrumenter involvert her heller så det melodiske, ideologiske og rytmiske slektskapet er så avgjort på plass: Når det er sagt så har de fire i Nacka Forum flytta uttrykket godt inn mot 2020 og tatt med seg en rekke nye impulser til dit «Så stopper festen» befinner seg.

Da gjenstår det bare å ønske god jul og riktig godt nyttår. Denne pakka egner seg hele året og i mange år fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer stadig nye bekreftelser fra jazzlinja i Trondheim om hvilket høyt nivå det er på studentene ved Nidelvens bredd. Bounce Aalrm føyer seg elegant inn i den rekka.

Med tre blås og et «vanlig» komp inviterer Bounce Alarm oss inn i et ganske så tradisjonelt, men likevel sprudlende univers der det er et krav at det må swinge. Svenske Christian Cuadra på altsaksofon, Sturla Hauge Nilsen, som mange vil kjenne igjen fra Ytre Suløen, på trompet, Rino Sivathas på trommer, Morten Berger Stai på bass, Ingrid Øygard Steinkopf på piano og fløyte og Elisabeth Lid Trøen på tenorsaksofon, utgjør dette livsbejaende kollektivet.

Det er åpenbart at de seks stortrives i landskapet som har sine fundament i ni av de ti låtene signert Øygard Steinkopf og Lid Trøen, den siste er ført i pennen av Hauge Nilsen, og der det kollektive trøkket og riffene som underbygger solistene, spiller ei veldig viktig rolle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det flyttes ikke musikalske merkesteiner med debutalbumet til Bounce Alarm. Det blir «kun» skapt en masse feelgoodmusikk, med enkelte frie elementer innbakt også, men i all hovedsak skal det Swinge med stor S her og det sørger de seks unge og sjølsagt høykompetente musikantene for at det gjør fra start til mål.

Noe, ikke så reint lite faktisk, forteller meg at Bounce Alarm  er et heftig liveband som egner seg utmerket på enhver jazzklubb hvor det enn måtte være. Nå til dags er ikke det så lett å få opplevd, men akkurat derfor anbefales «Bouncing Through Some Banging Tunes» ekstra. Dette er nemlig musikk egna til å bedre sinnets helse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri verken har hørt eller hørt om den spanske pianisten Marco Mezquida. Sammen med to utmerkede danske venner presenterer han seg på best mulig vis.

Marco Mezquida er en 33 år ung pianist fra øya Menorca i Spania. Hvordan man ender opp som jazzmusiker ute på den vakre ferieøya aner jeg ikke, men Mezquida har uansett blitt en smakfull pianolyriker med røtter både i Bill Evans´ klangverden og i hele den moderne, melodiske jazztradisjonen.

Mezquida, som nå er bosatt i Barcelona, tok turen til København sommeren 2017. Man kan ikke se bort i fra at det var i forbindelse med Copenhagen Jazz Festival og i den forbindelse blei han satt sammen med to strålende danske musikanter, trommeslageren Martin Maretti Andersen og bassisten Jesper Bodilsen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om de tre kjente hverandre fra før eller ikke, vet jeg ingenting om. Det jeg vet er at det låter som om de gjorde det. Trioen høres nemlig ut som om den har eksistert og spilt sammen i en årrekke.

Denne innspillinga har blitt liggende til marinering her hjemme i lang tid – den kom på markedet allerede i 2018. For meg gjør det absolutt ingenting at den ikke har kommet opp til overflata før nå. Dette er nemlig tidløs musikk som vil låte like duggfrisk også om ti år.

Med et repertoar der Bodilsen og Mezquida har skrevet det meste, men hver for seg, blir vi tatt med på en lyrisk ekskursjon som er egna til å la tankene få flyte fritt. Evans er en referanse for Mezquida og når Charlie Haden og Scott LaFaro er det for Bodilsen, så skjønner den oppvakte i hvilke landskap vi befinner oss. Den eneste standardlåta vi blir hilst velkommen med er Horace Silvers underskjønne «Peace» og det er fred vi blir bydd på hele veien her.

Marco Mezquida har vært et herlig nytt bekjentskap. Når den helvetes pandemien blir jaga på havet er han hjertelig velkommen til Norge også. I mellomtida er det absolutt mulig å trøste og hygge seg med «Pieris».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.