I disse høyst spesielle tider der det også har kommet mange triste nyheter fra Italia , gjør det veldig godt med et hyggelig musikalsk påfyll fra der sør.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes og hans Losen Records ha all mulig slags ære for å gjøre musikk vi ellers høyst sannsynlig ikke ville ha stifta bekjentskap med, tilgjengelig for oss. Gjelsnes kaster ofte nettet sitt både vidt og bredt og hans soleklare krav er at musikken skal holde høy kvalitet. Om han har lykkes med det denne gangen også? Noe så voldsomt faktisk.

Såvidt jeg kan huske er dette mitt første møte den 37 år gamle bassisten, komponisten og bandlederen Ferdinando Romano. Han viser seg raskt å være langt framskreden på alle områdene, men har på ingen måte noe behov for å dominere sjøl som solist.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Romano har både jazzbakgrunn samt et fundament fra klassisk musikk. Det skinner tydelig gjennom spesielt i hans måte å komponere på. Sjøl om musikken både melodisk og rytmisk befinner seg i et jazzlandskap, så utfordrer komponisten Romano oss med intrikate og spennende innfallsvinkler som han garantert har tatt med seg fra sin klassiske bakgrunn.

Romano har satt sammen et band bestående av sine italienske favorittmusikanter. Det er nok ikke mange her hjemme som kjenner inngående til alt- og sopransaksofonisten Simone Alessandrini, vibrafonisten og marimbaspilleren Nazareno Caputo, flygelhornisten Tommaso Iacoviello, trommeslageren Giovanni Paolo Liguori og pianisten Manuel Magrini, men jeg kan love at både kollektivt og hver for seg så snakker vi svært solid standard. Når så den svært anerkjente amerikanske trompeteren Ralph Alessi, sikkert med italienske røtter han også, gjester på seks av de åtte spora, så er det bare med på å bekrefte at musikken befinner seg på et sjeldent høyt nivå.

«Totem» er Romanos debut under eget navn. Han har åpenbart venta til han var klar og sikker på at han hadde noe viktig og vektig å melde. Det har han så avgjort nå og han byr på jazzmusikk anno 2020 med røtter tilbake til det akustiske 60-tallet og samtidig med en klar forbindelse til ECM-estetikken også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tyske storbandet Jazzrausch Bigband spiller i snitt 120 jobber per år – over hele verden. Det gjør det til kanskje verdens mest ettertrakta storband og årsaken er åpenbar: musikken går på tvers av de fleste vedtatte normer.

Jazzrausch Bigband, med base i München, blei etablert i 2014. Allerede året etter blei bandet artist in residence på en av de mest anerkjente technoklubbene i Europa, Harry Klein i hjembyen. Det var jo intet mindre enn en sensasjon i seg sjøl – et storband på en technoklubb! Men etter å ha tilbragt tid sammen med bandets to seineste utgivelser, så skjønner jeg tankegangen og jeg begriper også hvorfor bandet har blitt en suksess både på Harry Klein – navnet på den legendariske tyske krimhelten Derricks høye hånd – og på verdensbasis.

Under ideologisk og musikalsk ledelse av trombonisten Roman Sladek og ikke minst elektronikeren Leonhard Kuhn, har Jazzrausch Bigband utvikla et helt eget uttrykk. Jovisst er det er et band det swinger og groover av i ganske så tradisjonell jazzforstand, men måten de har inkorporert house, techno og EDM-elementer gjør at de definitivt snakker til et publikum også langt utenfor jazzmenigheta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På årets utgivelse, «Beethoven´s Breakdown», får vi fire Beethoven-«låter», inkludert «Måneskinnssonaten», og en firedelers sonate skrevet av Kuhn der den svenske trombonegiganten Nils Landgren også gjester. Jovisst er det mulig å kjenne igjen Beethovens melodier, men de er tildels godt skjult – det er mer Beethovens ånd som fortsatt finnes her i svært moderne drakt.

Det er tøff, hip og definitivt annerledes storbandmusikk. Den kommer også som en naturlig oppfølger til «Dancing Wittgenstein» som kom for to år siden og som har blitt liggende i marinade i heimen siden. Der har Kuhn skrevet mesteparten av materialet, men tanken og den musikalske filosofien er den samme som nå. Vokale innslag er det også mer plass til her og instrumentalsolister av høy byrd får absolutt slippe til også.

Ofte får jeg en slags funk remix-følelse – spesielt på «I Want to Be a Banana», men hele tida med storbandoverbygning og jeg tviler ikke på at filosofen Ludvig Wittgenstein ville ha digga uttrykket også. Dette er musikk som snakker både til dem som vil ha «ny» storbandmusikk å lytte til og hygge seg med og definitivt til dem som sverger til avansert dansemoro også. Her er det like mye pop og rock involvert som jazz – egentlig i en ganske så frisk fusjon.

Det tok meg litt tid til å bli vant til og komfortabel med Jazzrausch Bigband sitt uttrykk, men etter hvert er det lett både å bli fascinert av hva og hvem de er og samtidig slå fast at Jazzrausch Bigband godt kan være et svært viktig bidrag til å flytte grensene for storbandmusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Komponisten Bertil Palmar Johansen har gjort og gjør en viktig jobb: han skriver musikk som kan få den oppvoksende slekt til å velge den «rette» vei. Her kommer det 40 gode bevis på det.

Det har seg slik at jeg er svært privilegert – i alle fall når det gjelder tilgangen på musikk. Postmannnen dukker opp – nå cirka annen hver dag – med ny musikk også langt utenfor de sjangrene jeg befatter meg med i utgangspunktet. Det betyr at nysgjerrigheten blir pirra mang en gang i forbindelse med musikk jeg ellers ikke ville ha stifta bekjentskap med. Bertil Palmar Johansen (66) og hans «To gode venner/Two Good Friends» hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Johansen, som opprinnelig er fiolinist, har komponert vel 150 verk med et spenn fra musikk for barn og unge via kammermusikk og orkesterverk til opera og ballett. Han har også komponert årets åpningskonsert til Olavsfest i Trondheim – ei forestilling med solister, kor, dansere og orkester.

Noe forteller meg at Johansen uansett synes det er ekstra stas å skape musikk for barn og unge. Han sier sjøl at unge musikere trenger et alternativ til Vivaldi og Beatles. Her gir han dem det og disse 40 melodiene, noen i to versjoner, gir unge håpefulle mye spennende å ta tak i.

Melodiene har han skrevet gjennom flere tiår og blir her framført enten som solostykker eller duetter i ymse konstellasjoner. Sjangermessig hører det meste hjemme i den klassiske gata, men Johansen unndrar seg ikke for å introdusere både blues og boogie-woogie.

Til å servere alle disse musikalske smårettene, de varer fra under et minutt til knappe fire minutter, har Johansen alliert seg med en kremgjeng med klassiske musikanter. Cellisten Øyvind Gimse, pianisten Mona Spigseth, gitarist Jarl Strømdal og fiolinist Marianne Thorsen sørger for å gi Johansens musikk liv som garantert vil inspirere barn og unge til å prøve seg – og oss noe mer tilårskomne til å hygge seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er tredje gang jeg hører samarbeidet mellom den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og den amerikanske pianisten Justin Kauflin. Det låter like hipt denne gangen også.

Først ga de to oss duoinnspillinga «Synesthesia» i 2017, med i stor grad originalt materiale, og året etter kom «Sharing» på trio med trommeslageren Billy Williams. Sistnevnte var også initiativtakeren til at Kauflin, som mista synet som 11-åring, kom til Danmark slik at disse møtene blei en realitet.

Kauflin (34) har de mest ihuga hørt om i flere år allerede. Hovedårsaken er at ikonet Clark Terry blei mentor for han og de hadde et nært forhold helt til Terry gikk bort i 2015 og filmen «Keep on Keepin´ on» blei et hjertevarmt vitnesbyrd om det tette forholdet mellom de to.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken til «Standards» blei spilt inn samtidig som «Synesthesia» også blei unnfanga sommeren 2017. I utgangspunktet var leiken med de ni låtene ment som en slags oppvarming for det som skulle bli «Synesthesia» og for at de to skulle bli bedre kjent med hverandre musikalsk. Det var faktisk snakk om at musikken skulle slettes også, men heldigvis skjedde ikke det.

Her møtes nemlig den rytmisk og melodisk virtuose Kauflin og den ditto langt framskredne Fonnesbæk (43) – hvilken arvtaker etter de fire store, Niels-Henning Ørsted Pedersen, danskene har fått frem i Fonnesbæk – til et musikalsk herremåltid av aller beste merke.

Bare bassintroen til Fonnesbæk på «Take the «A» Train», og Kauflins fortsettelse, er verdt inngangspengene aleine. Ellers byr de på så originale, virtuose, lyttende og livsbejaende versjoner av blant andre «Bouncing with Bud», «Whisper Not», «´Round Midnight» og «It´s All Right with Me» – i alle slags tempi – at jazz- og musikkelskere generelt har mye å glede seg over lenge – svært lenge.

Når verden begynner å nærme seg vater igjen vil jeg gjerne at noen sørger for at Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin legger turen innom Norge også. I mellomtida er det altså veldig mye å hygge seg med her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Han trenger det jo egentlig ikke – å bekrefte statusen sin som krimforfatter på øverste hylle, mener jeg. Likevel gjør han det hver gang Tom Egeland og nå med en roman fra Oslos finansmiljø som ikke slipper deg før du har kommet til side 432.

Helt siden Egeland lanserte Bjørn Beltø-serien i 2001, og til sammen gitt oss åtte bøker med arkeologen i hovedrolla, har Egeland plassert seg helt der oppe. Plot, persongalleri, originalitet, språk – dette og mer til sørger alltid for at Egeland er en kvalitetsgarantist.

De to seineste bøkene hans har vært frittstående thrillere som ikke har det minste med Beltø å gjøre. Fjorårets «Falken» foregikk i all hovedsak på trikken i Oslo og «Kongen» har også hovedstaden i stor grad som geografisk setting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egeland tar oss med inn i et miljø der penger er det aller viktigste. Penger og makt. Noen i finansmiljøet, i alle fall det miljøet Egeland tegner opp for oss, er tydeligvis villig til å gjøre hva som helst for å «vinne». Både kona og dattera til den ustyrtelig rike, men samtidig vaklende Christian Collett Archer blir kidnappa og med sitt presise språk, sin enorme fantasi og sin alltid like solide research, sørger Egeland for at en rekke mer eller mindre mørke miljøer blir dratt inn i storyen.

I mine øyne er alt like troverdig  – dette kunne (u)gjerne skjedd i virkeligheten også i en verden der grådighet og mangelen på empati er rådende. Egeland skriver nok en gang på et vis som gjør at han bringer inn noe nytt og vektig i hvert eneste kapittel – når du får en type følelse av at du er på sporet, så sørger Egeland på et naturlig vis for å bringe inn nye elementer som tar det hele i ei ny retning.

Tom Egeland er av typen forfatter som jeg bare vet leverer kvalitet hver eneste gang. Hans produktivitet er også imponerende: hvert år gir han oss nytt påfyll på det samme høye nivået. «Kongen» er på ingen måte noe unntak – Krimkongen Tom har gjort det igjen.

PS For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg har jobba i samme mediebedrift som Egeland i mange år.

Det skulle virkelig ta sin tid før jeg fikk ørene opp for gitaristen Erland Helbø. Dette møtet har definitivt frista til mer i åra som kommer. Her bys det nemlig på jazzrock av meget solid kvalitet.

Jeg har lest meg opp og har skjønt at Erland Helbø (43) både er en velutdanna og ettertrakta gitarist i en rekke sammenhenger. Til tross for det så har han altså makta å snike seg under min radar og basert på det jeg har fått hygge meg med på hans debutskive, under eget navn og med egen musikk i alle fall, så har jeg gått glipp av en hel del.

Helbø er åpenbart en allsidig musikant som kan brukes til det meste. De ringer, vi bringer. Her derimot møter vi han definitivt noe voldsomt på hjemmebane og vi snakker i et jazzrocklandskap med røtter tilbake til det forrige århundret, men med blikket avgjort solid festa på vår tid. Helbø har henta inspirasjon fra fremmedlandske giganter udi faget som Mike Stern, Allan Holdsworth og Pat Metheny, men våre egne helter på området som Jon Eberson og Terje Rypdal har absolutt blitt lytta en hel del til de også. Med slike fundament har Helbø skapt sitt eget uttrykk og det er både groovy og drittøft.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med lekekameratene Frode Berg på elbass og Erik Smith på trommer, samt Kristian Wentzel på tangenter på tre av de åtte spora, har Helbø sikra seg de hippeste stemmene i dette faget både her til lands og langt utenfor Harald og Sonjas grenser for den saks skyld. De tre/fire stortrives veldig i hverandres selskap og du verden som de driver hverandre fremover.

Helbø har skrevet sju av de åtte låtene, mens Berg har bidratt med «Next Sandwich, Please». Vi får alt fra hippe ballader til tempolåter som krever at setebeltene blir festa og alle Involverte føler seg hjemme uansett fartsgrense.

Vi blir servert hip, tøff og groovete jazzrock på høyt nivå. Veldig nyskapende er det ikke, men hvorfor i alle verdens dage må alt være det da? Det holder mer enn lenge at det er beintøff jazzrock skapt av veldig dyktige folk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noe forteller meg at det ikke er så plagsomt mange her hjemme som kjenner til den portugisiske trommeslageren og komponisten Pedro Melo Alves. De som vil utfordre seg sjøl bør gjøre noe med det.

I fjor fikk den nå 28 år unge Pedro Melo Alves muligheten til å sette sammen et helt spesielt band i forbindelse med et bestillingsverk som festivalen Jazz No Parque i Porto ga han muligheten til. Om det var besetninga eller musikken som kom først, aner jeg ikke – noe forteller meg at Melo Alves hadde begge deler i hodet mer eller mindre samtidig. Slik det høres ut er dette nemlig musikk som kun kan ha blitt unnfanga av akkurat disse sju.

Denne utgivelsen forteller oss minst to ting: det skjer mye spennende i portugisisk jazz og tilliggende dalstrøk og det meget oppegående selskapet der nede, Clean Feed Records, er veldig dyktig til å videreformidle mye av det som skjer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne «suiten», bestående av fem deler, er tilsynelatende åpen og fri musikk i et grenseland mellom impro, samtidsjazz og klassisk samtidsmusikk. Med ei besetning av tre stemmekunstnere, Aubrey Johnson, Beatriz Nunes og Mariana Dionísio, og et «komp» bestående av den amerikanske bassisten Mark Dresser, gitaristen Abdul Moimême, den franske pianisten Eve Risser samt sjefen på trommer og perkusjon, blir det skapt samtaler via ekskursjoner som ingen av oss har fått være med på eller har hørt tidligere.

Dette er kompromissløs musikk basert på sju helt spesielle stemmer som både kollektivt og individuelt utfordrer både seg sjøl, medmusikantene og oss. Pedro Melo Alves forteller oss på første forsøk at han er en musikant, komponist og bandleder vi bør følge med nysgjerrighet i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hørt om svensken, nordmannen og de to finnene? Ikke det? Da er det på høy tid å få opp ørene for denne hippe kvartetten.

Vi som er så utgamle og uhippe at vi husker Arild Andersens samarbeid med den finske mestersaksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen tilbake til 70-tallet, har støttt og stadig savna den helt spesielle stemma. For det store internasjonale publikummet har Aaltonen i mange tiår holdt en lav profil, men nå – i det han nærmer seg 85 (!!!!) – er han tilbake i godt, gammelt slag igjen.

Tidligere i år kunne Aaltonen oppleves sammen med Andersen igjen for første gang på 40 år. Da på trio sammen med den unge finske trommeslageren Ilmari Heikinheimo som har studert på jazzlinja i Trondheim.

Heikinheimo er tydeligvis en kar med mange ideer og ditto gjennomføringskraft. Det er også på hans initiativ at møtet mellom Aaltonen og den noe (!) yngre svenske stjernesaksofonisten – her både på tenor og baryton – Jonas Kullhammar har blitt en realitet.

For Kullhammar har Aaltonen vært et stort forbilde og inspirasjon gjennom mange, mange år og dette møtet mellom de to viser oss både den gjensidige respekten og inspirasjonen de har gitt hverandre.

Når så Harald og Sonja hare sendt den svært kreative og kompromissløse bassisten Christian Meaas Svendsen til dette mestermøtet, så har det endt opp som en kvartett på svært høyt nivå.

Vi får møte de fire i en studioinnspilling etter en turné i både Finland og Sverige i mai i fjor. Med basis i seks komposisjoner, der alle fire har bidratt på låtskriversida, blir vi tatt med på en melodisk, men også ofte fri ekskursjon som er ustanselig spennende og høyst original. Vi har med fire langt framskredne musikanter fra ganske så forskjellige generasjoner å gjøre som møter, inspirerer og utfordrer hverandre – og oss – på et herlig og inderlig vis.

Det skulle ta sin tid før anledninga dukka opp igjen til et nytt møte med Juhani «Junnu» Aaltonen. Ventetida er endelig over og er vi i nærheten av å være så kreativ og oppegående som 85-åring så er det bare å glede seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske kvartetten Forq er et nytt bekjentskap for meg. Bak bandnavnet skjuler det seg imidlertid flere kjente herrer fra fusionverdenen.

Forq har eksistert siden 2012 og har, tro det eller ei, gitt ut tre skiver før «4». De tre første er gitt ut på selskapet til Snarky Puppy, GroundUPmusic, og Michael League, sjefen i Snarky Puppy, har også vært en del av Forq. De som vil mene at de har en viss peiling på hvor vi da befinner oss i det musikalske landskapet, har for så vidt helt rett.

Forq anno nå består av Henry Hey på tangenter, Chris McQueen på gitar, Kevin Scott på elbass og Jason JT Thomas på trommer. Det betyr musikanter med fartstid som bakmenn hos artister som David Bowie, Jeff «Tain» Watts, Snarky Puppy, Bokanté, Roy Hargrove, Marcus Miller, Wayne Krantz og Jimmy Herring – med andre ord med stor allsidighet og et stort spenn i sin musikktilnærming.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her bidrar alle som låtskrivere, men med Hey, som blant annet var svært sentral på Bowies «Lazarus», som den ivrigste leverandøren. De elleve låtene som klokker inn på en knapp time hører alle hjemme i et ganske så tradisjonelt fusionlandskap. For de som digger amerikansk fusion a la Snarky Puppy så er det mye snadder å finne her. Håndverket er sjølsagt uten plett og lyte, men for de som aldri har funnet frem i disse «flinkisgreiene» så er det bare å gå videre.

Forq gir oss hip og groovy musikk, men du verden så forutsigbart det er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er ingen grenser for hva som kan komme fra norske jazzmusikere. Likevel er det vel ikke så mange som hørte for seg at det skulle komme ei plate med jazzversjoner med Destiny´s Child-låter. Nå har det skjedd og takk for det.

Tubaist Heida K. Johannesdottir og tangentist Anja Lauvdal hygga seg lenge med og i duoen Skrap. For et par år siden fikk de to et bestillingsverk til Only Connect og med Skrap som fundament blei Finity til. Det opplevde alle involverte at var så morsomt at Skrap blei historie, mens Finity blei et permanent band.

I tillegg til de to nevnte består bandet av trompeteren Torstein Lavik Larsen, elektronikeren Kyrre Laastad, saksofonisten Hanna Paulsberg og trommeslageren Andreas Wildhagen. Det betyr langt framskredne musikanter med bakgrunn fra en rekke forskjellige jazzikalske ståsteder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om det er slik at Destiny´s Child var barndomshelter for Johannesdottir og Lauvdal, og kanskje flere av de involverte, vet jeg ikke, men uansett har Finity behandla seks av låtene til den fordums supergruppa fra Sambandsstatene på et respektfullt, men samtidig høyst originalt og utfordrende vis – i aller beste jazzånd.

I de to bandlederne, som jeg opplever at Skraperne er, finner vi to av musikk-Norges aller mest spennende stemmer – uansett sjanger. Det har det kommet veldig mange eksempler på de seineste åra – «Jazz på engelsk; Finity´s Destiny» er et nytt av den strålende og overraskende sorten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.