Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Stian Unhjem legger ikke skul
på hvor han kommer fra og at han setter pris på det. Bandet og plata
med samme navn, Elva Ísa, forteller oss det meste om det.

Det er sju år siden jeg stifta bekjentskap med Unhjems spennende
univers med debutplata «Våren, om lenge». Da het bandet kun Ísa, men
forbindelseslinjene til hjembygda var åpenbare allerede da. For de som
ikke er spesielt lokalkjent i bygda ved Åndalsnes, Isfjorden, så er
altså Ísa elva som renner ut i fjorden.

Nå som da omgir Unhjem seg med studiekamerater fra Musikkhøgskolen i
Oslo. De har jobba som trio i snart ti år og den lokale tilknytninga
blir ikke mindre av at trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide kommer
fra storbyen Åndalsnes. Bassist, og mye mer, Magnus Falkenberg er
henta inn fra eksotiske Nesodden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I flere grenseland

Det er mulig Unhjem ser på seg sjøl som jazzgitarist, men her er det
ganske andre impulser og sjangre som er mest fremtredende. Han
stortrives åpenbart i et singer-songwriter-terreng der indiepop, rock
og americana også er viktige inspirasjonskilder.

Unhjem skriver vakre låter og tekstene hans, som med to engelske
unntak, er skrevet og blir framført på klingende isfjordsk. Om Unhjem
er den første som tar for seg hverdagslige tanker og følelser på
akkurat den dialekta vet jeg ikke, men hver dag skjer det i alle fall
ikke og han gjør det på et uhyre personlig og troverdig vis med si
ikke voldsomme, men likevel fine stemme.

Falkenberg og ikke minst Sefaniassen Eide, som er en av hovedstadens
mest ettertrakte jazztrommeslagere, viser at de har rockegenet noe
kraftig på plass også.

Elva Ísa er en trio som har jobba sammen i snart ti år og som har
videreforedla et flott og personlig uttrykk med dette albumet. Stian
Unhjem er og har ei fin stemme og bedre krydder enn Arve Henriksens
usigelig vakre trompettone på den siste låta, «For dei fleste», er
faktisk vanskelig å tenke seg.

Den danske mesterpainsiten Carsten Dahl har vært blant mine favoritter
helt siden jeg fikk stifte skikkelig bekjentskap med han i Arild
Andersens band. Nå har han tatt turen til Norge to ganger for å
fortelle oss hvor han befinner seg nå. Det er på et godt sted.

Carsten Dahl (57) har vært ansett som noe som likner mistenkelig på et
musikalsk geni. Hans pianistiske kvaliteter har ført til at han har
vært ettertrakta i grupper som Embla, Lars Møller Group, Cæcilie Norby
Group og med Palle Mikkelborg på hjemmebane i tillegg til en rekke
egne prosjekter. Andersen har langt i fra vært den eneste
“utlendingen” Dahl har jobba med, også Wynton Marsalis og Johnny
Griffin kan han føre opp på cv-en. Det sier en hel del om på hvilket
nivå Carsten Dahl har befunnet seg i en årrekke. Han befinner seg
fortsatt helt der oppe, men der han tidligere henta mye fra
bop-tradisjonen, så bekjenner han seg nå til en friere og luftigere
tilnærming. Det gjør han på et usedvanlig personlig og uttrykksfullt
vis.

Norge!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av grunner jeg ikke vet noe om så la Dahl og hans ferske trio, for meg
i alle fall, med Daniel Franck på bass og Jakob Høyer på trommer,
turen til Vidar Lunden på Musikkloftet i Asker i januar i fjor og
spilte inn første halvdel av albumet. To måneder seinere blei det ny
tur til kjempers fødeland og til Thor Bjørn Neby Studio i Oslo for del
to. Uansett hva som var årsaken til visittene, så kan det i alle fall
slåes fast at de var veldig vellykka og sørga for litt forskjellige
musikalske resultat.

Komponert og fritt

Noe av musikken er skrevet og noe, spesielt i del to hos Neby, er
kollektivt unnfanga. De tre er så samskjørte og lyttende at alt virker
komponert og det er den jo uansett – komponert der og da.

Der Dahl tidligere hadde en type bop-gen i kroppen og hodet, har han
de seineste åra nærma seg et univers der retningsgivere som Bill Evans
og ikke minst Keith Jarrett finnes som inspiratorer. Dahl har for all
del si egen stemme – bokstavelig talt – og samtalene han fører med
svensk-danske Franck, som vi kjenner godt her hjemme etter mye
fruktbart samarbeid med norske musikanter av høy byrd, og en godt Jon
Christensen-inspirert Jakob Høyer, er alle av veldig spennende
kvalitet. Den første delen er av det ganske så lyriske slaget, mens
del to er råere og mer utadvendt.

Carsten Dahl er også en strålende kunstmaler og dette musikalske
visittkortet har alt i seg til å bli opplevd som nydelige og høyst
personlige akvareller. Kom gjerne oftere på besøk til oss fjellaper!

Elin Rosseland har i mine ører vært en av våre aller beste og mest
uttrykksfulle vokalister i flere tiår. Etter en stille periode er hun
nå tilbake bedre og mer allsidig enn noensinne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt siden slutten på 80-tallet har Elin Rosseland (65) vist med alt
for ujevne mellomrom hvilket usedvanlig talent og fantastisk stemme og
uttrykk hun er i besittelse av. For mange blei skiva og bandet Fair
Play den første åpenbaringa og innføringa i hva og hvem Elin Rosseland
var. Spør man både samtidige og seinere generasjoner vokalister, så
blir hun plassert helt på topp av de fleste lister, men til tross for
det så har ikke Rosseland fått den store anerkjennelsen hun har
fortjent.

Endelig?

Det er på ingen måte for seint at anerkjennelsen skal komme Rosselands
vei og med disse to visittkorta forteller hun oss at hun er i sitt
livs form.

Gjengen som skapte Fair Play i 1989, i tillegg til Rosseland,
saksofonist Tor Yttredal, pianist Vigleik Storaas og bassist Johannes
Eick holder fortsatt sammen – 35 år etter debuten. En bokstav er borte
fra navnet Fair Play og ikke minst er trommeslager Trond Kopperud
borte. Han forlot tida for tre år siden og jeg har den største
forståelse for at de fire gjenværende har bestemt at de vil gå videre
uten ny trommeslager. Kopperud er med uansett.

Med et repertoar der alle har bidratt, men der Rosseland er
hovedleverandøren, blir vi invitert inn i ert unikt og vakkert univers
der fire sjelsfrender viser på alle vis at de har tatt vare på gnisten
som blei tent langt tilbake i det forrige årtusenet. Dette er varm,
vakker og inderlig musikk skapt av fire musikalske empatikere.

Tosomhet

Duoen Rosseland og Eick – vokal og bass – har vært et eget prosjekt
som de to etablerte i 2019 etter at Eick kom tilbake fra sitt indre
eksil i Vestfold uten å røre bassen i mange år. Heldigvis fikk han
satt i stand 6-strengeren igjen og allerede året etter ga de ut den
flotte debuten sin “Gold”.

Nå foreligger oppfølgeren og Eick har skrevet mesteparten av
materialet – også tekster – bortsette fra tre fritt improviserte
strekk. Den nydelige tonen i bassen til Eick, ja han er storebror til
Mathias, og stemma til Rosseland kler hverandre bortimot perfekt og
det gjør så godt å dukke ned i det helt spesielle universet deres der
det finnes rom og luft til å skape sin egene refleksjoner.

To strålende møter møter med Elin Rosseland & Co – forlanger ikke så
mye mer jeg da!

Norske og slovakiske musikere har møttes og bygget musikalske broer
som fascinerer veldig.

Musikk for meg dreier seg i stor grad om møter. Møter som sørger for
ny kunnskap og forståelse, påfyll, glede, ettertanke og inspirasjon.
Noen ganger er det ganske så forutsigbare møter som gjør oss godt,
mens andre ganger er det treff som vel de fleste av oss ikke hadde
sett eller hørt for oss. Denne kohorten, som har fått navnet Spev og
som betyr stemme på slovakisk, hører så avgjort hjemme i kategori
nummer to.

Slovakia – Norge

Det hele kom i gang ved at den slovakiske cellisten og brobyggeren
Jozef Lupták møtte den mer enn framifrå hardingfelespilleren Nils
Økland i Oslo. Lupták skjønte der og da at en ny og spennende utflukt
var i emning. I bakhodet hadde han sine landsmenn Braňo Dugovič på
klarinett og bassklarinett og Boris Lenko på trekkspill, bandoneon og
piano – musikere han visste kunne bevege seg sømløst på tvers av
sjangre. På veien videre kom sangerne Gabriela Kováčiková og Åsne
Valland Nordli og bassisten Róbert Ragan til og det unike bandet Spev
så dagens lys.

Samtaler

I løpet av fire marsdager i Empire Theatre i Hlohovec i Slovakia
møttes de sju rundt tolv melodier som har mange folkemusikalske røtter
i seg fra både Slovakia, Norge, Romania, Ukraina samt romtradisjoner.
Samtidig er det godt med rom for improvisasjon her og med de flotte
stemmene som har satt hverandre stevne, så har det blitt usedvanlige
sterke og vakre samtaler ut av det – samtaler som er med på å bygge
broer. Er det noen gang slike broer er viktige å bygge så er det nå.

Norge slo ikke vakia denne gangen – her er det nemlig uavgjort og
samhandling på aller øverste nivå som gjelder.

Det er åpenbart ingen bunn i honningkrukka som inneholder nye norske
jazztalent. Kvartetten Schemes er nok et strålende prov på det.

Jeg har mista tellinga på hvor mange strålende enkeltutøvere og band
som har kommet ut av/fra den strålende jazzlinja i Trondheim i løpet
av de godt og vel 40 åra den har eksistert. Det er et svært stort
antall og absolutt ingenting tyder på at det er en slutt på
tilstrømminga i uoverskuelig fremtid heller. Det er bare å bukke og
takke. I plateuniverset er altså Schemes det foreløpig siste påfyllet
og bandet plasserer seg umiddelbart på ei svært høy hylle.

Fra alle steder

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 2021 kom bassisten Bendik Løland Lundsvoll fra jazzmetropolen
Gjerdrum ved Lillestrøm, trommeslager Veslemøy Narvesen fra
Kristiansand, pianisten Oliver Skou-Due fra Jyllinge i Danmark (høres
vel også ut som en jazzmetropol?) og altsaksofonist Brede Sørum fra
sjølvaste Trondheim, sammen ved Nidelvens bredd. Noe forteller meg at
de raskt fant sammen til hverandre og at de hadde mye å snakke om. Det
har så definitivt vist seg å stemme noe så vederstyggelig.

Alle bidrar

Alle fire har, enten hver for seg eller i ymse konstellasjoner,
bidratt på låtskriversida. Det har ført til at vi får en herlig miks
av ganske så straighte, melodiske og vakre utflukter og hele veien
rundt til ganske så frie landskap. Samme i hvilke univers de befinner
seg så snakker de lett og uanstrengt sammen – slik modne og langt
framskredne individualister med solide evner til kollektiv samhandling
gjør.

Alle fire hører nemlig hjemme i kategorien noen av de aller mest
lovende jazzmusikantene som beveger seg rundt om på våre scener om
dagen og Schemes er et utmerket ustillingsvindu for hvor og hvem de
er.

Pianisten, komponisten og bandlederen Andrew Hill blei sett på som
musikernes musiker. Hvorfor får vi høre her på denne gjenutgivelsen –
pluss litt til.

Andrew Hill (1931-2007) fikk aldri det store “kommersielle”
jazzgjennombruddet. Årsaken var nok at han sto et godt stykke på
utsida av alle trender og sjøl om han spilte med alle fra Charlie
Parker til Joe Henderson, Johnny Griffin og Roland Kirk og gjorde
flere innspillinger under eget navn på Blue Note på 60-tallet, så
nådde han ikke opp til Blue Note-stjerner som Herbie Hancock, Horace
Silver og McCoy Tyner.

Monkish

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om Hill hadde Thelonious Monk som si ledestjerne vet jeg ikke, men at
det finnes et kompositorisk og pianistisk slektskap der, er jeg ikke
mye i tvil om. Denne liveinnspillinga er gjort på Birdland i New York
i løpet av tre januardager i 2002 og blei utgitt samme år. Besetninga
var Hills vanlige sekstett bestående av Scott Colley på bass, Marty
Ehrlich på altsaksofon, klarinett, bassklarinett og fløyte, Ron Horton
på trompet, Greg Tardy, som har vært i Norge et par ganger i år sammen
med Bill Frisell og Nasheet Waits på trommer pluss ti blåsere til som
sørger for at det blei storbandbesetning av det.

Nyoppdaga

“A Beautful Day” fikk, etter som jeg skjønner, ganske så bra
mottakelse da den blei gitt ut, men gikk likevel ganske kjapt i
glemmeboka – bortsett fra hos Palmetto-eier og produsent Matt
Balitsaris. 20 år etter utgivelsen fant han frem mastertapen igjen og
blei ganske så satt ut av kvaliteten og hva som fantes der, men som
ikke blei gitt utt opprinnelig. Med hjelp av nye teknikker både når
det gjelder produksjon og redigeringsmuligheter, sørga Balitsaris for
at det blei ei helt ny innpakning av musikken. I tillegg fant alts å
Balitsaris frem en annen versjon av titellåta – det blei gjort opptak
av alt alle de tre dagene på Birdland – og det er spesielt interessant
å høre de store forskjellene fra dag til dag.

Dette er spennende og original storbandmusikk unnfanga av ei unik
stemme, Andrew Hill, som vi også får høre introdusere alle de 16
musikantene som åpenbart trivdes med utfordringa Hill ga dem.

Bento Box Trio, med den mer enn lovende fiolinisten Tuva Halse i
sentrum, følger opp debutplata si på best mulig vis.

Det er to år siden Bento Box Trio med den unike besetninga piano,
islandske Benjamín Gísli Einarsson, fiolin med Tuva Halse og trommer –
Øyvind Leite fra Trondheim, debuterte med liveskiva «Boxed», innspilt
på Dokkhuset i Trondheim. Der imponerte trioen med sin originalitet og
at den kom til live i akkurat Trondheim var på ingen måte tilfeldig.
De tre møtte nemlig hverandre på jazzlinja ved Nidelvens bredd i 2019
og fant raskt ut at de hadde mye å «snakke» om.

Forlengelse

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som på debuten så er det Einarsson og Halse som er de viktigste
komponistene. De har skrevet fire låter hver, mens de to resterende er
kollektivt unnfanga.

De tre forteller oss at de har et stort spekter å hente fra. Her er
det spor av klassisk musikk, samtidsmusikk, jazz og impro og de tre
sterke solistene setter det sammen til et unikt hele der de benytter
alle dynamiske virkemidler i verktøykassa for å skape spenningsfylt av
typen både heftig og veldig nedpå og reflekterende.

På mange veldig mange vis har denne oppfølgeren blitt en naturlig
forlengelse av debuten, men samtidig har de tre også utvida paletten
betraktelig.

Gjester i toppklassen

De tre, som absolutt greier seg utmerket på egen hånd, har denne
gangen ønska å se hva som skjer når de inviterer med seg med gjester
og det er ikke akkurat hvem som helst som sto på ønskelista og som
takka ja til å bidra på noen av låtene – låter som tildels er skrevet
med akkurat disse gjestene i bakhodet.

Bassist Mats Eilertsen og saksofonist og stemmekunstner Sissel Vera
Pettersen tilhører en generasjon eller to lenger fremme i køa og har
begge vært store inspirasjonskilder for Bento-folket.

Med sine helt spesielle stemmer tilfører de Bento Box-universet mye ny
krydder og er viktige ingredienser til å bekrefte hvilket unikt
kollektiv dette er og hvilken flott kurs de har staka ut.

Det superheftige kollektivet Ghost-Note, med røtter i Snarky Puppy, er
noe av det mest funky som finnes på kloden. Nytt prov foreligger nuh!

Helt siden 2015 har det urgroovy rytmeteamet til Snarky Puppy, Robert
“Sput” Searight og Nate Werth, hatt det minst like moro med
sideprosjektet Ghost-Note. Med medsammensvorne med bakgrunn fra
Prince, Snoop Dogg, Erykah Badu, Herbie Hancock, Kendrick Lamar,
Marcus Miller, Toto og Justin Timberlake, så skal det vel ikke så
vanvittig med fantasi til for å skjønne i hvilke musikakske landskap
Ghost-Note fortsatt befinner seg på bandets tredje album.

Heftig

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Godt befolka med særdeles groovy herrer på gitarer, tangenter og ei
blåserekke det er mulig å stille til start med hvor som helst, så
skaper Ghost-Note et fundament og melodisk og funky utgangspunkt som
det er svært vanskelig å sitte stille til. Noen av bandmedlemme er
faste, mens andre er en del av en pool som hentes inn når behovet er
der. Fellesnevneren er at at det er toppmusiikanter alle sammen og
uansett “hvem som har tid” så låter det sjølsagt kanon

Gjester

Når så Ghost-Note har invitert med seg gjester som Travis Toy på pedal
steeel, Bernard Wright på keys, Casey Benjamin på altsaksofon, ymse
vokalister og ikke minst Marcus Miller på elbass, så har “Mustard
n´Onions” blitt akkurat den funkfesten som varmer på det viset
november på alle vis ber om. Heftig!

Ruth Wilhelmine Meyer har jeg hatt gleden av å møte i en rekke
settinger de seineste åra. Her står hun frem mutters aleine og hun
forteller oss at hun er og har ei stemme som er så personlig og sterk
at jeg nesten blir slått i bakken.

Jeg har en bekjennelsessynd å komme med: jeg kom ganske seint inn i
Ruth Wilhelmine Meyers lydunivers og kunstnerskap. De seineste åra har
jeg heldigvis skjerpa meg og fått med meg både Akku 5, Vox Humana og
“Klangbiotoper”. Med dette i bakhodet var det med stor spenning og ditto
forventning jeg satte på hennes solo-ekskursjon “One Voices”. Og du
verden for en utflukt vi blir tatt med på!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Unikt

Det kommer for så vidt ikke som noen bombe at Meyer er en
stemmekunstner med unike kvaliteter, men her tar hun oss med til
steder vi ikke ante fantes og som gjør at jeg blir sittende ytterst på
stolsetet for å forsikre meg om at jeg ikke går glipp av det aller
minste for her skjer det mye – veldig mye.

Som Sidsel Endresen, som jeg tipper Meyer har hørt et kvarter eller to
på, så har Meyer skapt sitt eget språk og sitt eget univers. Musikken
har blitt spilt inn først i studio for deretter til en viss grad bli
krydra med pålegg gjort med den eventyrlige cirka 20 sekunders
etterklangen i Emanuel Vigeland mausoleumet. Meyer spiller på og
utfordrer seg sjøl, og oss, på et vis som hun er helt aleine om og som
sørger for at hun befester sin posisjon som en ledende formidler i et
sjangersprengende landskap. Dette er fritt, det er åpent, det er
søkende og det er musikk som ikke kan sammenliknes med noen andres.

Når så vinyl-utgava i alle fall er utstyrt med interessante tekster
skrivet av de kloke hodene Steffen Schorn, som også har vært
medprodusent, Nils Henrik Asheim og Ljubisa Tosic, samt en inngående
beskrivelse av hvert enkelt spor og en rekke andre interessante
oppslysninger som gjør innsikten til musikken mer transparent, så har
dette blitt nok en åpenbaring og innføring i Ruth Wilhelmine Meyers
univers som bil bli stående – lenge!

Tipper det ikke er så mange hender som går i været hvis spørsmålet er
om noen kjenner til Jim Self og John Chiodini. Ikke mine heller. Det
har uansett blitt ei spesiell hyggestund.

John Chiondini er en gitarist og Jim Self en tubaist og flubist – en
hybrid midt mellom flugelhorn og tuba – som har prega Hollywoods film-
og platestudioer i flere tiår. De har bidratt på tusenvis av filmer,
tv-show og turnert med mange av de store som Frank Sinatra. Natalie
Cole og Peggy Lee. De har spilt inn en rekke plater hver for seg i
forskjellige konstellasjoner i løpet av sine lange karrierer, men
“Feels So Good” er den femte der de deler ansvaret sammen.

Funnet veien over dammen

Til tross for store karrierer i filmens hovedstad og dalstrøka rundt,
så er de altså helt ukjente for de aller, aller fleste av oss på denne
sida av dammen. Heldigvis finnes det såkalte publicity and
marketing-agenter rundt om som sørger for at det glade budskap blir
spredt kloden rundt.

Det har ført til at denne unike duoen med ei instrumentering de
færreste har hørt om eller hørt tidligere, har funnet veien til
postkassa mi – ikke duoen da, men cden i alle fall.

I et repertoar bestående av noen egne låter og kjent materiale som
“Polkadots and Moonbeams”, “You´d Be So Nice to Come Home To”, “Cinema
Paradiso”, Ornette Colemans “Blues Connotation” og Chuck Mangiones
fine tittellåt “Feels So Good”, så forteller de to at det er en
spesiell kjemi mellom dem og at gitar og tuba absolutt hører sammen –
i alle fall når det er to så langt framskredne musikanter vi har med å
gjøre.

På fire av låtene dukker det også opp gode venner som får bidra på
hver sin låt – saksofonistene Steve Marsh og Phil Feather,
trombonisten Bill Booth og trompeteren Kris Bergh. Meget dyktige,
ukjente herrer for meg og på Ornette-låta så slår alle sine putler
sammen til ei herlig blues-avslutning.

Møtet med veteranene John Chiodini og Jim Self har vært av det svært
hyggelige slaget.