Mats Eilertsen, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young med Mike Mainieri som gjest – hva mer kan man ønske seg?

Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Jacob Young, Mike Mainieri og Mats Eilertsen – det kalles gjerne et kremlag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Carl Størmer

I april i fjor, i legendariske Rainbow Studios i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene, møttes like godt bassisten Mats Eilertsen, saksofonisten Bendik Hofseth, trommeslageren Paolo Vinaccia og gitaristen Jacob Young. Som om ikke det var nok var nok en legende, den amerikanske vibrafonisten Mike Mainieri, på besøk og bidro på tre av de seks låtene.

Dette er det som med rette kan kalles et superlag fra tre forskjellige generasjoner. Mainieri, med fartstid fra ikoner som Benny Goodman og Billie Holiday samt sitt eget fusionlag Steps Ahead, har rukket å bli 78 år mens herrene Hofseth og Vinacca befinner seg rundt 60-streken. Eilertsen og Young er bare for skårunger å regne, men alder har overhodet ingen betydning i dette tilfellet. De fem snakker nemlig det samme språket og stortrives i hverandres selskap – de utfordrer og utfordres og til sammen har de skapt musikk som vil bli stående.

Eilertsen, Hofseth og Young har alle bragt to låter til bordet. Alle er melodisk vakre, åpne og med masse plass, rom og luft til meningsfulle ekskursjoner. Her er det ingen som har behov for å imponere de andre – og derfor gjør de det hele tida i et usedvanlig samspill der kollektivet løfter fram hver enkelt. Fra start til mål er dette så intenst nedpå at det er bare å lene seg tilbake og flyte med.

Spør meg ikke om årsaken, men det "The Maze" kommer bare til å bli trykket opp i 300 eksemplarer med utsøkt vinyl samt CD som ekstra bonus. Det betyr at det er bare å komme seg til butikken raskest mulig – dette kommer nemlig til å bli et samleobjekt. Du verden så glad jeg er for at jeg allerede er den lykkelige eier av ett av disse eksemplarene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bendik Hofseth, Jacob Young, Mats Eilertsen, Paolo Vinaccia with Mike Mainieri

The Maze

Oslo Session Recordings Vol. 1/oslosessionrecordings.com/barejazz.no

Nå er det på tide at vi her oppe ved Polarsirkelen også gjør det samme som resten av "verden" – får opp ørene for den strålende sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah.

Youn Sun Nah er en vokalist i verdensklasse.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Youn Sun Nah (47) er superstjerne hjemme i Sør-Korea og i sitt nye hjemland Frankrike, og dalstrøka rundt der, har hun også etterhvert fått et stort navn. På hennes tre forrige utgivelser, "Same Girl", "Lento" og "Voyage", der hun blant annet har samarbeida med den svenske toppgitaristen Ulf Wakenius, har hun virkelig vist oss hvilket enormt talent hun er i besittelse av. I løpet av 500 konserter rundt om i Europa og med et platesalg på flere hundre tusen har hun virkelig etablert seg og med "She Moves On" er hun klar for et nytt steg.

Med perfekt engelskuttale og ditto diksjon, tar hun for seg både eget materiale og låter som Lou Reeds "Teach the Gifted Children", Paul Simons "She Moves On" og Joni Mitchells "The Dawntreader" pluss "Black Is the Color of My True Love´s Hair" og "Fools Rush In". Dette er tildels originalt og spennende materiale som Nah gjør til sett eget i et musikalsk landskap der hun henter inspirasjon fra både soul, folk, chansons, blues og ikke minst jazz.

Nah har gjort en viktig vri denne gangen med å ta turen over dammen til New York der innspillinga blei gjort i desember i fjor med Jamie Saft, som blant annet Gard Nilssen har samarbeida med, på tangenter og som produsent og med andre spennende NY-musikanter, som Brad Jones på bass, Dan Rieser på trommer og Marc Ribot på gitar på flere av spora.

Til sammen har det blitt et nytt flott møte med en av jazzens mest interessante og varmeste stemmer anno 2017 – Youn Sun Nah. Få henne hit opp snarest mulig dere har som mulighet til det – i mellomtida er det så absolutt mulig å hygge seg med "She Moves On".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Youn Sun Nah

She Moves On

ACT/Musikkoperatørene

Med "Nattsongar" bekrefter Erlend Apneseth hvilken strålende og sjangersprengende musikant han er.

Erlend Apneseth sin musikk egner seg både når det er mørkt og lyst.

Til tross for at hardingfelespilleren Erlend Apneseth fra Svidalen i Sogn og Fjordane ikke er mer enn 26 år, har han allerede fortalt oss at han er i besittelse av en insstrumentbeherskelse, musikalitet og sjangeroverskridende musikkanskuelse som er sjelden. Med sitt tredje visittkort tar han nok et steg videre og i mine ører er "Nattsongar" hans aller beste album så langt – det sier ikke lite.

Bakgrunnen for "Nattsongar" er at Apneseth fikk i oppdrag å skrive bestillingsverk til Førdefestivalen i fjor. Det er en festival Apneseth har et spesielt nært og godt forhold til – han er på sett og vis oppvokst med festivalen og sier sjøl at den har vært avgjørende for at han har blitt musikant.

Han har skrevet ei samling på ni melodier som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Norsk folkemusikk er sjølsagt en viktig ingrediens, men Apneseth viser oss også at han har fått impulser fra en rekke himmelstrøk. Jazz er også en kilde det blir søkt fra, blant annet i låta "Django Viken".

Når Apneseth så har satt sammen sitt drømmelag med musikanter fra flere hold – Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og sag, svenske Erik Rydvall på nyckelharpa, Stein Urheim på gitar, bozouki, sampling og elektronikk og Ole Morten Vågan på bass – så har han fått med seg et perfekt reisefølge som åpner og strekker i utgangspunktene Apneseth har gitt dem.

"Nattsongar" er et verk som er spilt inn i studio i januar i år, unntatt tittelsporet som er henta fra konserten under Førdefestivalen i fjor sommer. Det er musikk så flott, inspirerende, åpen og sjangerfri som man bare kan ønske seg og Erlend Apneseth bekrefter for tredje gang at han er en musikant både for nuet og ikke minst for fremtida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Apneseth

Nattsongar

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Det norske selskapet SOFA MUSIC åpner stadig nye dører – dører vi faktisk ikke ante fantes. Denne gangen er det den canadiske bassklarinettisten Philippe Lauzier som er døråpneren.

Philippe Lauzier har noe helt eget å melde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når det står å lese at Philippe Lauzier (39) har jobba med musikalske originaler som franske Xavier Charles, som vi kjenner fra Dans les Arbres, australske Jim Denley og vår egen Kim Myhr, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi kommer til å bli tatt med på utflukter som er av det sjeldne slaget. Slik har det så avgjort også blitt.

Dette er Lauziers andre soloutflukt. Jeg har verken hørt den første eller noe annet av det Lauzier har bragt til torgs tidligere i sin karriere. Når SOFA er involvert, mer enn aner jeg likevel at det som blir servert er noe helt for seg sjøl. Så også denne gangen.

Lauzier begynte sin musikalske løpebane som saksofonist, men har etter hvert konsentrert seg mer og mer om bassklarinetten. Her får vi oppleve ei vakker, spennende og personlig utgave av instrumentet som Eric Dolphy mer eller mindre på egen hånd satte på kartet.

Det Lauzier, som er mutters aleine hele veien, gjør her er å multitracke seg sjøl x antall ganger og dermed skape masse overtoner og det som kalles subtile mikropolyfonier……I løpet av de fire låtene som varer fra vel fem til vel 15 minutter, skaper Lauzier stemninger og landskap som er personlige, vakre, søkende og hele tida fascinerende.

De som kanskje aner at dette ikke er noe i nærheten av bakgrunnsmusikk har helt rett. Dette er musikk skapt av og for mennesker som krever noe av seg sjøl både som leverandører og mottakere. Det ligger mye vakkert og originalt og venter for de som har åpne sanser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Philippe Lauzier

A Pond in My Living Room

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Samarbeidet i sørlige deler av EU ser ut til å virke perfekt. Denne gangen gjelder det franske og portugisiske musikanter.

Chamber 4 – noe diffust, men likevel i klar retning.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg har skrytt av postvesenet tidligere og gjør det gjerne igjen – nå også posten langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Støtt og stadig dukker det nemlig opp nye leveranser fra det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records – veldig ofte med norske musikanter faktisk. Kvantiteten fra selskapet er voldsom, men heldigvis så står kvaliteten i stil med mengden.

Slik er det også denne gangen. Her får jeg, og de fleste andre her nord vil jeg tro, treffe på relativt eller helt ukjente musikanter. De franske brødrene Théo og Valentin Ceccaldi på henholdsvis fiolin og cello og portugiserne Marcelo dos Reis på akustisk og preparert gitar – alle tre gir også lyd fra seg via sine stemmebånd – og trompeteren Luis Vicente møtes her for andre gang, hvis jeg har skjønt det rett, og det skjedde på Le Soirées Tricot Festival i Paris den 28. april i fjor.

De fire møtes i et fullstendig åpent og luftig rom i lysets by, som Paris ofte kalles, der kreativ jazz og fri improvisasjon løftes opp til et eget nivå – et nivå der kammermusikk anno vårt eget århundre hører hjemme. De tre "låtene", på henholdsvis 16, 19 og 14 minutter, blei unnfanga der og da uten at noen avtaler var gjort, uten at noe var skrevet – altså fullstendig fritt frem.

Det kan sjølsagt ende i det fullkomne kaos og i en verden der intet fungerer. Med disse fire langt framskredne og spennende musikantene, med ører og lytteegenskaper av typen voldsom, har det blitt ekskursjoner til landskap som de aller færreste av oss har opplevd tidligere og der det ofte er veldig givende å oppholde seg. Instrumenteringa er også av typen sjelden og Chamber 4 låter derfor kun som seg sjøl.

Dette har med andre ord vært nok et interessant og givende musikalsk møte – både Chamber 4, Clean Feed Records og posten skal ha all mulig slags takk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chamber 4

City of Light

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Det norske plateselskapet SOFA MUSIC går andre veier – den reisa den spanske lydskulptøren Miguel Angel Tolosa tar oss med på er av det unike slaget.

Miguel Angel Tolosa har skapt et eget univers.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En av SOFA-gründerne, Ingar Zach, har bosatt seg i Madrid. Der har han støtt på et helt nytt og utfordrende miljø og for noen år siden blei vi introdusert for Zach i samarbeid Miguel Angel Tolosa på skivene "Loner" og "Offwall". Nå har SOFA invitert Tolosa til å vise seg fram på egen hånd og vi får bli med på musikk skapt mellom 2012 og 2016 – alt komponert, innspilt, mixa og mastra av Tolosa i Stockholm, Düsseldorf, Bonn og Madrid.

De ti "låtene" er i mine ører musikalske landskapsmalerier der Tolosa tar oss med til steder vi aldri har besøkt tidligere. Det er langsomme, funderende, originale og spennende utflukter vi blir tatt med på. Det er ekskursjoner som Tolosa har skapt med sitt arsenal av maskiner, effekter, EDB-maskiner og gudene vet hva – tradisjonelle instrumenter er i alle fall ikke involvert.

SOFA har gjennom hele sin historie vist oss at de både har evnen, motet og viljen til å gå egne veier. Miguel Angel Tolosas "Ephimeral" er nok et strålende bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miguel Angel Tolosa

Ephimeral

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Engelske David Arthur Skinner har berika norsk jazzliv i en årrekke allerede. Det fortsetter han med når han nå tolker sin egen musikk.

David Arthur Skinner er en solopianist det swinger kraftig av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Thomas Johannessen

David Arthur Skinner (37) fra idylliske Isle of Wight har vært bosatt i Norge siden 2005. Derfor synes jeg absolutt vi kan kalle han litt norsk også – så bra er han nemlig. Første gang vi fikk anledning til å stifte bekjentskap med Skinner var med bandet Sphinx der en rekke unge norske musikanter som studerte i Leeds fikk med seg medstudent Skinner. De norske flytta etterhvert hjem igjen og heldigvis blei Skinner med på lasset.

Skinner har vist seg fram ved en rekke anledninger og på flere innspillinger siden han slo seg ned her i steinrøysa. Vi har blant annet møtt han på to soloinnspillinger tidligere der det har vært mye standardstoff som har stått på repertoaret, men også flere Skinner-komposisjoner. Denne gangen har han tatt nok et skritt videre og, som tittelen forteller oss, så er det bare hans eget stoff som preger denne skiva.

Her bringer han ti originallåter til torgs som alle har et bortimot klassisk og tidløst jazzpreg ved seg. Her er det spor av rag, blues, swing, bop og andre herligheter – alt sammen unnfanga på et vis som gjør at det er spennende både for Skinner og sikkert også andre å tolke dette stoffet. Det er et kvalitetsstempel som blir ganske få komponister til del.

David Arthur Skinner er åpenbart av typen musikant som har med seg hele jazzhistoria når han skal uttrykke seg. De er etterhvert en utryddningstrua rase og skal tas godt vare på.

Gordon Sumner fra Newcastle valgte seg altså New York – vi skal være veldig glad for at David Arthur Skinner fra Isle Of Wight valgte Oslo og Norge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Arthur Skinner

Skinner Plays Skinner

Losen Records/MusikkLosen

Pianisten og visjonæren Tigran Hamasyan skaper noe unikt om det er sammen med norske sjelsfrender eller mutters aleine.

Tigran Hamasyan er utstyrt med ei helt spesiell stemme.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den armenske pianisten Tigran Hamasyan (29) har satt sitt eget unike stempel på uttrykket sitt. På ECM-utgivelsen "Atmosphères", sammen med Jan Bang, Arve Henriksen og Eivind Aarset, har Hamasyan skapt det som ECM-sjef Manfred Eicher skal ha uttalt er en av de aller beste utgivelsene i det berømte selskapets historie. Det sier ikke reint lite!

I løpet av sin relativt korte karriere har Hamasyan, som nå er bosatt i USA, i flere forskjellige konstellasjoner vist oss at han har noe helt unikt på lager. Med "An Ancient Observer" kommer det nok en bekreftelse på det.

Hamasyan er helt aleine underveis her, men i tillegg til å spille piano, møter han oss også som stemmeformidler, på ymse synther, på elpiano samt med en rekke lydeffekter på toppen.

Hamasyan står bak alle komposisjonene og har sjøl produsert herligheten. Det aller meste er spilt inn i Frankrike – et spor er unnfanga på hjemmebane i Armenia. De ti melodiene henter mye inspirasjon fra Hamasyans røtter i Armenia. Det er en helt egen tone i musikken – både melodisk og rytmisk er det noe helt spesielt som jeg ikke vet om noen andre enn Tigran Hamasyan som kan trylle fram.

Teknisk sett er Hamasyan usedvanlig langt framskreden, men det er likevel uttrykket – klangen – som gjør aller sterkest inntrykk. Jeg er stadig like spent på hva som kommer fra Tigran Hamasyan hver gang jeg "møter" han. Her er det improvisatoren og folkemusikktolkeren med klassiske røtter som hilser på og du verden så spennende det er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tigran Hamasyan

An Ancient Observer

Nonesuch Records/Warner Music

Terje Formoe har oppnådd en nesten usannsynlig suksess med kapteinen på Sørlandet. Nå møter han oss nok en gang som den han egentlig er musikalsk.

Terje Formoe er en historieforteller vi har savna lenge.

Terje Formoe (67) har liksom alltid vært der. Han debuterte på platefronten allerede i 1975 og fortalte oss raskt at han var en visesanger med mye på hjertet. Læreren Formoe viste også at han hadde et nært og godt forhold til barn og i forlengelsen av sin jobb som markeds- og underholdningssjef ved Kristiansand Dyrepark fra 1984, blei Kaptein Sabeltann unnfanga og resten er, som det sies, historie.

"Alle" har et forhold til Kaptein Sabeltann, men det som skjedde i dette voldsomme sirkuset var at visesangeren og artisten Terje Formoe i stor grad forsvant. Nå er han heldigvis tilbake og den kreative kraften er fortsatt tilstede.

"Hjemvendt" sier på så mange vis at Formoe her har vendt tilbake til sine musikalske røtter. Det har han gjort i sin fødeby Fredrikstad der han har fått utmerket produsentstøtte av mannen som styrer FMV studio, Kyrre Fritzner.

Gjennom de ni låtene forteller Formoe at han har en historieforteller boende i seg som hører hjemme blant de aller beste i kongeriket. Låtene handler om det store Livet – det med stor L – som vi alle får støte på i forskjellige avskygninger. Formoe skriver, forteller og synger historier vi alle kan kjenne oss igjen i.

Når han så skriver låter i et slags vise-, pop- og rocklandskap der blant andre Bruce Springsteen er blant inspirasjonskildene, med bidrag fra blant andre gitarist i superklassen Børge Petersen-Øverleir, så har dette blitt et gjenhør med Terje Formoe som frister til mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Hjemvendt

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

Den finske pianisten Alexi Tuomarila, med god norsk hjelp, bekrefter at han hører hjemme i det aller ypperste sjiktet.

Alexi Tuomarila tar trioen sin til vakre, personlige steder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den finske pianisten, komponisten og bandlederen Alexi Tuomarila (43) har i løpet av det seineste tiåret markert seg i stadig større grad som en av Europas mest spennende unge jazzmusikanter. Sjøl om han også har jobba en hel del med den polske trompetlegenden Tomasz Stanko, så er det som oftest i trioformat og sammen med vår egen bass-sjef Mats Eilertsen og sin egen landsmann, Olavi Louhivuori på trommer, at vi har fått hilse på Tuomarila. Slik var det på det norske selskapet Jazzaway Records med "Constellations" i 2006 og på "Seven Hills" på engelske Edition Records i 2013.

Trioen har fortsatt å utvikle seg og her møter vi den igjen med ei innspilling gjort på hjemmebane i Järvenpää i desember i fjor – sjøl om det står på coveret at den er gjort i desember i år:-) Repertoaret består denne gangen av fem Tuomarila-komposisjoner, to av Louhivuori, en av Eilertsen samt en nydelig versjon av Bob Dylans "The Times They Are a-Changin´" – en høyst betimelig kommentar til det som skjer i Dylans hjemland for tida.

Etter å ha studert, bodd og jobba i både Paris og Brüssel i mange år, har Tuomarila nå flytta tilbake til Helsingfors. Han føler på sett og vis at han har landa og slik oppleves også musikken og det intime samarbeidet med Eilertsen og Louhivuori – du verden som dette låter som et band og tankene flyter lett til hvordan Bill Evans etablerte trioformatet som noe helt annet enn piano pluss komp.

Teknisk sett er Tuomarila en meget langt framskreden musikant, men det er likevel hans helt personlige uttrykk som er mest framtredende. Dynamisk er han både som komponist og som solist usedvanlig uttrykksfull og Eilertsen og Louhivuori er i samme klasse – toppklasse.

"Kingdom" er nok et eksempel på Alexi Tuomarilas mesterskap og det er ei trioinnspilling helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alexi Tuomarila

Kingdom

Edition Records/Border Music Norway