Plateselskapet påstår at dette er den optimale utgaven av "Purple Rain" for Prince-samlere – og andre. Det kan de ha helt rett i.

Prince and the Revolution fra midten av 80-tallet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

21. april i fjor gikk store deler av den musikkinteresserte verden inn i en slags sjokktilstand. Prince Rogers Nelson hadde gått bort bare 57 år gammel. Det hevdes jo ofte at det er de beste som går først og Prince var så avgjort i det sjiktet – han var i mine ører og øyne et musikalsk geni. Jeg hadde gleden av å oppleve han live én gang – det er en opplevelse som blir sittende spikra for alltid.

De lærde vil sikkert strides lenge og ofte om hva som var Prince sin beste periode og hans beste musikk. Jeg skal ikke påberope meg noe i nærheten av Christer Falcks enorme kunnskaper i sakens anledning, men må innrømme at det var antydning til høytidsstund i heimen da postmannen dukka opp med denne praktutgava av "Purple Rain".

Vi går tilbake til første halvdel av 80-tallet og Prince, med sin utømmelige kreativitet og ditto energi, var utvilsomt inne i en av sine alle største epoker. Han hadde akkurat gått fra å være stor stjerne til å bli superstjerne og han fylte stadioner rundt om med rundt 75000 tilskuere. De kunne "alle" låtene hans og de sang med og reagerte på hans minste vink.

Det får vi et fantastisk eksempel på her for med i denne samlinga er en konsert fra Syracuse, NY, den 30. mars 1985. Det er en tikamera-produksjon og teamet rundt Prince lå like langt fremme som sjefen på scena. Vi får enkelt og greit være med på en konsertproduksjon som holder mål også i 2017. Konserten varer i over to timer og blir avslutta med en 20 minutters versjon av ikoniske "Purple Rain" med en gitarsolo for historiebøkene. Prince viser oss hvilken enorm musiker, sanger, komponist, entertainer og scenepersonlighet han var. Fantastisk!

Ellers består samlinga av tre CD-er: en remastra versjon av originalinnpsillinga som Prince sjøl har hatt overoppsyn med, en CD med sjeldenheter eller aldri utgitte sanger og en CD med singler og b-sider. Når så lydsjef Susan Rogers, som er ansvarlig for det meste som skjedde på Paisley Park disse åra, forteller sin historie om hvordan det var å jobbe med unikumet, pluss at medlemmene i Revolution går gjennom hver enkelt låt og hvordan de blei til, så har dette blitt akkurat det plateselskapet prøver å fortelle oss: den ultimate "Purple Rain"-opplevelsen.

PS Skal spilles høyt:-)

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Prince and the Revolution

Purple Rain

Warner Bros./NPG/Warner Music

Ideen om å samle musikere fra store deler av verden – alle bosatt i Oslo – til ett band, har vært av det ypperlige slaget.

ComboNations – her snakker vi musikk over alle grenser.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den iranske multiinstrumentalisten Javid Afsari Rad, som her spiller santur, tok initiativet til å samle et a-lag av musikanter til det som har blitt ComboNations. Med seg fikk han Harpreet Bansal på fiolin, Solo Cissokho på kora, Diom de Kossa på perkusjon, Jai Shankar på tablas og Aissa Tobi på sintir og rabab. Til sammen har de bakgrunn fra India, Elfenbenskysten, Senegal og Marokko. Kortest reisevei har likevel bassist Adrian Fiskum Myhr hatt, men fellesnevneren er altså at alle er bosatt i Oslo.

Ideen, og resultatet, forteller oss at hovedstaden vår har blitt en fantastisk smeltedigel der mennesker fra hele verden har kommet og bidratt til at Oslo har blitt en multikulturell by der vi har muligheten til å lære mye av hverandre og der vi som er født og oppvokst her kan få impulser som kan gjøre oss til klokere og mer vidsynte individer.

Det de sju musikantene, som sjølsagt kommer fra helt forskjellige kulturer, gir oss, er nesten bokstavelig talt grenseløs musikk. Utgangspunktene til dette livsbejaende varme koldtbordet er folkemusikk fra en rekke verdenshjørner og de som hører spor av jazz, ørkenblues, norsk folkemusikk og ragas, har helt rett. Til sammen har det blitt noe helt unikt – ComboNations har blitt en viktig tilvekst til norsk og internasjonalt musikkliv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ComboNations

Dunya

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Astrosaur er en trio som definitivt ikke sparer på noe som helst. Vi snakker beintøffe saker i en rekke grenseland.

Astrosaur, fra venstre Steinar Glas, Eirik Kråkenes og Jonatan Eikum, har funnet fram til noe eget.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Foto: Sara Angelica Spilling

Kvaliteten og mangfoldet i moderne norsk musikk er enorm. Jeg slutter enkelt og greit ikke å la meg imponere og hyggelig er jo det. Til tross for at jeg mener at jeg jeg holder meg rimelig godt oppdatert, så skjer det både støtt og stadig at det dukker opp nye band, nye musikanter og ny musikk jeg ikke hadde den minste anelse om og denne utgivelsen kommer inn under den kategorien. Bortsett fra trommeslager Jonatan Eikum, som jeg har hørt med vokalisten Sandra Borøy for et års tid siden, så begynner jeg med blanke ark hele veien her.

Trioen har nå tilhold i Oslo, men alle har sin formelle bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand. Der går det rykter om at det er høyt under taket og Astrosaur er en bekreftelse på det. I bånn for det hele føler jeg at det ligger en improvisatorisk kjerne – alle tre har garantert et godt og nært forhold til jazzmusikk.

I løpet av de fem låtene forteller de tre oss at de har et nært forhold også til progrock og stonerrock – har jeg lest meg til uten at det sier meg så mye – og fusjonert med solide doser jazzrock, blir det tøffe, heftige og personlige saker som Astrosaur er ganske så aleine om.

Trommeslager Jonatan Eikum fra Oslo, elbassist Steinar Glas fra Kristiansund og gitarist Eirik Kråkenes fra Bærum, alle i midten av 20-åra, har tydeligvis funnet sammen i et univers der det ikke spares på noe som helst. Her er det masse energi, mye vilje og like mye evne til å skape tøff musikk. Det har de så avgjort greid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Astrosaur

Fade In//Space Out

Bad Vibes/[email protected]

Den unge britiske bassisten og komponisten Misha Mullov-Abbado kommer med nok en bekreftelse på at det skjer mye spennende og livsbejaende borte på balløya.

Misha Mullov-Abbado er bare 26 år, men har allerede mye å melde.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg har opplevd Misha Mullov-Abbado (26) i sidemannrolle, men hans første skive under eget navn, som kom for to år siden, gikk meg hus forbi. Debuten, "New Ansonia" med blant andre vidunderbarnet Jacob Collier, fikk strålende mottakelse rundt om og forventningene til oppfølgeren har vært deretter.

Det tar ikke mange runder med Mullov-Abbado – navnet har han etter den berømte, men nå avdøde italienske dirigenten Claudio Abbado og den russiske fiolinisten Viktoria Mullova – for å skjønne at bandlederen og ikke minst komponisten Mullov-Abbado har noe eget på hjertet.

Sjefen er spesielt opptatt av tog og reiser og det gjenspeiler seg i musikken og noen av låttitlene også. Her er vi innom inspirasjon fra både Midt-Østen, Brasil og Øst-Europa i tillegg til nesten straight swing med kollektiv inspirasjon a la New Orleans samt en dose funk.

Med et usedvanlig empatisk og samspilt band, bestående av Scott Chapman på trommer, James Davison på trompet og flügelhorn, Liam Dunachie på både akustiske og elektriske tangenter, Matthew Herd på altsaksofon, Elad Neeman på perkusjon og Sam Rapley på tenorsaksofon og klarinett, som har jobba med denne musikken i to år før de gikk i studio, skaper Mullov-Abbado en leken og allsidig gumbo det både er mulig å bli imponert av – og glad i og av.

Misha Mullov-Abbado er både en bassist, bandleder og komponist meget vel verdt å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Misha Mullov-Abbado

Cross-Platform Interchange

Edition Records/Border Music Norway

Det er mange av oss som har hatt et langvarig og inderlig forhold til Jon Eberson Group. Det står seg fortsatt sjøl om det er i et helt annerledes tapning enn da de var det hippeste av det hippe.

Hilde Marie Munroe Kjersem, Sigurd Hole og Jon Eberson – det holder ei god stund det.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det begynner å bli noen tiår siden Jon Eberson Group lå på toppen av VG-lista i månedsvis og "alle" sang med på "Jive Talkin´". For de fleste, inkludert Eberson og Sidsel Endresen, var det en enorm overraskelse at den fusjonsmusikken de unnfanga skulle bli en slik enorm suksess. De blei popstjerner egentlig mot alle odds!

Relativt mye forteller meg at orkesterleder Eberson ikke hadde det minste mot å "frasi" seg akkurat den statusen. Han følte seg ikke akkurat hjemme i den verdenen – han ville være den han alltid hadde vært og skape det han hadde lyst til uten å måtte forholde seg til all verdens tant og fjas. Det har han gjort siden og fortsatt å lage både utfordrende, flott og ikke minst vakker musikk.

Den utgava vi møter nå, og har møtt de seineste åra – dette er trioens tredje utgivelse, av Jon Eberson Group, er ganske langt unna – veldig langt for å være eksakt – 80-tallet utgave av bandet. Med seg nå har Eberson bassisten Sigurd Hole og vokalisten Hilde Marie Munroe Kjersem. De er begge tidligere studenter av Eberson på Musikkhøgskolen, men framstår nå som så avgjort likeverdige partnere med sjefen.

Eberson har som alltid skrevet musikken mens Munroe Kjersem har tatt seg av tekstene – nå på norsk og det på sjølveste sunnmørsdialekta som klinger nydelig i hennes framføring. Med ei slik kammeraktig besetning låter dette usedvanlig nedpå, vakkert og inderlig og Ebersons flotte låter kler historieforteller Munroe Kjersems betraktninger og observasjoner om et levd, men ungt liv akkurat slik vi har blitt vant til at hans låter gjør med alle tekstforfatteres bidrag helt siden Sidsel Endresens dager.

"Bak jorda ein plass" er et vakkert og sterkt nytt kapittel i Jon Eberson Group-historia. Helt forskjellig og annerledes enn det "alle" blei kjent med, men minst like inderlig og personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Eberson Group

Bak jorda ein plass

JEG Records/Musikkoperatørene

Hanne Tveter har dukka opp i flere musikalske påkledninger de seineste åra. Nå tar hun oss med til México – på fest!

Hanne Tveter er et fyrverkeri – intet mindre.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Hanne Tveter (42) fra Skarnes ved Kongsvinger har passert under alt for mange radarer i alt for mange år. Til tross for at hun har gitt ut fem album siden 2001, greide jeg ikke å oppdage henne før i fjor da hun ga ut ei flott jazzskive, "Footprints", med meget dyktige spanske musikanter. Der blir vi servert alt fra Wayne Shorters tittellåt til "Well You Needn´t", "Giant Steps" – intet mindre, Horace Silvers "Peace", "Afro Blue" og Evert Taubes "Byssan lull" – både på svensk og spansk!

Der viste hun oss en allsidighet og livsbejaenhet av sjeldent merke og det følges opp på et ypperlig, men helt annerledes, vis på oppfølgeren "México En Mí". Oppfølger er kanskje en litt feil betegnelse siden det Tveter har å melde her er henta fra en ganske så annen tradisjon og kultur.

Tveter har reist mye og har jeg skjønt det riktig så bodde hun i México i en periode som barn. Både kulturen, musikken og språket tok tydeligvis bolig i henne og den har hun heldigvis aldri glemt. Hun sier sjøl at hun samla sanger og musikalske ideer på reiser i landet og tok de med seg hjem til Norge og norske musikanter.

Mellom 2010 og 2017 har Tveter og et band bestående av blant andre Sverre Indris Joner på ymse tangenter og Per Einar Watle på gitarer pluss strykere, blåsere og et "riktig" komp inkludert gjestemusikere fra México også, tatt for seg 14 mer eller mindre tradisjonelle sanger som de har gitt en moderne, men respektfull drakt blant annet gjennom arrangementene til Joner.

Tveter synger, på et for meg i alle fall, perfekt spansk, og hun gjør det med en innlevelse og ekthet som er av det inderlige slaget. "México En Mí" har blitt en fest og Hanne Tveter er et fyrverkeri av en artist – det er en fin kombo det!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hanne Tveter

México En Mí

Musikkmakeriet/Musikkoperatørene

Det er ikke akkurat hver dag Roger Waters gir lyd fra seg. Det er faktisk 25 år siden hans forrige soloalbum. Derfor er det hyggelig å kunne melde at han fortsatt har det – dette helt spesielle.

Roger Waters har all grunn til å smile.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det finnes noen, ikke mange, innen rocken som har all grunn til å bære legendebegrepet med verdighet. Roger Waters (73), et av de opprinnelige medlemmene i Pink Floyd og mannen bak "The Wall", er så avgjort blant dem.

Etter åfselig mye bråk og uvennskap rundt Pink Floyd, som sjølsagt førte til bandets oppløsning, har frontfigurene David Gilmour og Roger Waters med ujevne mellomrom gitt lyd fra seg og fortalt oss at den kreative krafta på ingen måte har tørka ut og de har bekrefta at de absolutt ikke var avhengige av hverandre. Gilmour ga oss praktboksen "Rattle that Lo-ck" for to år siden, mens Waters har holdt på helt siden 2010 med å perfeksjonere "Is This the Life We Really Want?" Han tilhører den delen av rocke- og musikk-klanen som har råd til å holde på akkurat så lenge han ønsker for at resultatet skal bli så "perfekt" som han sjøl ønsker det. Og blir det ikke bra nok, så gir han det heller ikke ut.

Dette er altså det første studioalbumet fra Waters siden "Amused to Death" i 1992. Jeg har aldri vært en die hard fan, men likevel alltid satt pris på både Pink Floyd og det både Gilmour og Waters har gjort i ettertid. Begeistringa blir ikke mindre etter "Is This the Life We Really Want?".

Sammen med produsent og arrangør, lydskaper, tangentist og gitarist Nigel Godrich har Waters, som både synger, spiller akustisk gitar og elbass, skapt et knippe låter som ikke overlater så mye tvil om hvem som skapte fundamentet for "The Wall". Han har vokst opp i et hjem med kommunistiske foreldre og er sjøl meget politisk opptatt og bevisst og det gjenspeiler seg veldige i tekstene hans – han begynner også tittel-låta med et Trump-opptak og verken der eller ellers legger Waters skjul på hvor han hører hjemme.

"Is This the Life We Really Want?" er melodiøs, sterk og tøff rockemusikk som forteller oss at Roger Waters fortsatt har mye å melde – på alle slags vis. To av låtene har vært ute tidligere i liveversjoner og under andre titler – "Lay Down Jerusalem (If I Had Been God)" har nå blitt "Déjà Vu" og "Broken Bones" het tidligere "Safe and Sound".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Tror neppe Waters er det minste uenig i det.

Roger Waters

Is This the Life We Really Want?

Columbia Records/Sony Music

Vi kjenner Jim Denley fra samarbeidet med Kim Myhr og Ingar Zach i trioen MURAL. Her møter vi den unike australieren mutters aleine – på fløyte.

Jim Denley kun på fløyte denne gangen – saksofonen har han gitt ei pause.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

60 år unge Jim Denley fra Australia har spilt ei sentral rolle i et veldig lite miljø. I dette eksperimentelle, sjangerutslettende miljøet derimot er han ikke noen hvemsomhelst – han er en usedvanlig viktig og søkende musikant som åpner stadig nye dører og som virker som en stor inspirator. Dette miljøet finnes over hele verden og heldigvis har både norske musikanter som Myhr og Zach og det norske selskapet SOFA MUSIC sørga for at vi får oppleve Denleys unike verden også her.

Denley, som i all hovedsak spiller saksofon, har spilt fløyte siden han var 12 år – i 1969. Det skulle likevel ta nærmere 50 år før han skred til verket og laga sin første solo fløyte-utgivelse. Årsaken er sikkert at han har hatt et et ambivalent hat/kjærlighets-forhold til instrumentet.

Det han gir oss på "Cut Air" er to musikalske reiser på vel 19 minutter hver seg. Han har henta inspirasjon fra musikalske og instrumentelle-fløytetradisjoner fra store deler av verden, men mye fra sine "nærområder" Papua New Guinea og Salomonøyene. Denleys hovedfokus har på ingen måte vært å skape noe verdensmusikkpotpurri – han har ønska å skape unik musikk basert på magien i lydene som fløyta er i stand til å frembringe.

Med sin helt personlige innfallsvinkel til det å skape musikk – her er det ikke låter eller melodier i tradisjonell forstand, men stemninger – tar Denley oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Det er vakkert, det er skjørt, det er unikt, det er søkende og det er mye mer også. SOFA MUSIC skal ha all mulig slags ære for at denne musikken kommer ut her til lands og Jim Denley skal ha enda mer ære for å ha skapt den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jim Denley

Cut Air

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Helge Lien trives i alle typer settinger. Likevel har jeg en sterk mistanke om at trioformatet er der han kjenner seg aller mest hjemme. Slik høres det i alle fall ut nok en gang.

Per Oddvar Johansen, Helge Lien og Frode Berg – det er trioen sin det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Foto: CF Wesenberg

Alle gode ting er som kjent ni og siden "Guzuguzu" er det niende triovisittkortet til Helge Lien Trio, er det ikke det minste overraskende at dette har blitt et høydepunkt i både Liens og trioens historie. Fra starten har Lien (42), opprinnelig fra Moelv ved Hamar, hatt med seg Frode Berg på bass. Trommekrakken var okkupert på forbilledlig vis av Knut Aalefjær på de sju første utgivelsene, mens Per Oddvar Johansen har overtatt stafettpinnen de seineste åra og sjølsagt sørga for at standarden med stikker og visper har holdt seg på minst det samme høye nivået.

Lien, som har skrevet all musikken også på "Guzuguzu", har alltid vært en musikalsk lyriker og romantiker i mine ører. Det er utelukkende positivt vurdert herfra og han har også utvikla et klangunivers som flytter han opp blant de mest spennende jazzpianistene alle fall i vår del av verden. Det er en ro, en oversikt, en refleksjon over det han ønsker å formidle som er av det svært sjeldne slaget og det å bli invitert inn i Liens sfære er en så behagelig og berikende opplevelse at alle med behov for sjelefred – og ikke minst alle andre – bør unne seg en tur dit.

Lien har turnert mye i Japan og spilt inn store deler av musikken sin på et japansk selskap, DIW, og titlene på låtene her er også henta fra det japanske språket. De er heldigvis oversatt til engelsk og "Moving Slowly", "Smiling", "Raining Quietly" og "Inside", sier mye om hvilke stemninger Lien har ønska å løfte fram.

Denne trioen er på alle slags vis et kollektiv. Her føres det eleverte samtaler mellom tre likeverdige samtalepartnere der alle tre også får tilstrekkelig med rom til å uttrykke seg personlig. Musikken henter også inspirasjon fra norsk folkemusikk ved enkelte anledninger og hele tida er uttrykket melodisk spennende og rytmisk utfordrende. Dette er triojazz på høyde med det aller beste i utlandet – og vel så det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien Trio

Guzuguzu

Ozella Music/MusikkLosen

Spørsmål: Hva får du hvis du setter Mads Vinding, Enrico Pieranunzi og Alex Riel på ei scene? Svar: Triojazz i verdensklasse.

Mads Vinding har tatt den danske bassarven videre.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For 20 år siden tok den danske bassisten Mads Vinding (68) initiativet til et musikalsk møte der to danske toppmusikanter skulle møte den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi (67). De gikk i studio og ga oss den utmerkede skiva "The Kingdom – Where Nobody Dies". Samtidig spilte de på Copenhagen Jazzhouse og der var heldigvis opptaksutstyret også på plass sammen med et entusiastisk publikum. Av årsaker som ligger et lite stykke bortenfor min fatteevne, har opptakene blitt liggende i et eller annet arkiv siden 1997, men nå er de endelig blant oss og siden dette er tidløs musikk så har den tålt marineringa usedvanlig godt.

Enrico Pieranunzi er enkelt og greit en pianist i det ypperste tetsjiktet.

Vinding visste sjølsagt hva han gjorde da han tok kontakt med Pieranunzi og Alex Riel (76). Han visste hva og hvem han fikk og med et repertoar bestående av standardlåter som "Yesterdays", "Jitterbug Waitz" – hvilken intro!!!!, "My Funny Valentine" og "My Foolish Heart", samt et par mer ukjente og Pieranunzis "A Nameless Date", blir vi invitert med på en hyggestund på ekte jazzklubb den 11. november 1997.

Her er det så mye musikalitet, intelligens, humor, varme og empati samla at det det bare kan gå én vei – og det gjør det da også!

Alex Riel har gitt oss trommespill fra aller øverste hylle siden tidlig på 60-tallet.

Spørsmålet stilles, og med rette fra tid til annen, om det er noe poeng å spille disse "utspilte" låtene nok en gang? Mitt svar er tja, men i dette tilfellet et ubetinga ja. Disse herrene er sjølsagt i stand til å gi dette materialet noe helt nytt – også denne gangen. Det at det har gått 20 år siden konserten gjør absolutt ingen verdens ting – dette er heller det ultimate beviset på at denne musikken traktert og dandert av slike musikanter overhodet ikke har noen best før dato.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Enrico Pieranunzi – Mads Vinding – Alex Riel

Yesterdays

Stunt Records/MusikkLosen