Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk forlot Ålesund og Norge til fordel for Danmark som 16-åring. Det virker det som han stortrives med.
Snorre Kirk har rukket å bli 38 og det musikalske uttrykket han besitter og er en del av forteller oss at han nok er mer dansk enn norsk i sin musikktilnærming. Det er det absolutt ikke noe gæernt med; Kirk har søkt seg mot et varmt og stilsikkert uttrykk med solide røtter i mainstream-tradisjonen der giganter som Jo Jones, Johnny Hodges, Ben Webster og Duke Ellington la lista skyhøyt. I Danmark er ikke dette veldig uvanlig, men her på bjerget skjer det veldig sjelden – i alle fall med musikanter fra Kirks generasjon.
Kirk er intet mindre enn en formidabel komponist innen dette uttrykket og flere av de åtte låtene har så absolutt potensial til å bli noen som kan likne på standardlåter. Min personlige favoritt er calypso-låta «West Indian Flower», men jeg lover at det swinger av hele bunten.
Han er også en framifrå og hardtswingende trommeslager som på ingen måte har behov å søke rampelyset for egen del; her er det faktisk ikke en eneste trommesolo å få øye på.
Med seg på denne vakre reisa har han den amerikanske tenorsaksofonisten Stephen Riley (44) som debuterte med Ray Charles Orchestra allerede som 17-åring og som seinere har spilt med blant andre Harry Connick, Jr. og Wynton Marsalis.
Med sin nydelige og luftige tone og sitt stilsikre uttrykk i en tradisjon etter Paul Gonsalves og Ben Webster passer Riley perfekt inn i Kirks univers og de har også turnert sammen et par ganger siden 2012. Bassisten Anders Fjeldsted og pianisten Magnus Hjorth, som gjør det aller beste ut av et solonummer også, passer utmerket inn. Kirks faste saksofonist, Jan Harbeck, møter kollega Riley på et empatisk vis på to spor uten at det blir noen tradisjonell battle ut av det.
Snorre Kirk må mer enn gjerne komme på besøk til gamlelandet oftere enn han har gjort hittil.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Tangerine Rhapsody
Stunt Records/MusikkLosen
