Så er han endelig i mål med sitt enorme prosjekt, Ketil Bjørnstad. Etter å ha hatt enormt utbytte og glede av de fem første tidsbildene, var jeg ikke det minste i tvil om at han ville greie oppløpssida også. Og det har han gjort med stil.
I løpet av knapt 5000 sider har Bjørnstad siden 2015 skrevet seg gjennom sitt liv. Det er langt i fra kun hans eget liv vi får stifte bekjentskap med gjennom de seks bindene; både vi som har levd ei stund og de som er yngre vil også kjenne på mye av seg sjøl gjennom disse møtene.
Jeg tipper Bjørnstad har kjent på en slags lettelse både når han satte i gang med det siste bindet og ikke minst da han satte punktum sist nyttårsaften. Han visste nok innerst inne, til tross for at han hele tida forteller oss om sin egen usikkerhet når det gjelder det han leverer, at han hadde gjort et stort arbeid både intellektuelt, kvalitativt og kvantitativt med de første fem tiårene.
Hvis han, til tross for tiltakende hjerteflimmer og angst for både dette og hint som han er helt åpen om, makta å fullføre på samme vis som han hadde levert til nå, så ville nemlig dette maratonprosjektet kuskes i land på framifrå vis. Om det har skjedd? Noe så vederstyggelig!
På mange vis har dette blitt det tyngste tiåret i Bjørnstads liv. Han mister foreldrene sine som han åpenbart var sterkt knytta til, han sliter med fysiske plager og han tenker tanker om døden som er naturlig i den alderen. Dessuten er han også sterkt bekymra for den stadig mer gale verdenen som omgir oss. Hans refleksjoner rundt dette er egna til ettertanke både hos dem i samme aldersgruppe og ikke minst hos dem som kommer etter.
Bjørnstads heiser politisk flagg i større grad enn jeg har opplevd han tidligere og han har et tydelig behov for fortsatt å ta et oppgjør med anmeldere som han oppfatter ikke har behandla han godt eller rettferdig. Dette er hans arena og hans mulighet og du verden som han griper den. På sett og vis opplever jeg at Bjørnstad vil fortelle oss hvem han er – usminka – og at han vil legge bort snill gutt-imaget en gang for alle. Det har han greid så det suser.
Som sakteleser har jeg brukt rundt seks måneder – jeg har sovet og gjort noe annet også da – de seks siste åra sammen med «Verden som var min». Jeg har vært imponert, jeg har lært mye, jeg har irritert meg over navnefeil – Eivind Aarset og Jan Petersen skrives fortsatt slik – og jeg har i stadig større grad innsett at samla er dette et storverk som vil bli stående som en bauta i Bjørnstads forfatterskap og norsk samtidslitteratur.
Fra skrivepunktet kan jeg forresten se at det fortsatt blinker fra fyrlykta i Bunnefjorden. Det vil det gjøre i minst 60 år til.
PS Det blir et delt terningkast her: 5 for dette bindet og 6 for hele pakka.
Verden som var min – Siste tiåret
Aschehoug
