Det er jo ingen bombe at Lars Saabye Christensen leverer litterære storverk. Det har han skjemt oss bort med i mange tiår nå. Her kommer han så nært sin egen stemme som det er mulig.

Det at han kommer så nært sin egen stemme er ikke mine ord. Det er Saabye Christensen sine egne og han referer til diktet han skrev som tenåring om urmakerne på Drammensveien og som han mener har blitt døråpneren til sin farmors historie.

For å forstå seg sjøl, må man vite hvor man stammer fra – helst i fem generasjoner bakover. Samtidig bør man være i stand til å se like mange ledd frem. Skriver Saabye Christensen. Ambisiøst, ja visst, men sjølsagt så lykkes han med sitt forehavende også denne gangen. Sjølsagt? Ja, siden Lars Saabye Christensen er min favorittforfatter og sjelden eller aldri har tråkka feil for meg, så er det bortimot en selvfølge at det er stor litteratur som blir servert oss.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Når Saabye Christensen skriver at hun – det vil si farmoren – er romanen jeg alltid har ønsket å skrive, så sier det ganske mye. Det finnes ikke mye skriftlig materiale om henne – Hulda Christensen født Thomsen – men barnebarnet har gått opp løypa i så stor grad som overhodet mulig. Som han sier: diktningen forholder seg til virkeligheten som musikken til instrumentet. Det er altså et nært forhold, men det er samtidig muligheter for egne utflukter og tolkninger. Saabye Christensen, som på ingen måte er noen sjølhevdende forfatter eller personlighet, sier at han hele livet har løftet, båret og levert henholdsvis blomster, kofferter, møbler – han snakker om sine jobber som unggutt – og til slutt fortellinger, i heldige øyeblikk poesi. Ofte, svært ofte – som Saabye Christensen tillater jeg meg å gjenta meg sjøl – spør du meg.

Til tross for at forfatteren ikke kjente sin farmor godt så er det åpenbart at de på sitt vis var nære og at beundringen var stor. Med en innsikt, et språk han er helt aleine om, en humor – “som tidligere blomsterbud finner jeg det riktig å gjengi dette så nøyaktig som mulig” – og en sitatmester: “livet er basert på en sann historie”, så forteller han oss at det er denne reisen som har opptatt han siden han begynte å skrive. Hvorfor har han nølt med å skrive den? Svaret hans er: det jeg ikke vet er så mye mer enn det jeg vet. Og: “jeg prøver å se lyst på det, noe som ikke kler meg”.

Gjør meg forstått spør Saabye Christensen. Jeg er redd for ikke å bli forstått, svarer han og han kan ta det med den største ro: han blir noe så voldsomt forstått. Gjennom denne knappe, presise reisa der farmor reiser fra Danmark til Kina og tilbake til Danmark igjen via Frankrike og der vi får innsikt i både henne, resten av familien og Saabye Christensen sjøl, er både spennende, interessant og samtidig stor litteratur. Svært stor litteratur.

Graven til besteforeldrene er slettet. Lars Saabye Christensen har ingen steder å gå, sier han. Derfor satte jeg meg ned og skrev dette, selv om jeg for lengst hadde sluttet å skrive. Det skal vi være glade for. Veldig glade for.

Litt malurt som forlaget bør ta til seg: korrekturfeil av typen Olso og Ivar F. Andersen i stedet for Andresen bør være lett å luke vekk før trykkeriet tar over.