Det gjør så uendelig godt. Bare det å møte mennesker. Gode, blide og velmenende mennesker. Det skinner så gjennom at dette har alle lengta etter. Det å møte hverandre. Utveksle selvfølgeligheter bare. Et smil – kanskje bak munnbindet, men likevel et smil. Vi ser det i øynene. Og så blir vi servert en Jazzfest, nummer 33 i rekka, som mer enn antyder at den vil gå over i historia som minneverdig. Starten kunne knapt vært bedre. 

Festen begynte for min del med et 10 års jubileum. Det er nemlig så mange ganger unge NTNU-studenter har tatt for seg musikken til en trønderstorhet udi populærmusikken, det være seg Otto Nielsen, Åge Aleksandersen eller Tre små kinesere. I år var det sjølvaste Stage Dolls som var tildelt den ære å bli endevendt eller pervetert som sjefen for NTNU-studentene, Erling Aksdal, introduserte det hele med.

Bedre, vakrere og mer inderlig måte å bli pervetert på enn det vokalist og ikke minst arrangør Vilde Aakre Lie, som nå studerer komposisjon ved Musikkhøgskolen, sørga for, er ikke mulig å ønske seg, vil jeg tro.

Hun er sjøl født og oppvokst i Trondheim og la på ingen måte skjul på at hun har vært, og er, Stage Dolls-fan fra barnsbein av. Det skinte tydelig gjennom, for måten hun hadde hadde gått inn i denne låtskatten på og gjort den til sin egen, var bare fantastisk flott og totalt unikt. 

Her var det ikke snakk om å covre låtene. Her var det snakk om å gjøre noe helt nytt av og med dem, men samtidig med den største respekt.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg inngående kjennskap til Stage Dolls-universet, men Aakre Lie, som også viste seg å være flink verbalt fra scena, hadde gått djupt ned i låter som «Don´t Brother Me» og den flotte balladen «Hard to Say Goodbye». Jeg satt og lurte på om Torstein Flakne & Co visste at det bodde så mye flott i låtene faktisk!

15 kvinner og menn fra den nye generasjonen fortalte oss at talentene nok en gang står i kø. Om ikke lenge er flere av dem med og befolker Trondheim Jazzorkester på de store scenene. Mange usedvanlig lovende solister og ikke minst de tre vokalistene Isabelle Bjørneraas, Jakob Leirvik og sjefen Vilde Aakre Lie – hvilke harmonier! – og perfekt trestemt a cappella. For et trøkk, for noen personligheter og for en inderlighet.

Jeg har fått 15 nye favoritter – og blitt Stage Dolls-fan på kjøpet. En perfekt start på Jazzfest!     

Gurls i stort format

Både de tre i Gurls, med sjefsideolog, komponist, tekstforfatter, saksofonist og nå arrangør for Trondheim Jazzorkester, Hanna Paulsberg i spissen samt den nye vokalisten Marianna Sangita og bassist Ellen Andrea Wang, og mange av de i denne utgava av TJO, har gått samme ruta som medlemmene av NTNU-ensemblet. Nå befinner de seg på neste trinn, eller vel så det, i karriera og du verden for ei stabelavløpning vi fikk være med på under Jazzfest. Ferden med dette prosjektet går videre til Moldejazz i sommer – det er bare å glede seg. Veldig.

Paulsberg, som framstår med en autoritet på alle slags vis som jeg aldri har opplevd tidligere, har skrevet masse nytt materiale for Gurls – sikkert med TJO i bakhodet også. Med Sangita, som mange vil kjenne fra Broen, som ny vokalist – helt annerledes enn Rohey, men like spennende på en annen måte, blei dette en Gurls-utgave som framstår som mer underfundig og, sjølsagt, mer arrangert enn når vi møter dem som trio.

Med et fett lag henta fra øverste hylle, og sammensatt på sedvanlig originalt vis, med Eirik Hegdal og Sissel Vera Pettersen på saksofoner, Trine Knutsen på fløyter, Heida Karine Jóhannesdóttir på tuba, Håvard Aufles på tangenter, Amund Storløkken Åse på vibrafon og Håkon Mjåset Johansen og Ola Øverby på trommer, så sier det seg sjøl at vi blei bydd et lydlandskap ulikt alt annet som har vederfaret vårt mottakerapparat.

Her fikk vi det meste fra rap, via resitasjon til tradisjonell sang, med mye humor og klokskap, må vite. Ofte opplevde jeg det hele mer nedpå enn tidligere, men så sprakk det opp i funky afrikansk-liknende groover som ville ha egna seg for settinger der ikke alle var bundet til stolene for å si det sånn. Frie utflukter blei vi også servert, men det hele var herlig bundet sammen i Paulsbergs tøffe arr.

Dette var ett av fire bestillingsverk under Jazzfest – dette altså i samarbeid med Moldejazz. Det låt strålende og framifrå på et nytt vis og noe forteller meg at det vil bli enda heftigere under Moldejazz når nå disse to konsertene er unnagjort under Jazzfest. Glemte jeg lydmaestro David Solheim? Langt i fra: for en lydproduksjon nok en gang fra magikeren fra nord!

Om vi hadde det bra som Paulsberg ville forsikre seg om flere ganger? Noe så vederstyggelig!

Fiske i storform

Bestillingsverk nummer tre på åpningsdagen var det Freis store sønn, sammen med Kjetil Bjerkestrand da, bassist Trygve Waldemar Fiske som stod for. Sammen med Festspillene i hjembyen Kristiansund, hadde Jazzfest bedt Fiske om å skrive ny musikk for et nytt band.

Jeg husker tilbake til da en hel del yngre Fiske leda et band for første gang da han skulle takke for  talentprisen under Moldejazz. Det er en musiker, komponist og bandleder som har vokst veldig vi har med å gjøre i dag. Livet har åpenbart lært han mye i løpet av disse åra og du verden så flink han er til å fortelle oss det.

Sammen med sine sjelevenner fra jazzlinja i Trondheim, pianisten Oscar Grönberg – du verden for et eksplosivt uttrykk han er i besittelse av – og en av de store arvtakerne til Jon Christensen, Hans Hulbækmo, og det nye og svært interessante bekjentskapet for Fiske, Anja Lauvdal på ymse elektriske tangenter, samt den fyrrige frontrekka med Thomas Johansson på trompet og Atle Nymo på tenorsaksofon, klarinett og bassklarinett – bedre erstattere for coronautstengte Per «Texas» Johansson og Erik Kimestad Pedersen er ikke mulig å skaffe for den prisen, så skapte Fiske nok en premiere med voldsomt potensial.

Musikken er rytmisk og melodisk spennende og utfordrende – både for oss i salen og de på scena. Fiske, som med sin store og varme tone spiller som en forlenger av Gary Peacock, skriver musikk som en Thelonious Monk anno 2021. Likevel har Fiske satt sitt eget høyst personlige bumerke på det hele. De to tangentørene kontrasterer og utfyller hverandre på et herlig vis, frontrekka er ei kraftpakke av dimensjoner og Hulbækmo er, som eneren, noe helt for seg sjøl med sin puls og sin kompromissløse oppfinnsomhet.

Dessuten har Trygve Waldemar Fiske også blitt veldig mye flinkere verbalt siden Moldedebuten. Han er enkelt og greit på et veldig fint sted akkurat nå.      

Bedre start på Jazzfest og hyggeligere møte med ekte folk er det ikke mulig å ønske seg. Nå går jeg sannelig ut i Trondheims-sola!