Så er det slutt – over – døra er stengt. Moldejazz 2019 er historie. Nå er det minnene som kan leves på i 51 uker – og vel så det. Trøsten er at det bare er 51 uker igjen til neste gang. Hyllesten av Edvard Hoem, Maria Kannegaard Trio og nok en gang Gard Nilssen sammen med sjølvaste Bill Frisell og Thomas Morgan, sørga for en stor avslutningsdag også.

En tåre for Edvard 

Det er ikke ofte det skjer, men i kveld gjorde det det. Det kom en tåre i løpet av den fantastiske hyllesten som ble 70-års jubilanten Edvard Hoem til del. En gledeståre.

Datter Ine hadde foreslått en liten markering for Moldejazz i forbindelse med at pappa runda 70 den 10. mars. Moldejazz tente på ideen, men de ønska ikke en liten markering: de ville slå på stortromma og slik ble det.

Dikt har hele karriera

Ine Hoem hadde uten inngripen fra far, som gjerne liker å ha kontroll, plukka dikt som forteller alt om hans enorme produksjon gjennom 50 år. Her var det snakk om politikk, her var det humor, her var det salmer, her var det viser og ballader og også fantastiske gjendiktninger av utenlandsk lyrikk.

Klangen av Hoem

Superarrangør og pianist Erlend Skomsvoll, som var mannen bak arrangementene til de legendariske konsertene med Chick Corea, Pat Metheny og Trondheim Jazzorkester på begynnelsen av 2000-tallet, ble hyra inn og for en jobb han hadde gjort.

Skomsvoll kjente på at alt Hoem hadde skrevet og som han hadde lest, hadde en unik klang over seg: klangen av Hoem. Den makta Skomsvoll på sitt særegne vis å videreformidle gjennom arrangementene han hadde skrevet til låter av Jo Skaansar, Henning Sommerro – som også gjesta på sitt flotte vis og sang to Hoem-dikt, Kurt Weill, Bobby Timmons, Håkon Berge og sikkert noen andre også.

For et band

Med datter Ine som strålende vokalist foran et band med de fire strykerne i Oslo Strings, et komp bestående av Edvards svigersønn Trygve Waldemar Fiske på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Birger Mistereggen på perkusjon pluss Skomsvoll og ei saksofonrekka med John Pål Inderberg, Martin Myhre Olsen, Hanna Paulsberg og Elisabeth Lid Trøen, så viste både melodiene og ikke minst Skomsvolls arrangement at det er veldig mye jazz i Hoems lyrikk. Når så lydmaestro Asle Karstad sørga for at hver tone og hver stavelse kom frem til oss på best mulig vis, så var det ikke spesielt mye å klage på i løpet av disse knappe to timene. Ingenting faktisk.

Edvard, han er en av de vi har lov å være på fornavn med – han er vår dikter, det er han som han løfta frem store deler av vår historie, satt propert kledd i sin lys gråe dress og som alltid iført slips må vite, i stol på scena og fulgte det hele med et stadig større smil. Han leste også et dikt og en tekst fra «Slåttekar i himmelen» som Skomsvoll hadde bestemt.

Det er hevet over tvil at det var en stolt far og dikter som opplevde et av høydepunkta i si mangslungne karriere denne kvelden og som han sa: eg kjem til å klipe meg i arma resten av livet når eg tenker tilbake på denne kvelden.

Edvard i 70

Bedre måte å markere Edvard Hoems 70 års dag er faktisk ikke mulig. Og det i Bjørnsonsalen! Vi stiller oss i rekka av gratulanter.

På Jazzfest i Trondheim i mai hadde jeg gleden av å høre Maria Kannegaard Trio spille for første gang på nesten seks år. Det var en usedvanlig flott og sterk opplevelse på alle mulige vis. I Molde var de tilbake – på dagen seks år etter at Kannegaard spilte sin forrige konsert i Molde og sin siste på lang, lang tid.

Sammen med sine sjelsfrender Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass var Kannegaard tilbake i akkurat det samme huset som for seks år siden og mer ekte og inderlig musikk enn det de tre ga oss, er vanskelig å finne hvor man enn leter.

Kannegaards komposisjoner med de små, vakre temaene som ville gjort en Keith Jarrett stolt over å ha unnfanga, blei tatt videre til nydelige steder av de tre som åpenbart har en kjemi av det helt spesielle slaget.

Det er en dynamikk og styrke i utrykket til denne trioen som man sjelden finner andre steder. Her går vi fra det usedvanlig vakre til fullstendig kaos i løpet av kort tid – som i livet ellers. Maria Kannegaard spiller livet og du verden så flott og sterkt hun, Strønen og Vågan gjør det.

Fester må visstnok ha en slutt og Gard Nilssen fikk akkurat den slutten han så og tenkte for seg: han fikk spille noen låter med helten over alle helter, gitarmaestro Bill Frisell som brukte akkurat den samme gitaren som da han var i Molde første gang i 1981 sammen med Arild Andersens drømmeband. Med Thomas Morgan på bass blei det akkurat den prikken over i-en som den mest fantastiske uka i Nilssens musikalske liv ba om. Gratulerer til Gard Nilssen og Moldejazz for et utrolig løp og for voldsomme og evigvarende opplevelser.

Nå er det bare 51 uker igjen til jubileumsfestivalen i 2020. Nedtellinga har så definitivt begynt.