Noen mener tirsdagen under Moldejazz er den vanskelige andredagen – som tredjerunden på en 1500 meter på skøyter. Gard Nilssen og Bushman´s Revenge, Melody Gardot, Henry Threadgill og Ambrose Akinmusire motbeviste det på det heftigste.
Nydelig hyllest fra en arvtaker
I det Gard Nilssen og Bushman´s Revenge spilte sin konsert ble en av Nilssens store forbilder, Paolo Vinaccia, begravet i Oslo. Nilssen tilegna store deler av konserten til den store – på alle måter.
Av Tor Hammerø
Det er umulig å fylle skoa til Paolo Vinaccia. Italieneren har i løpet av sine mange tiår i Norge betydd enormt mye for norsk jazz, rock og pop. Det har blant andre Gard Nilssen, årets Artist in Residence, erkjent. Når det er sagt så har Nilssen gjennom sin usedvanlige musikalitet og allsidighet vist seg å være det vi nærmest kan komme en arvtaker.
Del to
Konserten med trioen Bushman´s Revenge, som har eksistert siden 2003, og som hele tida har bestått av Nilssens barndomskamerat fra Skien, gitaristen Even Helte Hermansen, og siden 2006 elbassisten Rune Nergaard, var hans andre etappe på denne ukas maraton.
For anledninga hadde Nilssen invitert med seg den svenske tenorsaksofonisten og klarinettisten Per «Texas» Johansson og tangentisten Anja Lauvdal. Det førte til et ganske nytt sound der de to gjestene absolutt bidro til forandringa.
Ny skive – ny retning
I forbindelsen med konserten ga bandet også ut sin skive nummer ti så langt: «Et hån mot overklassen». Hovedkomponist Helte Hermansen og de andre har tatt bandet i ei mer neddempa retning. Det som tidligere var et et ganske heftig band med et solid rocketrøkk ved seg, var nå et mye mer dynamisk og neddempa kollektiv.
Fra tid til annen var det hele åpent, løst og transparent, men de fem samla seg hele tida rundt den sterke og ofte vakre melodien Helte Hermansen hadde skapt som grunnlag.
Gjestene
Johansson, en av Sveriges absolutt ledende musikanter som forhåpentligvis har lagt karriera som sjukepleier på hylla, og Lauvdal, som jeg aldri har hørt så lyttende og uttrykksfull, var åpenbart invitert av helt spesielle årsaker. De tilførte mye med sine personligheter og sørga for at denne konserten blei den mest spennende jeg noensinne har hørt med Bushman´s Revenge – og jeg har hørt mange.
Mye av æren skal også tildeles lydmagiker David Solheim og lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien – de to gjorde det hele til en sjelden totalopplevelse.
Paolo
Jeg er sikker på at Paolo Vinaccia ville ha vært stolt av Gard Nilssen og hva han er i ferd med å gjøre denne uka i Molde. Det er nesten som vi kan høre den djupe bassen til Paolo: «Dette fiksa du bra Gard». Det er ikke vanskelig å være enig.
Min rundtur denne tirsdagskvelden starta med en times tid sammen med Melody Gardot – tilbake i Molde for første gang på ti år. Nå har hun blitt verdensstjerne og hvorfor er lett å fornemme.
Met et fint band, inkludert en utmerka strykekvartett fra Armenia, fortalte Gardot oss hvilken fin og sensuell tekstformidler hun er – spesielt i hyllesten til nylig avdøde Joao Gilberto. Hun er en posør med stor sjøltillit, har en enorm autoritet i både uttrykket og sin måte å henvende seg til publikum på.
Likevel: med forbehold om at det var bare den første timen jeg fikk med meg, så kjente jeg på at jeg til tider kjeda meg. Hun kom enkelt og greit ikke frem til meg – i alle fall ikke hele tida. Det sagt: Melody Gardot er veldig bra og hun vet det!
Noe av årsaken til det relativt korte Gardot-besøket, var at jeg ikke ville gå glipp av et øyeblikk med den visjonære komponisten, bandlederen, altsaksofonisten og fløytisten Henry Threadgill (75). Han har besøkt Molde og Norge en gang tidligere – for 30 år siden og han turnerer sjelden for å si det mildt.
Med ei helt spesiell besetning, Jose Davila på trombone og tuba, Liberty Ellman på akustisk gitar, Christopher Hoffmann på cello og Elliot Kavee på trommer, inviterte Threadgill oss inn i sitt høyst spesielle univers.
Det er melodiøst, harmonisk og rytmisk absolutt på plass, men hele tida med noe unikt ved seg. Threadgill går inn og ut av andres soloer akkurat når det passer han – det kan også de andre gjøre. Det virker som han hele tida føler på å være på rett plass og reagere når det det skal reageres.
Låtene er vakre på sitt eget vis og av og til tider løser de seg nesten opp av seg sjøl – fascinerende. At det er et slektskap med Ornette Coleman i Threadgills tilnærming til musikk er det ikke noen tvil om, men det er samtidig noe helt spesielt i og ved han.
Den unge amerikanske stjernetrompeteren Ambrose Akinmusire skal gjeste Gard Nilssen Acoustic Unity i kveld. Oppkjøringa – he he – sørga han for med sin egen høyst spesielle konstellasjon. Strykekvartett, rapper, trommeslager og tangentist av jazztypen sørga for ei alt-i-ett-pakke med blanding av jazz, hip hop og klassisk musikk/samtidsmusikk.
Rapperen fortalte meg noe uten at jeg skjønte et ord av hva hun meldte, strykekvartetten var strålende og Akinmusire bekrefta at han er en trompeter fra den aller øverste hylla med sitt tøffe og usedvanlig uttrykksfulle spill.
Etter en heftig dag med fire konserter kalte bingen, men nå kan onsdagen og den vanskelige tredjerunden bare komme. Marcus Miller, Joshua Redman, Gard Nilssen, Alf Hulbækmo og Trondheim Jazzorkester meldes superklare!
