Weserbergland er bandet og visjonen til Ketil Vestrum Einarsen. Det er et univers ulikt alt annet.

For knappe to år siden fikk jeg hilse på det unike universet Weserbergland for første gang via “bandets” andreskive “Am Ende der Welt”. Det var både et spennende og fascinerende møte i en rekke grenseland. Det var sjølsagt mye av grunnen til at forventningens bue var ganske så spent før denne oppfølgeren og de har blitt innfridd så til de grader.

Som på forrige runde med Weserbergland har Vestrum Einarsen skrudd det hele sammen til én “låt”. Denne gangen varer symfonien i knappe 40 minutter og nok en gang er det en musikalsk utflukt nesten uten grenser.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Krautrock og frijazz var elementer som appellerte til meg i den forrige runden og de er avgjort tilstede her også. I tillegg finnes det spor av seinrenessanse-musikk, lydslektskap til avantgardikonet Karlheinz Stockhausen og et nikk mot den tyske eksperimentelle rockescena på 70-tallet. Om noen får en idé om at dette er musikk et godt stykke utenfor a4-boksen, så stemmer det på en prikk.

Ketil Vestrum Eianrsen, som både er visjonæren og legger mye av fundamentene via sine synther og edb-maskiner, har alliert seg med et empatisk og spennende lag med Gaute Storsve på gitarer, Jan Terje Augestad på piano, Jørgen Mathisen på saksofon, Ingebrigt Håker Flaten på bass, Vetle Larsen på trommer, Maria Grigoryeva på fiolin, Manuel Domènech på obo og Filippo Tramontana på valthorn. Bare instrumenteringa forteller oss at dette må låte annerledes enn det meste og det gjør det da også.

“Bandet” har aldri vært samla samtidig i studio. Vestrum Einarsen har samla sammen bidraga herfra og derfra og garantert brukt en halvtime eller to i laboratoriet sitt for å sette sammen helheten. Det har han gjort på et fortreffelig vis.

Weserbergland fascinerte meg veldig med “Am Ende der Welt”. Heldigvis var det ikke slutt på Weserberglands verden og denne symfonien har fascinert meg i like stor grad!