Den 22. april var det 100 år siden ikonet Charles Mingus så dagens lys på en militærbase i Nogales i Arizona. I forbindelse med jubileet har det dukka opp mye tidligere ukjent og i alle fall tidligere uutgitt materiale med mesteren. Vi snakker skyhøy standard og historiske utgivelser.

Det finnes en hel del legendariske personligheter i jazzen. Det er både umulig og ikke minst uviktig å rangere dem, men at Charles Mingus, som gikk ut av tida den 5. januar 1979 kun 56 år gammel, var en av de aller største hersker det ingen tvil om i min verden.

Mye har vært sagt, fortalt og skrevet om den store mannen og at han var en unik personlighet på godt og ondt hersker det svært liten tvil om. Han var på ingen som helst måte en musiker, et menneske og en kunstner man stilte seg likegyldig til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det fremragende amerikanske plateselskapet Resonance Records, som har spesialisert seg på å bedrive arkeologiarbeid for å finne frem til tidligere uutgitt konsertmateriale, sette det i så bra lydmessig stand som mulig og i tillegg utstyre utgivelsene sine med framifrå “bøker” med unikt bildemateriell, har nok en gang gravd frem gull.

En to ukers periode på kanskje Europas mest berømte jazzklubb, Ronnie Scott´s, i august 1972, blei avslutta den 14. og 15. august og begge kveldene blei tatt opp – og om ikke glemt, så i alle fall aldri gitt ut.

Et samarbeid mellom Mingus´ enke, Sue Mingus og Resonance-folka, førte til at jobben med å klargjøre dette materialet for utgivelse blei satt i gang og på tre cder får vi her være med på det aller meste.

Med en sekstett som spiller sammen for mer eller mindre siste gang blant annet på grunn av indre stridigheter, som Mingus-professor Brian Priestley beskriver i “boka”, blir vi uansett tatt med på en fest av noen konserter. Bandet bestod av trommeslageren og sagisten Roy Brooks, den den gang 19 år gamle trompeteren Jon Faddis, pianisten og vokalisten John Foster som døde noen få år seinere, tenorsaksofonist og klarinettist Bobby Jones – den eneste hvite i bandet og litt av grunnen til stridighetene og altsaksofonisten Charles McPherson,

Det er ikke mulig å høre noe som kan føres tilbake til stridigheter i de lange og utleverende versjonene av låter som “Orange Was the Color of Her Dress, Then Silk Blues” – en noe omskrevet tittel, “Fables of Faubus”, “Pops” – “aka When the Saints Go Marching In”, “Mind-Readers Convention in Milano”, “The Man Who Never Sleeps” for så å avslutte med “Air Mail Special”!

Lyden er strålende, Mingus er veldig ofte mulig å forstå muntlig også og “boka” med en rekke nye intervjuer med sentrale personer er av vanlig Resonance-standard.

“The Lost Album from Ronnie Scott´s” er av typen må ha for alle Mingus-tilhengere verden rundt.

Mingus-festen er på ingen måte over med det. Den 9. juli 1957, altså 15 år før Ronnie Scott-konsertene, gikk Mingus i studio i New York med pianisten Hampton Hawes og hans kanskje viktigste medsammensvorne gjennom hele karrieren, trommeslageren Dannie Richmond.

Mingus kjente Hawes fra Los Angeles, men da de møttes tilfeldig på gata på Manhattan, så visste Mingus godt om dopproblemene til Hawes også. Historien skal ha det til at Mingus ga beskjed til Hawes om at hvis han fikk orden på seg sjøl til plateinnspilling noen dager seinere, så var jobben hans.

Slik endte det, men ryktet skal ha det til at pianisten Sonny Clark var på plass som “reserve” og at han visstnok la ned noen akkorder på ei av låtene mens Hawes måtte trekke seg tilbake for et visst påfyll.

Repertoaret består av standardlåter som “Yesterdays”, “I Can´t Get Started”, “Summertime” og “Laura” pluss noen originaler – mye blues. Det swinger og groover noe vederstyggelig hele veien – dette var musikk som satt i ryggmargen på disse tre.

Musikken har vært utgitt før, men det vi får servert her som er nyoppdaga og aldri har vært ute før er en helt egen cd med åtte såkalte outtakes av de samme låtene pluss en blues i to versjoner som ikke var med på den originale utgivelsen.

Også denne utgivelsen blir kompa av et flott hefte der blant andre Mingus´ gamle venn og kollega Sy Johnson kommer med interessante betraktninger.

Alt her er vel ikke like bra, men at det er av stor historisk interesse er det absolutt ingen tvil om.

Charles Miingus var, er og kommer til å forbli unik. Dette er to flotte bekreftelser på det.