Om det var mulig å se det i stjernene vet jeg ikke, men at det skulle bli et duosamarbeid mellom Mari Boine og Jens Christian Bugge Wesseltoft hørtes bare så riktig ut. For en opplevelse det har blitt.

Da Boine og Bugge Wesseltoft stod sammen på scena sammen for første gang sammen med Jan Garbarek i Molde i 1990 på den legendariske “Molde Canticle”-konserten, så skal jeg ikke påstå at jeg “visste” at de to hadde stemmer som var skapt for hverandre – at de måtte møtes igjen. Det tror jeg neppe de visste sjøl heller, men etter hvert har det heldigvis vokst frem en erkjennelse av at det måtte skje.

Møte av unik karakter

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vi vet jo hvilke unike kvaliteter de to er i besittelse av hver for seg. Siden vakre dagen i like vakre Molde har de to vokst og vokst og etter hvert fremstått som viktige og unike stemmer på verdensscena. Det har de gjort i utallige konstellasjoner og men dybde og inderlighet i uttrykkene sine som besøker det innerste i oss.

Sammen for musikken

Mari Boine har på musikkens vegne, aldri vært av den beskjedne typen. Slik oppstod blant annet kontakten med Garbarek – “jeg bare ringte til han og lurte på om han ville høre på musikken min” og slik var det også denne gangen, sjøl om hun og Bugge Wesseltoft kjente hverandre en del bedre enn da Boine slo på tråden til Garbarek på slutten av 80-tallet. Jens Christian var i alle fall ikke vanskelig å be og med fasiten i høyttalerne er det veldig lett å forstå hvorfor.

Ekte og inderlig

Med ei blanding av egne og andres tekster, som er oversatt til engelsk i tekstheftet, og en låt på engelsk, forteller en trygg Boine på et skjørt, ekte og gjennomsiktig vis oss om kjærlighet, skjørhet, urettferdighet, kamp, stolthet og verdighet.

Mesteparten av musikken har hun også unnfanga og Bugges – jeg vet faktisk at han blir kalt det – måte å omfavne og fargelegge stemma og uttrykket hennes ved hjelp av piano, elektronikk og perkusjon, er intet et mesterstykke i lyttende og følsom musisering.

“Amame”, som betyr så ikke vi to, er et møte mellom to fantastiske og lyttende stemmer som kler hverandre bortimot til perfeksjon. Dette er musikk så flott, unik og så tidløs som vel tenkelig.

PS Hvorfor Jens Christian Bugge Wesseltoft ikke har fått være med å pryde coveret, synes jeg er en smule underlig.