Tor Hammerø

Hver gang gitaristen og komponisten Kim Myhr presenterer seg, så tar han oss med til helt nye steder. Det gjør han fordi han innehar helt spesielle kvaliteter.

Jazz og improvisert musikk dreier seg i stor grad om å skape og utvikle egne stemmer. Fra første gang jeg hørte og blei introdusert for Kim Myhr (37) så har det ikke vært noen som helst tvil om at han har hatt noe helt eget å melde. Nå tydeligere enn noen gang.

Etter at han blei invitert av FIMAV festivalen i Victoriaville i Canada til å skrive et bestillingsverk i 2016, vokste det raskt frem et ønske om å samarbeide med den norsk-franske poeten Caroline Bergvall som Myhr hadde truffet året før.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken blei skrevet først, men med Bergvalls stemme i hodet. Så kom tekstene fra den London-baserte Bergvall og den skulle på alle måter vise seg å «stemme» med musikken og Myhrs visjoner.

Myhr skriver som alltid langsom musikk. Musikk som er ustoppelig fascinerende og som inviterer  oss til å ta bolig i den og bli der værende for å utforske dybden i den.

Myhrs akustiske 12-strenger danner fundamentet for «pressing clouds passing crowds». Hans repetitive måte å spille på, der bittesmå variasjoner hele tida skaper spenning, omgitt av Ingar Zachs usedvanlig smakfulle perkusjonsfargelegging og den canadiske strykekvartetten Quatour Bozzini, kler resitasjonen Bergvall gjør av sine tekster på et vakkert og særdeles originalt vis.

»pressing clouds passing crowds» er nok et eksempel på at Kim Myhr, i sitt unike univers der impro og samtidsmusikk finner et nytt uttrykk, er en musiker og komponist som har funnet sin egen stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her får vi være med på det aller første møtet mellom saksofonisten Dave Liebman og perkusjonistene Hamid Drake og Adam Rudolph. Det er det all grunn til å være takknemlig for.

Den 8. mai fjor møttes den tidligere Miles Davis- og Elvin Jones-saksofonisten Dave Liebman (72) og trommeslageren Hamid Drake og perkusjonisten Adam Rudolph. De to sistnevnte møttes allerede da de var 14 år, men som trio var dette aller første gang. Det skjedde på klubben Stone i New York og der får vi nå anledning til å sitte ringside – nesten i alle fall.

Liebman og Rudolph hadde også jobba en hel del sammen, men for Liebman og Drake var dette aller første gang. Med en rekke felles referanser og med et taoistisk utgangspunkt, lå det i korta at dette skulle bli en relativt løs og transparent seanse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Liebman og Rudolph møttes for første gang for tre år siden, noe som også endte i en annerledes trioutgivelse, «The Unknowable», sammen med den japanske perkusjonisten Tatsuya Nakatani.

Rudolph kaller Liebman en rytmist – en betegnelse han bruker overfor svært få musikanter.

Uansett har det ført til at denne knappe timens utflukt, med totalt fri musikk som blei unnfanga der og da, er relativt forskjellig fra tradisjonell frijazz. Musikken har nesten hele tida et klart definert rytmisk fundament og de tre musikerne benytter seg også av en rekke andre instrumenter – både akustiske og elektriske for å skape disse høyst personlige landskapene.

Mange kjenner nok spesielt Dave Liebman fra både hans egne band som Lookout Farm og ikke minst fra tida med Miles og Elvin – vi har lov å være på fornavn med de to. Her møter vi han og hans svært uttrykksfulle perkusjonsvenner på et ganske annet sted. Tøft, modig og spennende er det nok en gang – Dave Liebman er stadig på søken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Islandske Jón Kalman Stefánsson inntok en av topplassene på favorittlista mi når det gjelder forfattere etter at jeg leste «Sommerlys, og så kommer natten» i fjor. Han rykker absolutt ikke ned etter «Historien om Ásta».

Fjorårets store møte med Stefánsson dreide seg om ei bok som var skrevet i 2005, men som først blei oversatt til norsk i fjor. Den hadde tålt tidens tann på alle mulige vis. Årets treff handler om hans seineste roman som kom ut på Island for to år siden. Den forteller oss om en forfatter som har utvikla seg voldsomt.

»Historien om Ásta» er ganske så forskjellig i fortellerform fra «Sommerlys, og så kommer natten». Han sier sjøl at han hele tida leter etter nye måter å utfordre seg sjøl og romanformen på og det er det ingen tvil om at han har makta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Stefánssons to romaner som har kommet min vei så langt forteller oss om en historieforteller som alltid beskriver levd liv. Liv som er mangefasetterte og som er spennende og unike..

Unge Ásta spiller ei viktig, men likevel ganske så beskjeden rolle underveis. Vi møter henne gjennom seks brev til kjæresten som har forlatt henne. Ellers møter vi store deler av familien hennes, blant annet hennes far som har falt ned fra en stige utenfor et hus han var i ferd med å male – i Stavanger.

For første gang skriver også Stefánsson seg sjøl inn i en av sine romaner der han som en patetisk forfatter sitter i ei leid bondestue på Island og sloss med det litterære stoffet sitt.

Persongalleriet Stefánsson løfter fram er både troverdig, høyst personlig og består av skikkelser av kjøtt og blod som er med på å bekrefte Stefánssons mesterskap.

Det er usedvanlig spennende å bli med på denne reisa der vi følger en hel families opp- og nedturer gjennom mange tiår fortalt på et fortetta og helt spesielt vis.

Ankepunktet mitt er at historia blir fortalt litt springende. Av og til var jeg i ferd med å miste tråden, men Stefánsson hanka meg inn igjen når det holdt på å glippe.

Uansett er «Historien om Ásta» en fantastisk bekreftelse på at Jón Kalman Stefánsson hører hjemme i stjernesjiktet blant dagens forfattere – samme hvor man leter på Tellus.

Håkon Kornstad har inntatt ei trone som vel de aller færreste visste fantes. Nå har han tatt sin unike fusjon av jazz og opera til nok et nytt nivå.

Det har nå gått cirka ti år siden Håkon Kornstad (42) oppdaga opera som uttrykk og at det kanskje var noe for den strålende jazzsaksofonisten. Siden åpenbaringen på Metropolitan Opera i New York har det gått slag i slag for først operastudenten og seinere operasangeren Kornstad, som heldigvis ikke glemte jazzmusikeren på vei inn i sitt nye univers.

Etter å ha jobba med musikk i skjæringspunktet mellom opera og jazz ei stund, ga han oss plata «Tenor Battle» i 2015 og et delvis nytt publikum fikk ørene opp for både Kornstad og denne unike musikalske fusjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har han fått enda mer erfaring og dybde i uttrykket sitt og med den nye trioen bestående av Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill, så tar Kornstad nok et skritt i retning seg sjøl.

Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve trioen under Moldejazz i år. Både musikalsk og som utadvendt og sjarmerende formidler av hva og hvem han og trioen er, viste Kornstad oss at anno 2019 er han på et nivå som han aldri har vært på før.

Mye av repertoaret var henta fra trioens debut-cd «Im Treibhaus» – i drivhuset – en melodi plukka fra Richard Wagners univers. Der finnes også musikk av Schubert, Tosti, Verdi, Mascagni, Lalo, de Falla og Grieg.

Lekenheten de tre framviser spesielt live, men også på denne plata er så smittende og direkte livsbejaende at den anbefales både på blå resept og på annet vis.

Vi har med tre improvisatorer fra øverste hylle å gjøre. De stortrives åpenbart i dette nye og spennende landskapet og du verden så lett det er å trives sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jojje Wadenius bor midt i Oslo. Likevel må man ta turen via Svinesund for å oppleve denne verdensklassemusikeren. Det var vel verdt det på alle vis.

Nösund Havshotell på Orust i skjærgården like utenfor Uddevalla, vel to timer med bil fra Oslo, er noe som likner på et kultur- og gourmetställe. Hver sommer dukker noen av Sveriges største artister opp på det intime og flotte hotellet og for publikum er en kveld med musikk og strålende mat noe å leve ei god stund på.

Jojje

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne kvelden med Jojje Wadenius´ Cleo-band, som har eksistert i rundt 30 år, var definitivt av det slaget. Med superlaget Lars «Larry» Danielsson på elbass, Per Lindvall på trommer og Jesper Nordenström på tangenter, tok Wadenius oss gjennom deler av bandets store repertoar. 

Det betyr jazzrock av det flotteste slaget i alle slags tempi og gjort med en ekthet, inderlighet og servert med et musikalsk mesterskap vi sjelden møter noe sted på Tellus. Det er groovete, det er tøft, det er både rytmisk og melodisk sofistikert.

Ida Sand

Kveldens utsøkte gjest med Cleo var tangentisten og vokalisten Ida Sand. Vi kjenner henne både fra Nils Landgrens Funk Unit og i stadig større grad med sine egne prosjekt på det tyske selskapet ACT. Hun spiller fint og synger nydelig og høyst personlig. Hun serverte oss låter fra Dusty Springfield, Stevie Wonder, Roberta Flack og Nina Simones univers og da hennes mann, den framifrå gitaristen Ola Gustafsson, også satt inn på Al Greens «Take Me to the River», var det begeistra publikummet nesten fornøyd. Ekstranummeret, Beach Boys-klassikeren «God Only Knows» i en uhyre vakker og neddempa versjon, sørga for at natta bare kunne melde seg.

Flinkiser????

Dette er musikk hipsterne i steinrøysa kappes om å mislike – dette er alt for flinkt. Dem om det – for oss som heldigvis hadde tatt turen var det intet mindre enn ei høytidsstund som sørga for at vi blei både mette og blide på alle slags vis.

Jojje Wadenius og vennene hans hører nemlig hjemme helt der oppe.

Hva skal man med venner når man har så gode fiender som trioen Enemy? Denne  relativt ferske konstellasjonen kan raskt innta en sentral plass på triotoppen.

Den svenske bassisten Frans Petter Eldh kjenner vi godt her hjemme blant fra hans heftige innsats i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi fikk oppleve Eldh i Molde for kort tid siden både i den trioen og i Nilssens enorme Supersonic Orchestra. Uansett hvor han dukker opp så etterlater Eldh seg solide fotspor og det gjør han også i Enemy sammen med engelskmennene Kit Downes på piano og James Maddren på trommer.

Dette er en relativt fersk trio, men med svært erfarne herrer. Eldh og Downes har delt nesten broderlig på låtskriveransvaret og hele tida dreier det seg om et svært intenst og rytmisk og melodisk spennende landskap som skal utforskes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De tre snakker utvilsomt det samme språket og det skinner veldig tydelig gjennom at de stortrives sammen og at de utfordrer og utfordres av hverandre. Teknisk sett hører de tre hjemme på aller øverste hylle og de av dere som trives i trioen Phronesis sitt univers, vil finne mye å glede dere over her også.

Enemy – jeg aner ikke hvorfor navnet er valgt forresten og det er absolutt ingenting fiendtlig i budskapet deres – forteller allerede med sitt første visittkort at vi har fått en ny, unik trio å regne med. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amund Enger er en sanger og låtskriver som har vært der helt siden 70-tallet. Han har fått alt for lite oppmerksomhet, noe denne vakre tolkninga av Halldis Moren Vesaas-lyrikk bekrefter på alle mulige vis.

Amund Enger (65) er en av de som mange av oss synes vi har hørt om, men hørt lite fra. Det sier en hel del om at kvalitet ikke nødvendigvis er et kriterium for å komme gjennom nåløyet.

Heldigvis er det slik at med jevne mellomrom så kommer det nye livstegn også fra Enger. Denne gangen har han tonesatt ti dikt av Halldis Moren Vesaas (1907-95), en bauta i norsk lyrikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Enger, som blant annet har vært med i Simon & Garfunkel-hyllestbandet Mrs. Robinson, har nemlig en lengelevende relasjon til Moren Vesaas. Allerede i 1976 tok han uanmeldt turen til gården til lyrikeren og hennes mann Tarjei Vesaas som forlot tida alt i 1970.

Lett skjelvende i røysta spurte Enger om han kunne få synge en sang der han hadde skrevet en melodi til et av hennes dikt, «Voggesang for ein bytting». Etter at Moren Vesaas fikk høre tolkninga for andre gang, kom en liten tåre ned langs kinnet hennes. Enger hadde fått all den bekreftelse han kunne drømme om.

Nå har Enger satt seg ned med låta fra 1976 og ni andre dikt som han har gitt vakkert melodisk reisefølge i en singer/songwriter-tradisjon, samla dem på en flott vinyl-utgivelse og med det fortalt oss at både Moren Vesaas og han har mye å melde fortsatt.

Moren Vesaas var en djup historieforteller med sine dikt og det makter Enger å videreformidle på et ypperlig vis. Det skader heller på ingen måte at Tuva Livsdatter Syvertsen bidrar med vokalduetter på tre av låtene og at superlaget Rune Arnesen (trommer og perkusjon), Gjermund Silset, på basser og mye, mye annet og ikke minst som framifrå produsent, Geir Sundstøl på noen av sine mange titalls strengeinstrumenter og Andreas Ulvo på allehånde tangentinstrumenter, løfter «Halldis» til et svært flott sted.

Amund Enger, og for den sakens skyld Halldis Moren Vesaas, fortjener masse oppmerksomhet og mange godord for dette «samarbeidet».

PS Personlig er jeg veldig fornøyd med linja «Stopp! Vil de versgo vere folk mot´n Tor» fra diktet/låta «Forlis».

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilyn Mazur har vært, er og kommer til å bli værende en av verdens ledende perkusjonister. Her bekrefter hun det nok en gang med sitt heftige ti kvinners skandinaviske stjerneband.

For mange dansker starta Mazurs karriere med Primi Band på slutten av 70-tallet. Det var et musikk-teater ensemble bestående av bare kvinnelige utøvere. Det var noe helt nytt. Seinere tok det virkelig av for Mazurs del med heftige jobber med både Gil Evans, Wayne Shorter, Jan Garbarek og ikke minst sjefen over alle sjefer, Miles Davis.

Mazur har holdt seg på toppen hele tida siden og var blant annet Artist in Residence i Molde også for noen år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den ekspressive og blide dansker viser seg å være ustoppelig nysgjerrig og ikke minst kreativ og med sitt nye band Shamania har hun definitivt tatt nye steg.

Hun har satt sammen nok et band kun bestående av kvinnelige musikanter og der Primi Band besto av amatører, så er Shamania befolka av noen av denne delen av Europas aller fremste musikanter.

Danmark er representert med Lotte Anker på saksofon, Lisbeth Diers på perkusjon, Makiko Hirabayashi, opprinnelig fra Japan, på tangenter og Lis Wessberg på trombone, Harald og Sonja har sendt Sissel Vera Pettersen på saksofon og vokal, Ellen Andrea Wang på bass og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, mens svenskene har løfta frem Josefine Cronholm, også hun bosatt i Danmark, på vokal og perkusjon och Anna Lund på trommer. I tillegg så spiller alle perkusjon og synger.

Marilyn Mazur har skrevet nesten all musikken og her finnes alt fra superheftige, groooovete og tøffe rytmiske saker, musikk med inspirasjon fra mange av verdens kanter pluss minimalisme og totalt frie ekskursjoner.

Musikken er åpen og transparent og her får alle tid og plass til å fortelle oss hvem de er og her snakker vi om sterke personligheter fra start til mål. Alle «vet» hvem de er og hva de står for og ingen har behov for å framheve seg framfor noen av de andre. Derfor blir dette også så bra og så unikt. Dronning Margrethe har så avgjort en musikalsk tronarving i Danmark.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det norsk-svenske bandet Groupa har eksistert siden 80-tallet i forskjellige utgaver. Med si plate nummer 11 forteller de oss at de er mer oppegående enn noen gang.

Groupa så dagens lys allerede for fire tiår siden. På slutten av 90-tallet kom også vår framifrå perkusjonist Terje Isungset ombord med sine steiner, metallobjekter og sin bjørkeskog og fra rundt 2007 har Groupa stort sett fungert som trio med Mats Edén på viola d´amore og hardingfele og Jan Simonson på diverse fløyter.

For et par år siden ga trioen oss sine tolkninger av svensk folkemusikk med «Kind of Folk Vol.1 Sweden». Sjølsagt er det jo da bare rett og rimelig at de følger opp med et norsk «svar» og for et herlig svar det har blitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De tre har funnet fram til 14 melodier fra en rekke steder i kongeriket: Setesdal, Telemark og Valdres – i tillegg er Edvard Griegs univers en stadig tilbakevendende inspirasjonskilde.

Med Edén, Isungset og Simonson har vi med tre musikanter å gjøre som som har helt spesielle stemmer og som samtidig har folkemusikken solid under huden. Når de så er glimrende improvisatorer på toppen av dette, så evner de å ta deler av den norske folkemusikken til helt nye steder.

Groupa er både et flott kollektiv med glimrende individualister – samtidig er det et viktig band for vår kulturarv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Man skal overraske seg sjøl – og andre – fra tid til annen. Det at jeg skulle kaste meg over den amerikanske countryartisten Bob Wayne og hans 15 coverversjoner av mer eller mindre kjente coverlåter er av det slaget.

Fra en rekke plateselskaper og andre hold dukker det opp mye musikk med artister jeg aldri har hørt om før. Bob Wayne fra Seattle på USAs vestkyst hører hjemme der. Etter å ha ligget til marinering leeeenge, blei den til slutt plukka frem og Wayne og jeg har hygga oss sammen vi.

Jeg har lest meg til at Wayne er en countryartist som har evnen til å sette fyr på lokalet. Masse energi og et enormt trøkk er kjennemerker for hans liveshow.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha tilbragt tid sammen med låtene til mange av hans rockehelter som Led Zeppelin – «Rock and Roll», Adele – «Skyfall», Gunstig n´Roses – «Sweet Child O´Mine», Rolling Stones – «Sympathy for the Devil», Bob Marley – «I Shot the Sheriff», Red Hot Chilli Peppers – «Under the Bridge», Beatles – «Come Together», Rihanna – «Disturbia», Ozzy Osbourne – «Crazy Train» og Gloria Gaynor – «I Will Survive» – noen forståelige, andre ganske overraskende for en ihuga køntrimann som både synger bra og spiller piano og gitar, så er det lett å forstå at Wayne er en herre som bruder på seg sjøl i en grad som er rt godt stykke over gjennomsnittet.

Wayne har sammen med et fint band og produsent Andy Gibson makta å sette sitt eget bumerke på alle låtene og gjort heftige countryversjoner av dem. Det kommer ikke som noen bombe at Wayne har giganter som Johnny Cash og Waylon Jennings som favoritter, men han har samtidig skapt sitt eget uttrykk som det har vært udelt hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

For dere som er ute noe annerledes når det gjelder coverlåter – med Black Eyed Peas´ «I Gotta Feeling» som et av høydepunkta – så anbefales det å avlegge Bob Wayne et besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart det er mulig.