Miles til jul i år

For de fleste er nok fortsatt jula ei stund unna, men for alle Miles Davis-fans kloden rundt er den allerede her. Denne boksen der vi får bli med inn i studio og høre ALT som blir sagt og spilt i en periode mellom 1965 og 1968 – til og med hjemme hos sjefen – er intet mindre enn fantastisk.

Det er bare en – Miles!

Miles Davis (1926-91) er det største ikonet innen jazzen – for meg. De to gangene jeg fikk oppleve han i live – i Molde i 1984 og 1985 – er av det slaget som aldri blir sletta fra harddisken. Noe musikanter og mennesker har denne x-faktoren og lurer du på hva det er for noe, så er det bare å sjekke ut hva som helst av musikk eller videoopptak av Miles – han er blant dem det er lov å være på fornavn med.

Hans plateselskap gjennom store deler av karriera, Columbia Records og nå Sony Music, har gjort en framifrå jobb med å ta vare på arva etter mesteren. De har gitt ut en rekke praktutgaver av musikken han spilte inn fra slutten av 50-tallet og til rundt 1970 og mange blodfans har nok frykta at nå fantes det ikke mer i arkivene. Med "Freedom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol. 5" kommer det et helt nytt aspekt av mesterens måte å skape unik musikk på: vi får nemlig være med bak kulissene.

Den andre store kvintetten med Herbie Hancock, Miles, Ron Carter, Wayne Shorter og Tony Williams.

Musikken her er fra perioden 1965 til 1968. Vi får alle mastertakene til "Miles Smiles" – det vil si "Orbits"; "Circle", "Footprints", "Dolores", "Freedom Jazz Dance" og "Gingerbread Boy". Dessuten får vi høre alt som skjedde før og etter disse opptakene – produsent Teo Macero lot nemlig tapen gå og vi får være med på prosessen frem til det endelige taket. Det var jo slik at øvelsene stort sett foregikk i studio og det å få høre samtalene mellom sjefen, bassist Ron Carter, pianist Herbie Hancock, saksofonist Wayne Shorter og trommeslager Tony Williams er fantastisk fascinerende.

I tillegg til "Miles Smiles"-musikken får vi også musikk som endte opp på "Sorcerer", "Nefertiti", "Miles in the Sky" og Water Babies" – flere alternative tagninger og såkalte false starts – der ting ikke stemte og der nye løsninger blei diskutert på direkten. Dessuten er det mye tidligere uutgitt musikk – blant annet en fin versjon av "Masqualero", ei fin låt jeg aldri har hørt før som heter "Country Son" og praten og "pianospillet" hjemme hos Miles med sjefen og Wayne Shorter er historisk.

Når så tekstheftet er av det framifrå slaget, Miles-professor Ashley Kahn kan og veit alt og veit å formidle det også, så har denne utgava av "The Bootleg Series" også blitt like bra, men annerledes enn de forrige. Her får vi nemlig være med på prosessen også og som Miles sier et sted her til Ron Carter: "No, that´s too common". Det var aldri noe for Miles – han og musikken hans var ikke akkurat common!

Miles Davis Quintet

Freom Jazz Dance – The Bootleg Series Vol. 5

Legacy Recordings/Columbia/Sony Music

Fra det store intet

Aldri hørt om Lorenzo De Finti før sier du? Det hadde ikke jeg heller før "We Live Here" ankom høytalerne. Den italienske pianisten, komponisten og bandlederen er vel verdt å tilbringe tid sammen med – jeg lover.

Fra innspillinga av "We Live Here" – Lorenzo De Finti nummer to fra venstre.

Her oppe ved Nordpolen er det nok ikke så mange andre enn Odd Gjelsnes i MusikkLosen som har hørt om Lorenzo De Finti, trommeslageren Marco Castiglioni, bassisten Stefano Dall´Ora og trompeteren Gendrikson Mena Diaz. Da er det jo hyggelig at Gjelsnes er en idealist som gir ut den musikken han liker uten å skjele for mye til hva som kommer til å selge – mye i alle fall.

På hjemmebane derimot, i Milano for å være helt nøyaktig, har De Finti et stort navn. Han har jobba og studert på begge sider av Atlanterhavet, blant annet på Berklee, og det har stort sett vært jazz med elektriske over- og undertoner som har stått i fokus og han har samarbeida med kjente størrelser som Chick Corea-gutta Frank Gambale og Eric Marienthal.

Nå har De Finti kommet dit i livet sitt at han ønska å gå i ei mer akustisk og mer reflekterende retning. Sammen med Dall´Ora har han skrevet denne suiten som består av fire introer og fem låter. Det er hele veien sterkt melodisk og vakker musikk med røtter også i et klassisk, kammermusikalsk landskap.

Dette har vært intet mindre enn en stor og hyggelig musikalsk overraskelse i høstmørket. Fire totalt ukjente musikanter som serverer livgivende og spennende vitaminer – det blir snart lysere av slikt.

Lorenzo De Finti Qrt

We Live Here

Losen Records/MusikkLosen

Beintøft i jamland

Arild Hammerø fra Hustad og Marius Simonsen fra Molde er halvparten av det tøffe bandet Tenderton. De gir oss heftig musikk med røtter mange steder – det være seg i rock, blues, jazz og sikkert mange andre herligheter.

Tenderton med Arild Hammerø og Marius Simonsen på hver sin flanke.

Arild Hammerø, som jeg verken er i slekt med eller har møtt, har tidligere dukka opp i flere spennende sammenhenger med sin gitar. Vi har møtt han i duoen Hammer & Hersk sammen med mestertubaist Daniel Herskedal og han har fortalt oss hvilken heftig plekterfører han er i rockebandet Atlanter. I sistnevnte band finner vi også bassisten Morten Kvam som også er med her.

Trommeslager Marius Simonsen, med bakgrunn blant annet fra Paul McCartney-skolen i Liverpool, har fått mye og velfortjent oppmerksomhet for sine bidrag til det Spellemannvinnende popbandet Montée. Der er tangentmann Haakon-Marius Pettersen også en sterk bidragsyter og til sammen utgjør de fire fra Atlanter og Montée altså Tenderton som de har hygga seg med i et par år nå.

All musikken, det vil i dette tilfellet si fire låter, er kollektivt unnfanga. Jeg opplever både musikken og innfallsvinkelen til hvordan den blir til som en slags forlengelse av den amerikanske jambandtradisjonen. Herrene i bandet mener at musikken, som er instrumental og som har vokst fram gjennom lengre jammer, er progressiv, men ikke stilren progrock. De mener bestemt at det ikke er fusion eller jazz, men i mine ører finnes det absolutt spor av alt dette – noe jeg synes er både strålende og originalt. Det hadde på ingen måte vært feil om Moldejazz hadde funnet plass til Tenderton for å si det sånn. Låtene klokker inn på rundt 10 minutter hver seg og det betyr at alle får rom og plass til å fortelle hva de har på hjertet.

Sjøl om Tenderton på alle slags vis er et kollektiv, så er Hammerø ofte fremtredende i lydbildet og med sin tøffe og rocka gitarsound kler han frontrolla på et utmerket vis.

Tenderton er et overraskende og nytt bekjentskap for meg – og særdeles hyggelig!

Tenderton

Tenderton

Little Birdie/Musikkoperatørene

Dronning Carla i Sverige

En av de aller største komponistene og arrangørene i moderne jazz, Carla Bley, runda 80 tidligere i år. Her blir hun hylla av en strålende svensk duo bestående av Fredrik Ljungkvist og Mattias Risberg.

Mattias Risberg og Fredrik Ljungkvist med en strålende Carla Bley-hyllest.

Foto: Lina Nyberg

Carla Bley har vært ei ledestjerne helt siden 60-tallet. Hun har vist oss at hun har noe unikt å melde i godt over 50 år – i større grad som komponist og arrangør enn som pianist. Vi har møtt henne i alt fra triosettinger til storband – uansett så har det tatt noen ørsmå nanosekunder å slå fast at det har vært Carla Bley vi har hatt med å gjøre. De seineste åra har det vært mye trio sammen med saksofonisten Andy Sheppard og hennes nærmeste medspiller på alle slags vis, elbassisten Steve Swallow. Der har vi også fått høre pianisten Carla Bley i større grad enn tidligere, men den aller viktigste årsaken til at de store gruppene har blitt lagt på is, har vært økonomiske.

Jazzfamilien har fulgt Bleys musikk nøye og den langt framskredne saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner godt her hjemme via supergruppa Atomic, og hans medstudent på Musikkhøyskolen i Stockholm for 25 år siden, pianisten og tangentoperatørene Mattias Risberg, er tydeligvis ikke noe unntak.

Her har de tatt for seg ni Bley-låter – to av dem i to versjoner – noen av dem blant de aller mest kjente som "Ida Lupino", "Sing Me Softly of the Blues" og "Ictus". Dessuten har "Jesus Maria" fått svensk tekst og blir sunget av Ljungkvists kjære Lina Nyberg og heter "Vila" og det er en herlig avslutning på denne hyllesten.

Fredrik Ljungkvist har plassert seg høyt opp på lista mi blant moderne saksofonister for lenge siden. Her kommer nok en bekreftelse på at han hører hjemme høyt der oppe og samarbeidet med Risberg er av det inderlige og ekte slaget. Her snakker vi om to herrer som kjenner, leser og kan hverandre usedvanlig godt og da blir det jo automatisk spennende musikk ut av det.

Carla Bley har runda 80 med stil og setter garantert stor pris på denne presangen. Det bør alle andre gjøre også.

Fredrik Ljungkvist – Mattias Risberg

And Now the Queen

Lilalo Records/MusikkLosen

Ingen andre spiller slik

Kim Myhr er en helt spesiell musikalsk sjel. Her møter vi han for første gang på egen hånd med et arsenal av strengeinstrumenter – akustiske og elektriske.

Kim Myhr har noe helt eget på hjertet.

"Bloom" er likevel ikke Myhrs første solo-visittkort. For to år siden ga han oss "All Your Limbs Singing" som har blitt beskrevet som en orkestral utforskning av 12-strengsgitaren. Ved dette veiskillet har Myhr gått i ei ganske annen retning – sjøl om han fortsatt gjør alt sjøl.

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at lydforskeren Myhr både leter etter og finner nye åpninger og løsninger. Om det har vært sammen med Trondheim Jazzorkester og Jenny Hval, eller med Sidsel Endresen og med bandene MURAL og Circadia – alle fire i ganske så forskjellige sfærer, så er det ustoppelig med Myhr som laboratorieleder. Nå har han satt seg fore å finne fram til nye landskap som i mye større grad enn tidligere er prega av elektriske 6- og 12-strengers gitarer, men som også har solide elementer av akustisk 12-strenger, zither og elektronikk.

Her har Myhr, i løpet av de fem låtene som varer i knappe 38 minutter, jobba mye med overdubbing. Først har han laga flere musikalske skisser og deretter jobba i hele seks uker med å bearbeide dem til han syntes han hadde noe spesielt å melde. Og det skal være sikkert og visst at han har: jeg vet ikke om noen som låter noe i nærheten av det Kim Myhr låter som – denne gangen heller.

Han sier sjøl at han har lytta mye til artister som Ram Narayan og Milton Nascimento – i tillegg til en del psych-folk saker (hva nå enn det måtte være), på veien fram mot "Bloom". Han følte han hadde behov for å lage musikk som hadde varme i seg og, sjøl om musikken til Myhr fortsatt er langt fra melodisk og rytmisk i tradisjonell forstand, så har den veldig mye puls, ekthet og personlighet – kall det gjerne varme – i seg.

Kim Myhr er en unik musikant i stadig bevegelse. Jeg ante ikke hvor jeg ville møte han denne gangen og jeg aner heldigvis ikke hvor vi møtes neste gang. Det som er helt sikkert er at det er like spennende å hilse på musikken hans hver eneste gang.

Kim Myhr

Bloom

HUBRO/Musikkoperatørene

Ekte vare

Paal Flaata har alltid hatt noe unikt å melde. Her hyller han nok en helt – Townes van Zandt – og du verden så vakkert og sterkt det oppleves.

Paal Flaata går utenom alle sjangre.

Jeg har i stadig større grad blitt tilhenger av Duke Ellingtons mantra: det er bare to typer musikk, god og dårlig. Sjanger er mindre og mindre viktig; det er kvalitet som gjelder. Paal Flaata er av typen artist som for meg har vært innafor helt siden jeg hørte han første gang – jeg fikk enkelt og greit en Chet Baker-følelse av formidlinga hans. Det betyr ekte vare det og er en kompliment i mi bok av meget sjelden valør.

Her har Flaata gjort sin tredje hyllest til en av sine favoritter – den amerikanske trubaduren og låtskriveren Townes van Zandt (1944-97). Først kom tributten til Chip Taylor (2012) og så fulgte Mickey Newbury for to år siden – alle tre relativt ukjente størrelser for meg. Det Flaata uansett forteller oss her er at han tar for seg det relativt mørke universet til van Zandt og gjør det noe så vanvittig til sitt eget.

Flaata har en stemmekvalitet og en formidlingsevne som er av verdensklasse. Han er en historieforteller som alle med ambisjoner om å formidle noe både kan og bør låne begge ører til. Her har han valgt ut låter skrevet mellom 1968 og 78 der han forteller oss at han har en innsikt i dette materialet som er helt spesiell og der han makter å sette sitt eget bumerke på alt – slik de store gjør.

Paal Flaata

Come Tomorrow

Blue Mood Records/Musikkoperatørene

Sterke og vakre minner

Bassisten og bandlederen Charlie Haden forlot tida for to år siden. Musikken hans vil for alltid være med oss og her får vi høre noe av det siste han gjorde sammen med en hyllest spilt inn etter hans bortgang.

Charlie Haden og Carla Bley – a match made on earth.

Charlie Haden (1937-2014) var en legende lenge før han gikk bort. Helt siden han var en sentral del av Ornette Colemans sjangersprengende kvartett på slutten av 50-tallet og gjennom historiske samarbeid med musikanter som Jan Garbarek, Hank Jones og Pat Metheny og ikke minst med Carla Bley og Liberation Music Orchestra fra 1969 og til han la ned bassen for godt, fortalte Haden en hel verden at han var en stilskaper og en musiker med et stort engasjement og noe ganske så unikt på hjertet.

Samarbeidet med Bley og LMO var ganske sikkert det som lå Hadens hjerte aller nærmest. Han hadde et brennende engasjement og varmt hjerte for svake grupper verden rundt – både når det gjaldt mennesker, dyr og ikke minst miljø. Vietnam-krigen, USAs innblanding i borgerkrigen i Salvador, rasisme, utrydningstruede dyrearter og invasjonen i Irak var noe av det som opprørte Haden og som han laga sterk musikk rundt – musikk og budskap som de færreste kunne stille seg likegyldig til.

Allerede i 2007 begynte Bley og Haden å snakke om et nytt LMO-album, men begge hadde mye annet på agendaen før det kunne bli en realitet. I august 2011 fikk bandet heldigvis anledning til å spille på Middelheim-festivalens Belgia fordi festivalledelsen ønska å fokusere på miljøspørsmål. Det førte til at Haden fikk Bley til å arrangere to nye låter for bandet, Miles Davis/Bill Evans-klassikeren "Blue in Green" og Hadens egen "Song for the Whales" der Haden både begynner og avslutter låta med et buespill som minner om hvallyder.

Året etter blei Hadens helse sterkt redusert – han hadde hele livet slitt med ettervirkninger av polio som han blei ramma av som barn. Det påtente albumet måtte legges på is og det skulle vise seg umulig å gjennomføre før Haden vandra videre i 2014.

Heldigvis hadde belgisk radio tatt opp de to låtene i 2011 og de rammer her inn resten av albumet. Etter en del fram og tilbake fant Bley og kona til Haden, Ruth Cameron Haden, ut at de burde gjennomføre ideen og i januar 2015 gikk LMO i studio i New York med Steve Swallow på elbass – et klokt valg fordi de to hadde mange av de samme idealene og fordi de låter helt forskjellig. Ellers var bandet eksakt det samme med Tony Malaby, Chris Cheek og Loren Stillman på saksofoner, Michael Rodriguez og Seneca Black på trompet, Curtis Fowlkes på trombone, Vincent Chancey på horn, Joseph Daley på tuba, Steve Cardenas på gitar og Matt Wilson på trommer.

Tre Bley-låter, med hennes umiskjennelige klo både som komponist og arrangør, blei spilt inn, blant andre hennes hyllest til Haden "Time/Life" og klassikeren "Utviklingssang" tilegna de som sloss mot utbygginga av Altavassdraget.

Dette har blitt en verdig og sterk hyllest for, til, med og av Charlie Haden med hans hjertebarn Liberation Music Orchestra og hans sjelevenn Carla Bley. Charlie Hadens stemme må aldri bli stille.

Liberation Music Orchestra – en helt unik organisme.

Charlie Haden – Liberation Music Orchestra

Time/Life – (Song for Whales and other Beings)

Impulse!/Universal Music

New Belle

Etter rundt 15 år som et kollektiv står nå Beady Belle, også kjent som Beate Slettevoll Lech, fram i ny drakt – "aleine" i New York. Med nye omgivelser på alle slags vis tar hun nok en gang store steg.

Beady Belle på egen hånd med Central Park og New York som kulisse.

Seks plater har det blitt på veien fra "Home" så dagens lys i 2001. Beady Belle, som foruten den naturlige frontfiguren Slettevoll Lech, har bestått av trommeslager Erik Holm og bassist Marius Reksjø samt en rekke assosierte medlemmer, har helt fra starten skapt sine egne landskap med elementer fra soul, jazz, pop, gospel, electronica og gudene vet hva. Det har liksom aldri vært tvil om at det er Beady Belle som har vært der – særpreget har vært tydelig hele veien.

Bandet, som blei satt sammen allerede i 1999, har på ingen måte vært merka av slitasje sett – eller hørt – fra en ihuga lytters side i alle fall. Over store deler av kloden har BB fått et stadig større publikum – de har hele tida hatt et tydelig og internasjonalt språk. Når Beady Belle nå følte for å videreføre prosjektet på egen hånd – hun skriver alle tekster og all musikk sjøl – så er jo det fullt forståelig etter så mange år. Nye omgivelser, nye medmusikanter og ny inspirasjon kan jo lett føre til spennende musikalske resultater og når ingen ringere enn plateselskapsdirektør og pianomaestro Jens Christian Bugge Wesseltoft foreslo New York som neste stoppested for Beady Belle, så var hun neppe vanskelig å overtale.

Både forslaget, vedtaket og og utførelsen skal vi i alle fall være usedvanlig glad for. Bugge slo på tråden til noen av sine venner over there og vips så bestod kompet av Gregory Hutchinson på trommer og Reuben Rogers på bass pluss Bugge på piano. Vi snakker der oppe i ultraklassen og når så krydderet blir servert av folk som Mathias Eick på trompet og Joshua Redman på saksofon, så skal det ikke så mye til for å fatte at dette nesten måtte bli storveis.

I studio med tekniker og gitarist Fran Cathcart, Reuben Rogers, Gregory Hutchinson og Jens Christian Bugge Wesseltoft – vi snakker førstevalg på alle plasser.

Beady Belle har skrevet ti nye sanger som handler om alt fra å stå på egne bein til trafikken i Mumbai – hun har uansett noe å melde. Når hun med sin mørke, sensuelle og svært så personlige stemme hele tida bærer teksten og budskapet på et framifrå vis, så forteller Beady Belle oss – også i New York-utgave – at hun er en sanger, komponist, tekstforfatter og ikke minst formidler i verdensklasse.

Beady Belle

On My Own

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Michael Aadal er en gitarist, komponist og bandleder fra Sørlandet som nok en gang gir oss vakker og livgivende musikk. Høstmørket blir greiere å ha med å gjøre av slikt.

Michael Aadal Group, med sjefen til høyre, har mye originalt og vakkert på lager.

Første gang jeg møtte Michael Aadals musikk var i 2009 da han debuterte med "Desertion". Det var intet mindre enn en hyggelig overraskelse fra gitaristen som kommer fra Evje utenfor Kristiansand. Oppfølgeren "Abigail" fra 2013 var enda bedre og forventningene til "Pomona" var derfor store. Det Aadal og hans medsammensvorne og meget empatiske band serverer oss her er både vakkert, originalt og livgivende.

Helt siden starten av bandet i 2007 har det bestått av André Kassen på tenorsaksofon, Audun Ramo på bass, Gunnar Sæter på trommer, Anders Hofstad Sørås på lap steel og pedal steel og Ole-Bjørn Talstad på tangenter. Det har gitt bandet en helt egen sound noe ikke minst Hofstad Sørås´ "amerikanske gitarer" sørger for.

De som da raskt får tankene til å gå i retning country og annen americana, er så avgjort inne på noe. Aadal henter nemlig fra et bredt spekter når han skriver musikk det være seg jazz, country, blues og annen rootsmusikk. Når gitarister som Mark Knopfler og ikke minst Bill Frisell blir nevnt som inspirasjonskilder – Frisell benytter jo også ofte Greg Leisz på steelgitar når han er på sitt mest "americana" – så er det til å forstå, men Michael Aadal har så avgjort makta å skape sine egne landskap.

Bandet, som hvis jeg har skjønt det riktig kommer fra den meget oppegående jazzutdanninga i Kristiansand, sitter som ei kule etter mange års samarbeid. Her er det ingen som føler behov for å stjele rampelyset framfor kollektivet, men som solister er det Kassen, Hofstad Sørås og ikke minst Aadal sjøl som tiltrekker seg størst oppmerksomhet med sine høyst personlige bidrag.

Musikken er uten unntak varm, melodisk, inderlig og veldig og herlig unorsk. Michael Aadal Group bekrefter for gamle lyttere hvor mye de har å fare med – for nye lyttere, nesten uansett sjanger, kan det faktisk være en liten åpenbaring. Hører dere countryvenner?

Michael Aadal Group

Pomona

Losen Records/MusikkLosen

Nordiske groovere

Hva skjer når du setter sammen Per Lindvall, Lars "Larry" Danielsson, Henrik Janson og Daniel Fridell? Da blir det fusionmusikk og groover av meget høy klasse.

Per Lindvall er en av klodens hippeste trommeslagere i sin gate.

Denne utgivelsen er av det litt spesielle slaget. Den kom nemlig opprinnelig ut i 2012, men gikk meg da elegant hus forbi. Heldigvis, for min del i alle fall, så har "noen" funnet ut at den skulle relanseres av en eller annen grunn. For tilhengere av groovy fusionmusikk er det bare å heise flagget – for de som aldri har likt musikk i den gata med røtter i det amerikanske vestkyst-uttrykket, så er det bare å leite videre andre steder.

Henrik Janson holder skyhøy fusionklasse.

Kjernekvartetten her er trommeslageren Per Lindvall, gitaristen Henrik Janson, den danske elbassisten Lars "Larry" Danielsson, som ikke må forveksles med den svenske bassisten med samme navn, og tangentmannen Daniel Fridell. Det betyr kremen av nabofolkets studio- og sessionmusikanter – de har spilt med alt og alle fra ABBA til a-ha og det er ikke til å forundres over at de står øverst på ønskelista. De kan nemlig "alt" og det groover noe vederstyggelig av det meste de foretar seg.

I tillegg er en rekke gjester som vår egen stjernesaksofonist Marius Neset, norsk-svenske Anton Eger på trommer og de svenske toppblåserne Nils Landgren og Magnus Lindgren til stede på noen av spora.

Musikken er skrevet av Danielsson og Janson og, sjøl om den er av det forutsigbare slaget, så er det masse kvalitet og hippe groover hele veien. Noen vil synes det er supertøff musikk gjort av meget dyktige musikanter – noen vil synes det er urkjedelig musikk spilt av såkalte flinkiser. Fasiten sitter hver og en på.

Studio Tan

Studio Tan

Prophone Records/Naxos Norway