Tor Hammerø

Hilde Marie Kjersem har blitt Marie Munroe og musikken har også utvikla og forandra seg.

Marie Munroe – grenseløs og spennende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er vel 10 år siden Ålesundsjenta Hilde Marie Kjersem dukka opp via universitetet til Jon Eberson og fortalte oss omgående at her hadde kongeriket fått en ny vokalist med noe helt eget å melde. Eberson har en egen evne til mye rart, men det å finne nye vokalstemmer der er han i særklasse. Tre skiver blei det på lærer og elev sammen – så langt – jeg håper nemlig på mye mer.

Nå er det ikke Hilde Marie Kjersem, men Marie Munroe det handler om. Det er kanskje like greit at Kjersem har tatt seg et kunstnernavn – dette er musikk som ligger et godt stykke bortenfor det jazzinspirerte uttrykket hun debuterte med sammen med Eberson. Dette er enkelt og greit reinhekla og sofistikert synthpop og det kler også Marie Munroe utmerket. Bare så det er klart med en gang: Munroe-navnet har absolutt ingenting med Marilyn Monroe, med røtter i Haugesund å gjøre. Munroe har Marie henta fra farfaren som var konditor i Ålesund!!!

“Under My Skin” har blitt til i nært kompaniskap med Roar Nilsen som MM åpenbart deler det meste med. MM skriver tekster der hun tør å bruke sitt eget liv som nær referanse sjøl om det nødvendigvis ikke bare er solskinnshistorier hun har på lager. Hun skriver også låter som er både fengende og originale, men alle blir ikke limt fast i hjernebarken med en gang likevel. Arrangementene og produksjonen er gjennomført elegante og MM er heldigvis miksa herlig – som Eberson ville sagt det – langt fremme i lydbildet.

Om det er jazzinfluert musikk eller rein pop, så synger Marie Munroe det på et usedvanlig vakkert og personlig vis. Nå om dagen synger hun duett med Sivert Høyem – sikkert flott det også. Men uansett hva du gjør i åra som kommer: ikke glem Ebers!!!!

Marie Munroe

Under My Skin

Warner Music/Warner Music

Johannes S. Andersen, bedre kjent som Gulosten, levde et liv som ingen andre. Heldigvis får stadig nye generasjoner stifte bekjentskap med kjeltringen, motstandsmannen og kongevennen gjennom denne biografien.

Johannes S. Andersen – Gulosten – hadde et nært og godt forhold til Kong Haakon.

Flere hundre tusen nordmenn fikk møte Johannes S. Andersen (1898-1970) – alias Gulosten – i Fredrik Horn Akselsens dokumentar “Gulosten – gangsteren som ble kongens venn” da den blei vist på NRK for et års tid siden. Heldigvis var folka i Juritzen forlag blant dem og de var raskt frempå og spurte dokumentarskaperen om han kunne tenke seg å lage bok om denne spesielle mannen med den utrolige historia. Han takka ja og sammen med journalisten Tormod Halleraker har han laga en biografi over en mann som satte spor etter seg på så mange slags vis. Det betyr at enda flere får anledning til å lære mannen og historia å kjenne og bra er det.

Gulosten hadde en trang oppvekst for å si det mildt, i Oslo og på to skolehjem – Bastøy og Toftes Gave. Veien til utstrakt kriminalitet var kort og oppholda i diverse fengsel blei både mange og lange. Gulosten – et tilnavn han fikk på et av skolehjemmene – blei på sett og vis den første kjendiskjeltringen i Norge og han fikk mye avisomtale.

Gulosten gjorde en viktig jobb som motstandsmann.

Forfatterne greier på et flott vis å fortelle oss hvorfor Gulosten blei som han blei og hvor “viktig” andre verdenskrig skulle bli for han. Etter han hadde lagt ei “stor” karriere som spritsmugler bak seg – der han hadde en god del kontakt med tyskere – så skulle krigen vise at Gulosten hadde menneskelige kvaliteter som sikkert ikke mange tiltrodde han. Han gjorde en viktig innsats for Norge, men han blei også drapsmann – flere ganger både under og etter krigen.

I løpet av sin tid i England fikk han også etterhvert nær konatkt med Kong Haakon – en kontakt som skulle vare livet ut.

Kontakten med Kongen førte blant annet til at Majesteten stilte opp som personlig økonomisk garantist for Gulosten da han skulle etablere sin snekkerbedrift i Horten og Gulosten besøkte også Kongen på Slottet en rekke ganger. Det spekuleres også kraftig i om det var Kongen som sørga for at Gulosten blei “benåda” for et dobbeltdrap på to tyske krigsfanger – et drap Gulosten beviselig var mannen bak etter at freden var et faktum. Fram til Gulosten gikk bort i 1970 levde han et relativt lovlydig liv – med et par feilskjær.

For de aller fleste av oss er historia om dette spesielle mennesket ukjent fram til dokumentaren og denne biografien dukka opp. Herrene Halleraker og Horn Akselsen skal ha all mulig slags ære for å ha gjort et meget solid stykke arbeid med å løfte fram en på sett og vis viktig del av vår nære historie og Juritzen forlag for at de tar sjansen på å gi ut slike ganske smale, men viktige biografier.

Gulosten – Kjeltring, motstandsmann og kongevenn

Tormod Halleraker og Fredrik Horn Akselsen

Juritzen forlag

Gary Peacock er en av verdens mest uttrykksfulle og personlige bassister. Det bekrefter han nok en gang med en ny, strålende trio.

Gary Peacock, Joey Baron og Marc Copland – en ny topptrio.

Foto: Eliott Peacock

I forbindelse med at bassisten, komponisten og bandlederen Gary Peacock runda 80 i fjor, ga ECM ut “Now This” med sjefens nye trio. Jeg fikk dessverre ikke anledning til å gratulere Peacock med dagen, men gjør det nå i stedet: Denne musikken og denne mannen går nemlig aldri ut på dato.

Innspillinga er gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio i Oslo i juli 2014 og sammen med en av verdens aller beste og mest allsidige trommeslagere, Joey Baron, og den alt for underkjente pianisten Marc Copland, har Peacock nok en gang vist oss at han er en usedvanlig musikant og bandleder.

Pianister er sjølsagt veldig opptatt av bassister og når Paul Bley, Bill Evans og Keith Jarrett alle har gått for Peacock, så sier det det aller meste. Peacock er en en lyttende melodiker av helt sjelden klasse – han har aldri vært av typen som har ønska å briljere med sin teknikk. Han har, som Bill Evans, ønske om at alle instrumentene i trioen skal “spille” ei ilke viktig rolle og med Baron og Copland som de to andre, så fungerer det helt etter intensjonen.

Repertoaret er ei blanding av gamle Peacock-hits, nye låter fra sjefen, låter også av de to andre samt bassidol Scott LaFaros “Gloria´s Step”. Dette er enkelt og greit så tidløs, personlig og flott jazzmusikk som man kan ønske seg og herved er 80-års gratulasjonen overbragt – seint, men svært godt meint.

Gary Peacock Trio

Now This

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Benedicte Torget kler seg naken og ønsker oss velkommen til et sted veldig nært henne. Vi kan bare takke for tilliten.

Alene med sin stemme og sitt flygel ønsker Benedicte Torget oss velkommen inn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vokalisten Benedicte Torget har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom siden hun debuterte i 2008 med “After a Day of Rain”. For to år siden ga hun oss sine tolkninger av Karin Boyes lyrikk sammen med pianisten Øystein Sevåg og med elegant bruk av strykere. Nå er hun endelig tilbake og denne gangen er det kun Torget med sin vidunderlige stemme med eget pianofølge.

Nok en gang – og i større grad enn noensinne – tar hun oss med til steder som er hennes helt egne. Alle melodiene og mange av tekstene har hun skrevet sjøl og tillegg har hun fått “hjelp” av poeter som William Blake som takka for seg allerede i 1827.

Det Torget makter her på sitt inderlige vis er å komme inne under huden på tekstene og greie å formidle ei historie hele tida. Hun har noe å melde og hun greier det på et vis som får tankene til å gå tilbake til ingen andre enn Radka Toneff.

Torget henter inspirasjon fra det meste – inkludert country, singer-songwriter-tradisjonen og jazz. Hun gir hele tida både tekst og melodi luft og rom – det er plass til å puste her. Torget er ingen stor pianist sett med jazzøyne eller hørt med jazzører, men hennes enkle nedlegg og melodiske låter passer tekstene godt. Min eneste innvending er at låtene kan bli noe for like eller for enstonige – det er ikke alle som har satt seg like godt fast hos meg for å si det slik.

Benedicte Torget har en ekthet og inderlighet ved seg og ved måten å formidle på som gjør at man blir sittende ytterst på stolen for å få med seg alle de små detaljene. Det er tegnet på en Artist med stor A det.

Benedicte Torget

Like a Seed Let it Fall

Present Recordings/Musikkoperatørene

Karin Krog og John Surman tilhører tetsjiktet for meg – både hver for seg og sammen.

John Surman og Karin Krog – garantister for unik musikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her om dagen blei Karin Krog innlemma i Rockheims Hall of Fame – sammen med Svein Finjarn og Motorpsycho. Det sier en hel del om hvilken anseelse Karin nyter også langt utenfor jazzmenigheta. Det skulle forsåvidt bare mangle: vi har med en musikant å gjøre som i snart 60 år har staka ut ny kurs både for seg sjøl og for generasjoner av artister og sangere som har fulgt i fotspora hennes.

I fjor kom det ut en antologi med hennes musikk i USA som markerte seg solid på listene til det legendariske magasinet Rolling Stone og like før jul fikk vi også et herlig eksempel på hennes store kjærlighet til standardjazz i samarbeid med den utmerkede amerikanske saksofonisten Scott Hamilton – “The Best Things in Life”.

Men Karin Krog er så mye og til tross for at hun har rukket – hvordan har hun forresten rukket det? – å bli 78 år, så er hun minst like aktiv som i sine tidligere seks tiår som artist. Høsten 2014 stod hun på scena i Henie Onstad Kunstsenter sammen med sin livsledsager og en av verdens beste og mest særpregede saksofonister, Stabæk-supporteren John Surman, med hans sønn Ben – en av klodens mest ettertrakta lydmenn – på lyd og elektronikk.

Her tar Krog og the Surmans oss med på ei personlig og spennende reise så langt fra standardverdenen som vel tenkelig. Den forteller oss hvor enorm tilnærminga til musikk og til det å skape annerledes rom er hos disse to. Det er kontemplativ og søkende musikk, der alle tekster og all musikk er skrevet av de to, i lydlandskap som er unike med mye elegant elektronikkbruk rundt de to fantastiske stemmene til Krog og Surman. De er to av de på denne kloden det tar meg kun nanosekunder å kjenne igjen – tonen i både baryton- og sopransaksofonen til Surman har heldigvis ingen greid å etterlikne foreløpig.

Det var aldri meninga at denne konserten skulle bli plate, men heldigvis tok Ben Surman med seg opptaksutstyret. Det har ført til en strålende start på nok et nytt jazzår – ikke overraskende at det kommer fra Karin Krog og John Surman.

Karin Krog & John Surman

Infinite Paths

Meantime Records/Musikkoperatørene

John Lennon laget fantastisk musikk. Iiro Rantala er en strålende pianist. Til sammen blir det minneverdig.

Iiro Rantala tolker John Lennon som ingen andre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Iiro Rantala er en 46 år gammel pianist, komponist og bandleder som først “sjokkerte” store deler av jazzmenigheta kloden rundt med Trio Töykeät fra slutten av 80-tallet og fram til de avslutte reisa i 2006. Seinere har han fortsatt å imponere i en rekke konstellasjoner – vi snakker om en stor melodiker og en usedvanlig uttrykksfull instrumentalist.

Født og oppvokst i Helsingfors i et sykkelverksted som foreldrene drev, befant Rantala seg langt unna de finere lag og det var vel ikke så veldig mye som antyda at det var en langt framskreden pianist Iiro skulle bli. Så feil skulle man altså ta. Han har faktisk blitt en pianist i verdensklasse og nok en gang imponerer og overrasker han: her tolker han nemlig et dusin av John Lennons tildels klassiske melodier.

Rantala stifta bekjentskap med Lennons musikk lenge før jazzen tok han. Allerede på ungdomsskolen sang han “Happy Xmas” med skolekoret ved juleavslutninga og unge Iiro var allerede solgt. Det var ærligheten og ektheten i John Lennons måte å skrive melodier på som forførte Rantala og disse kvalitetene har han så avgjort greid å videreføre med denne hyllesten.

Her tar han for seg blant andre “Norwegian Wood”, sjølsagt “Working Class Hero”, “Woman”, “Imagine”, “Help”. “Happ Xmas, War Is Over” og “All You Need Is Love” på et så inderlig, vakkert og personlig vis at det hjertet som er uberørt etter dette møtet trenger hjelp fra høykompetent hold – raskt.

En gal mann ville ikke at John Lennon skulle få være sammen med oss i mer enn 40 år. På den korte tida skapte han likevel uendelig mye udødelig og tidløs musikk og Iiro Rantala tar den videre til helt nye steder også. Kan noen sørge for at herr Rantala kommer til Norge og spiller denne musikken for oss så snart som mulig? Please, please me!!!!!

Iiro Rantala

My Working Class Hero

ACT/Musikkoperatørene

Jan Guillou er meget godt i gang med sitt aller største litterære prosjekt. Med “Blå stjerne” er bind fem i havn og bedre historieundervisning er det vanskelig å ønske seg.

Jan Guillou leverer fortsatt på øverste hylle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jan Guillou har skrevet mer enn 40 bøker siden han sjøsatte sitt etterhvert fantastiske forfatterskap i 1971. Det spørs om noe av det kan måle seg med hans nåværende prosjekt, nemlig å skrive og beskrive 1900-tallets historie. Jeg skal ta noen voldsomme forbehold, jeg har nemlig verken lest alt Guillou har skrevet tidligere og jeg har heller ikke lest de fire første i hans pågående maratonprosjekt. Uansett: basert på “Blå stjerne” så er dette en litterær maktdemonstrasjon.

I sin søken etter å beskrive det forrige århundre har Guillou nå kommet fram til andre verdenskrig – den aller styggeste og blodigste delen av dette århundret. Guillou har bedrevet usedvanlig god research, noe en forventer fra den kanten. I sin beskrivelse av motstandskampen på begge sider av den norsk-svenske grensa, gjør han det så livaktig at jeg innbiller meg at alt han skriver om, persongalleriet han gir liv til og spionorganisasjonene og fluktrutene vi blir tatt med på, må virkelig ha skjedd i de grusomme årene.

Jeg er så heldig å ha fått studere historie med selveste Edvard Bull som foreleser. Han kunne sin krigshistorie kan man trygt si – han var faktisk en del av den. Det har så avgjort satt sine spor. Det kommer også “Blå stjerne” til å gjøre. Jan Guillou har nemlig makta på en spennende og innsiktsfull måte å fortelle en viktig del av vår samtidshistorie – forhåpentligvis også til nye generasjoner. Den historia er faktisk viktigere enn noen gang nå med folk på flukt slik vi nordmenn var det for ikke altfor lenge siden. Det er en del av historia som ikke passer en del mennesker i dag.

PS Jeg skulle gjerne sett at noen hadde lest en ekstra runde med korrektur. Da hadde man lett unngått formuleringer som på etterhånd, enrom og hvilke mål han hadde skutt – i fotball. Undødvendig slurv kalles slikt, men er kun pirk i den store sammenhengen.

Jan Guillou

Blå stjerne

Vigmostad & Bjørke

Time Is a Mountain er en trio bestående av noen av Sveriges aller tøffeste og mest kreative musikanter. Slik låter det da også.

Time Is a Mountain – absolutt ingen grunn til å kjøre med lukkede øyne – eller ører.

Beskjedent i overliggerhylla fra i fjor høst har det ligget et pappcover med det spesielle navnet på bandet, Time Is a Mountain, og med tittelen “II”. Noe mer var det ikke å finne av opplysninger. Et raskt lite sjekk avslørte imidlertid at bak dette befant følgende tre herrer seg: bassisten Johan Berthling, tangentmannen Tomas Hallonsten og trommeslageren Andreas Werliin. Det var forsåvidt mer enn nok til å vekke interessen – her har vi nemlig med tre av de mest spennende musikantene Carl XVI Gustaf og Silvia har å by på – uansett sjanger. Dessuten er ingen av de tre plagsomt opptatt av sjangre heller – her forteller cven om alt fra Fire! Orchestra til Ane Brun og en hel masse mellom der.

For tre år siden ga trioen, som er Hallonstens baby opprinnelig, ut sin første cd. Den har gått meg hus forbi, så dette er mitt første møte med bandet – sjøl om jeg har hatt mye glede av de tre hver for seg tidligere.

Og la det være klart med en gang: denne popaktige instrumentalmusikken med masse jazzelementer har vært noe nær en åpenbaring. Den er altså så vakker, så unik og så djupt personlig som vel tenkelig og de skaper en lydverden jeg aldri har vært invitert inn i tidligere.

For mange år siden hadde jeg store opplevelser med den inderlige danske trioen med Kenneth Knudsen, Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Time Is a Mountain låter helt annerledes, men på et vis har de flytta de samme idealene inn i vår tid med sine forutsetninger og sine redskaper og ideer.

Time Is a Mountain har vært en stor overraskelse, men burde kanskje ikke ha vært det når jeg først oppdaga hvem som stod bak. Sitter det en festivalarrangør bak skjermen akkurat nå, så er det bare å kaste seg over mobilen. Vi snakker nemlig en sikker vinner!

Time Is a Mountain

II

Repeat Until Death/Playground

Partybandet Red Hot er etter 10 år sammen endelig klar med si første studioinnspilling. Om de har makta overgangen fra liveband til platestudio? Overraskende bra.

Fullt hus, fullt trøkk = Red Hot

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjøl om Red Hot etter hvert har blitt et meget heftig 11-manns band, så er det ikke mye tvil om at The Voice-vinner Knut Marius Djupvik er frontfigur på alle slags vis. Og om det skulle være noen tvil om det. Djupvik har både stemme og uttrykk til å fronte både denne typen band og denne typen musikk.

Alle sjangre

Det Red Hot-soundet publikum, det være seg i Alexandra-parken under jazzfestivalen eller under fullsatte Bjørnsonhuset-julesamlinger, har blitt vant til er en herlig miks av soul, funk, rock, jazz og ikke minst rhythm and blues. Det er også der de befinner seg nå med egetskrevet materiale. Stort sett er det låter med fullt trøkk og varemerket til Red Hot i tillegg til Djupvik: den heftige blåserekka. Arrangementene er uten unntak fine og kler musikken og Red Hot perfekt. Og sjøl om det er heftigheten, svetten og testosteronen som preger Red Hot fortsatt, så er det også en del dynamikk i låtene her slik at det er mulig å puste ut mellom slagene.

Heftig vokal

Denne typen musikk og uttrykk er fullstendig avhengig av en vokalist med et solid trøkk i stemma og presentasjonen. Hele Norges – etter at han vant “The Voice” – Knut Marius Djupvik har så avgjort det som trengs i saken anledning. Jeg er fan av Djupvik og digger inderligheten hans – han er av typen du tror på når han formidler noe. Sjøl om tekstene ikke nødvendigvis kommer til å bli nominert til Nobels Litteraturpris, så greier Djupvik hele tida å fortelle ei historie og heldigvis er hans miksa langt fremme i lydbildet. Likevel ønsker jeg meg mer dynamikk i måten hans å tolke en tekst på: her blir det ofte litt for mye å gå ut i 120 og aldri trykke på bremsepedalen, hvis du skjønner. Live fungerer det bedre enn i en studiosetting – der må man og skal man ha med seg publikum fra første takt.

Sikker vinner

For de mange die hard-Red Hot tilhengerne der ute, vil helt sikkert “Social Medicine” bli en højdare med sikker plass både på vorspiel, nachspiel og i andre sammenhenger. De får akkurat det de har blitt så begeistra for i 10 år nå, men for meg er og blir Red Hot først og fremst et usedvanlig flott liveband. Når det er sagt så har jeg absolutt kost meg kraftig helt aleine også med “Social Medicine”. Det er bare å ønske lykke til med de neste 10 åra også – her kommer det ikke til å bli spart på noe.

Knut Marius Djupvik sparer seg ikke akkurat.

Red Hot

Social Medicine

Red Hot Records

Bandet Naked Truth, med “norske” Roy Powell på laget, leverer originale og knalltøffe saker.

Naked Truth med Roy Powell nummer tre fra venstre leverer godsaker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Naked Truth forteller oss med sin tredje cd at vi har med en usedvanlig hip kvartett å gjøre som fusjonerer jazzrock med røtter i Miles Davis´ “Bitches Brew”-periode og tøff progrock.

De to første skivene kom i 2011 og året etter. Den første med Pat Metheny-trompeteren Cuong Vu og deretter med Graham Haynes på elektrisk kornett. En liten periode mellom de to var også Nils Petter Molvær innom.

Helt fra starten har Naked Truth bestått av den italienske elbassisten Lorenzo Feliciati, King Crimson-trommeslageren Pat Mastelotto og “vår egen” Roy Powell på allehånde tangenter. Manchester-fødte Powell har nå bodd så lenge og jobba så mye med norske musikanter at vi nesten kan kalle han norsk.

Graham Haynes, sønn av trommelegenden Roy Haynes forøvrig, har henta mye både fra Miles´unike tilnærming og fra en annen innovatør, Steve Coleman, som Haynes har samarbeida mye med.

Materialet til “Avian Thug”, unnfanga av bandet i felleskap, kom til etter en turné på høsten 2013. Bandet gikk rett i studio etter turneen og det høres at det er et samspilt ensemble vi har med å gjøre. Det at innavatøren Bill Laswell har bidratt som co-produsent har så absolutt vært med å bidra til det tøffe og røffe lydbildet.

Det er mye rock i musikken, det er mye jazz der og det er faktisk en del impro også, men på et Laswellsk vis. Vi har med et usedvanlig tight og empatisk band å gjøre og vi har også med fire meget uttrykksfulle solister å gjøre. Her hjemme tar vi kanskje Roy Powell for gitt etter hvert, men i mine ører har han ikke fått den anerkjennelsen han fortjener. Sammen med Naked Truth viser han oss nok en gang hvilken enorm kapasitet han er i besittelse av. Få bandet på ei norsk scene snarest mulig!

Naked Truth

Avian Thug

RareNoise Records/MusikkLosen