Er det overraskende at disse tre herrene har satt hverandre stevne? Egentlig ikke – teaterforestillinga “Chet spiller ikke her”, med tekst av Lars Saabye Christensen og med Chet Baker i “hovedrolla”, mer enn antyda at her lå det mye i potten. En av våre aller største, unge skuespillere, Thorbjørn Harr, spilte hovedrolla og viste seg å være mer enn en habil jazzsanger også. Aslak Hartberg, med fortid i så forskjellige himmelretninger som Klovner i kamp og med Jon Eberson, spilte både bass og stod for musikken.
Det frista heldigvis så voldsomt til forlengelse for alle de tre at nå ser “Døden er dårlig gjort” dagens lys – og du verden for en åpenbaring det har blitt.
Lars Saabye Christensen og Thorbjørn Harr – topp formidlere på hvert sitt vis.
Nok en gang er rollefordelinga mer eller mindre den samme. Sammen med et stjernelag med pianistene Jon Balke, Tord Gustavsen eller Jørn Øien, gitaristen Even Helte Hermansen, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompeter Sjur Miljeteig og saksofonist Trygve Seim, tar de oss med på en ekskursjon så original og personlig som vel tenkelig.
Lars Saabye Christensen har det med å skrive om noe som rører oss og tekstene Thorbjørn Harr har fått å jobbe med er på ingen måte noe unntak. Her er det lag på lag og Harr gir tekstene mye ekstra med sin flotte og inderlige tolkning – han synger jævli bra for å si det rett ut.
Når så låtene til Hartberg er av det melodiske og vakre slaget som kler tekstene uten unntak, så har “Døden er dårlig gjort” det meste i seg til å bli en klassiker.
Er du ute etter påfyll på de fleste plan, så er det bare å tilbringe mange timer sammen med disse gutta, disse tekstene og denne musikken. Dette er nemlig strålende og blir garantert en klubb- og festivalhit før vi aner det.
Marilyn Mazur har helt siden midten av 80-tallet fortalt oss at hun er en av verdens hippeste perkusjonister. Med sitt nye band og “Flamingo Sky” kommer det nok en bekreftelse.
Krister Jonsson, Marilyn Mazur og Josefine Cronholm – et nytt topplag.
Foto: Stephen Freiheit
Første gang vi oppdaga Marilyn Mazur (59) her hjemme, var da var med på konsert og plateinnspilling sammen med Miles Davis – “Aura”. Også en herre å “debutere” med for å si det slik! Seinere spilte hun fast med i sjefens band, hun blei blant annet kalt opp på scena under Miles´ konsert i Molde i 86, og hun bidro i lengre perioder hos giganter som Gil Evans, Wayne Shorter og Jan Garbarek. Hun har også samarbeida i stor grad med norske musikanter som Jon Balke, Tore Brunborg, Audun Kleive, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset. Årsaken til at alle disse, og mange flere, vil være i Mazurs musikalske nærhet er sjølsagt hennes ustoppelige kreativitet og ditto utstråling. I 2008 gjorde hun en framifrå innsats som Artist in Residence under Moldejazz. Her møter hun oss med to glitrende svenske musikanter: vokalisten Josefine Cronholm og gitaristen Krister Jonsson. Det blir det sjølsagt framifrå musikk av.
Marilyn Mazur – intet mindre enn et fyrverkeri.
“Flamingo Sky” består av 16 låter som i stor grad er skrevet av Mazur både når det gjelder tekst og musikk, men de to andre har også bidratt på det området. Mazur både synger og spiller piano, Cronholm bidrar på perkusjon, Jonsson krydrer det hele med live elektronikk og bassisten Klavs Hovman, som Mazur kjenner bedre enn de aller fleste, lager ekstra dybde på to spor.
Denne unike instrumenteringa sørger sjølsagt for at musikken her har et sound noen knapt har vært utsatt for tidligere. Det er åpent og luftig, sjøl om det ofte er kompakt også. Inspirasjonskildene er mange og på flere av spora mer enn anes enn sjamanistisk åre.
Dette er tre musikanter og mennesker med masse empati – både menneskelig og musikalsk. Her er er det bare å lene seg tilbake å la seg forføre – velkommen inn i en musikalsk verden som er sjelden, vakker og svært personlig.
Marilyn Mazur – Josefine Cronholm – Krister Jonsson
Mimmi Tamba slo gjennom med et brak på “Stjernekamp” NRK i fjor. På hennes debut kommer bekreftelsen på at hun har veldig mye å fare med etter at kameralampene er slått av også.
Man skal ha et kaldt hjerte for ikke å tro på Mimmi Tamba.
23 år unge Mimmi Tamba fra Tromsø, men også med solide røtter i Afrika, kom fra det store intet for de fleste av oss gjennom forrige utgave av “Stjernekamp”. Hun viste oss en trygghet og et talent innen en rekke sjangre og vi skjønte raskt at denne stemma, denne artisten og dette enorme talentet skulle vi få mye glede av.
Med “Storm” viser hun oss hvem hun egentlig er og det gjør hun med en modenhet og en utstråling som er sjelden.
Mimmi Tamba kommer til å være med oss i mange tiår fremover.
Mimmi Tamba er ikke nevneverdig opptatt av sjangre og båser og godt er det. Duke Ellington sa en gang at det finnes bare to typer musikk – god og dårlig og frøken Tamba sverger så avgjort til førstnevnte.
Hun har på veien fram til “Storm”, der hun har skrevet all tekst og musikk sjøl, fått hjelp av storheter som Nico & Vinz, Øystein Greni og Bugge Wesseltoft. Det forteller en hel del om hvilken anerkjennelse hun har oppnådd allerede og når hun i tillegg kan fortelle oss at hun henter inspirasjon fra så forskjellige storheter som Florence + The Machine, Marina and The Diamonds og Billie Holiday, så skjønner man at man får servert kvalitet.
Mimmi Tamba er utstyrt med ei sterk og kraftig stemme med masse varme og personlighet og hun tolker sine egne tekster som omhandler sterke saker som seksualitet og ureddhet på et inderlig vis. Musikalsk hører hennes tøffe og “tunge” låter hjemme i popgata, men hun har også med seg inspirasjon fra en rekke andre kilder.
Mimmi Tamba veit hvem hun er og hvor hun vil. Det er usedvanlig hyggelig å møte henne på hennes første stoppested. Det kommer til å bli mange nye møter og jeg har begynt å glede meg allerede.
Bjørn Eidsvåg er intet mindre enn en bauta. Bedre bekreftelse på det enn det strålende møtet i Oslo Spektrum med KORK og store deler av artist-Norge på gjestelista, er det ikke mulig å få.
Bjørn Eidsvåg med noen av sine beste venner sier takk for en strålende sammenkomst.
Mange av oss har vært med Bjørn Eidsvåg i flere tiår. Vi tilhører hans generasjon på mange vis. Det som er ekstra flott med denne unike artisten er at stadig nye generasjoner kommer til. Fordi han har noe tidløst, personlig, alvorlig, humoristisk og sjølironisk å si oss. Igjen og igjen. Hans nye låt, “Parkert”, som kom på albumet “Klassisk” er nok en bekreftelse på det.
Et fullsatt Oslo Spektrum, det vil si 7000 feststemte menighetsmedlemmer, hadde gleda seg i månedsvis og de fikk det de ønska seg og mer til.
Eidsvåg kunne smile i to timer til ende. Det kunne de 7000 andre også.
Når man inviterer til fest i storstua og tar med seg Kringkastingsorkesteret under strålende ledelse av Torodd Wigum og gjestene Lars Vaular, Elvira Nikolaisen, Violet Road, Thomas Dybdahl, Maria Mena, Ingrid Olava og Kurt Nilsen, så kan det kanskje høres ut som stormannsgalskap. I dette tilfellet er det så langt i fra det.
For Bjørn Eidsvågs del oppfatter jeg dette som en måte å si takk på. Takk til at alle som har vært der fra starten og takk til alle som har kommet til etter hvert. Og med sjølironi, godt innsyn i egen utilstrekkelighet, en sjøltillit som han har all grunn til å være i besittelse av – få om noen i vår del av verden kan fortelle historier som berører oss på ulike nivåer i livene våre som Eidsvåg – og en mangel på høytydelighet som er forbilledlig for alle andre artister med ambisjoner om å nå mange.
Som man vil se av setlista lenger ned her, så blei dette på mange vis en ønskekonsert av de sjeldne. Med sin enorme produksjon, satt nok mange av de 7000 og venta på kanskje en annen favorittlåt, men jeg synes Eidsvåg traff godt med valga sine. I to år har Eidsvåg og teamet han rundt forberedt denne historiske konserten og, med unntak av Lisa Nilsson som “valgte” musicalscena i Stockholm i stedet med ei sentral rolle i “Chicago”, så fikk han med seg alle på ønskelista si. Han kan det der med duetter kan man si…..
Det er nok et stykke vei fra bedehuset Betel i Sauda til Oslo Spektrum, men Bjørn Eidsvåg har makta å bevare røttene på vei til å innta både Spektrum og resten av Norge også for den saks skyld. Han vet hvor han kommer fra og med et stjernelag – nok en gang – bestående av Anders Engen på trommer og ymse, Bjørn Holm på bass, Kjetil Steensnæs på gitar og ikke minst David Wallumrød på tangenter, så virker Eidsvåg, musikken hans og budskapet hans friskere og mer livsbejaende enn noen gang.
Noe vi mangla? Egentlig ikke, men for oss nerder hadde det vært hyggelig om Eidsvåg hadde beytta denne helt spesielle anledninga til å invitere med seg noen av de fantastiske musikantene som har vært med underveis, som for eksempel Iver Kleive, Bugge Wesseltoft, Freddy Lindquist, Frode Alnæs og Knut Reiersrud, til å spille på akkurat den låta der de satte uutslettelige spor.
Eidsvåg er så trygg på seg sjøl, og med god grunn, at når han med masse glimt i øyet forteller om at han ikke onanerte før han blei 23 på grunn av svovelpredikantene fra Karmøy, så er jeg sikker på at mora på godt og vel 80 ute i salen der et sted, også smilte.
-Da e det bare å komma fram å gi seg over, sa Eidsvåg etter en av “omvendelsessangene” og flere av de 7000 hadde nok kunne tenkt seg det. Mange har nemlig et usedvanlig sterkt og personlig forhold til Bjørn Eidsvåg og svakere blei det ikke etter dette “bønnemøtet”.
Han kom til sine egne og de tok svært godt i mot han, som det sikkert het på Betel i Sauda også.
Den unge trompeteren Kristoffer Eikrem har allerede vist seg fram i “supergruppa” Mopti. Her kommer vi enda tettere på han i et vakkert og gjennomsiktig duosamarbeid med pianisten Kjetil Jerve.
Kjetil Jerve og Kristoffer Eikrem byr på seg sjøl.
Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve tilhører den nye generasjonen norske jazzmusikanter som kan “alt”. Nesten uansett sjanger så er de der og har noe substansielt å melde. Med “Feeling//Emotion” debuterer Moldes nye store trompetsønn under eget navn og han gjør det på et ganske så overraskende vis.
Utgangspunktet for disse låtene, som med et unntak er skrevet av Eikrem, er tankegodset til den unike pianisten og pedagogen Lennie Tristano. Helt siden han inntok scena på tidlig 40-tall har Tristano vært en retningsgiver og inspirator og på sett og vis skapte han cool-skolen med sentrale dispiler som saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh og pianisten Sal Mosca.
Mosca og saksofonisten Jimmy Halperin spilte inn en rekke “formasjoner” basert på disse tankene der en rekke variasjoner var og er mulige. På toppen av det spilte de også inn improvisasjoner basert på disse formasjonene. Vanskelig å forstå? Skjønner det, men musikken er absolutt ikke vanskelig å få med seg, sjøl om den er utfordrende.
Kristoffer Eikrem har noe eget å fare med.
Foto: Jan Tore Eriksen
Eikrems lærer på Musikkhøgskolen, trompeteren Torgrim Sollid, har aldri lagt skjul på sin Tristano/Marsh-fascinasjon. Man kan vel ikke se bort fra at noen impulser har glidd over til Eikrem for her har han komponert, spilt inn og laga nye improvisasjoner basert på det samme tankegodset. I tillegg til en introduksjon, har det blitt sju låter og ditto antall improvisasjoner.
Kjetil Jerve snakker det samme språket som Eikrem.
Foto: Jan Tore Eriksen
Låtene og improvisasjonene er stramme – hele festen er over på rundt 35 minutter – men du verden hva Eikrem og Jerve får sagt på denne tida. Dette er så ekte, djupt og empatisk som vel tenkelig. Disse gutta tøyser ikke – her gjøres ting seriøst, men på ingen måte gravalvorlig. Kristoffer Eikrem og Kjetil Jerve veit hvor de vil og de veit hvordan de skal komme seg dit.
26 år unge Isabella Lundgren synger som om hun har levd et langt og innholdsrikt liv allerede. Til tross for sine relativt få år har hun vært med på mye og som 18-åring reiste hun til New York for å studere på velrennomerte New School og komme nærmere røttene og inspirasjonskilder som Billie Holiday, Anita O´Day og Judy Garland.
Lundgren har altså som “tidlig voksen” ønska å skue bakover til tidløs storhet for igjen å se inn i sin egen og vår tid og med “Somehow Life Got in the Way” forteller hun oss at hun har greid det.
Isabella Lundgren ser både bakover og fremover.
Etter noen år i jazzmetropolen vendte Lundgren tilbake til Stockholm og Sverige – og teologistudier. Heldigvis har ikke det betydd at hun har lagt jazzen og musikken på hylla, heller tvert i mot. Hun har kommet dypt og inderlig inn i musikken og det er lett å høre at det er en vokalist og musikant med noe å melde vi har med å gjøre.
Her har hun fått en “gammel” drøm oppfylt og etter et par års jobb var Mats Hållings arrangørjobb for The Nordic Chamber Orchestra over. Med en kjernetrio leda av pianisten Carl Bagge pluss produsent- og trompethjelp fra Peter Asplund og gjestesolistene Joakim Milder og Robert Nordmark, begge tenorsaksofon, og Dicken Hedrenius på trombone, har Lundgren fått et tonefølge og ei innpakning i toppklasse.
Repertoaret er ei blanding av standardlåter som “Everything Must Change”, “While We´re Young” og “Why Was I Born” og gospelklassikeren “Nobody Knows the Trouble I´ve Seen” pluss originallåter blant annet signert Peter Asplund.
Isabella Lundgren synger med en overbevisning og inderlighet som er flott og vakker og i denne sjangeren tar hun en plass helt i toppen i vår del av verden.
Etter at Morten Halle lot høre fra seg på både alt- og sopransaksofon først i Chipahua og deretter i fusionbandet Cutting Edge på 80-tallet, trodde “alle” at arvtakeren etter Calle Neumann hadde dukka opp. I mine ører hadde han også det, men av en eller annen merksnodig årsak har Halle holdt seg alt for mye under radaren. Her kommer nok et bevis på at det er “misbruk” av et stort talent.
Morten Halle er alt for sjelden å høre.
Jovisst har vi fått møte Halle både i samarbeid med Søyr, Jon Balke, Geir Lysne og Jon Eberson og i flere egne prosjekter, men hans umiskjennelige og vakre tone har likvel vært fraværende i alt for lange perioder. Det er for eksempel åtte år siden han ga ut skive under eget navn – “Halles Komet”. Med “Altopiano”, som betyr høyslette på italiensk, viser han oss sin melodiske styrke og store inderlighet i uttrykket sitt.
Carlo Morena – et helt nytt og svært hyggelig bekjentskap.
For fire år siden møtte Halle Carlo Morena for første gang. De to etablerte seg raskt som en fast duo og denne innspillinga, som blei gjort allerede i 2011, har av uforståelige årsaker blitt liggende på “boks” i hele tre år.
Her forteller de oss at de begge er utstyrt med en usedvanlig lyrisk åre. Morena er en meget heftig lytter, som Halle, og her er interaksjonen av det empatiske og ekte slaget. Repertoaret er en blanding av standardlåtene “My Foolish Heart” og “My One and Only Love”, originalkomposisjoner og frie ekskursjoner. Uansett hva de serverer oss så er det gjort med en usedvanlig stor porsjon personlighet og Morten Halle og Carlo Morena, som blant andre har samarbeida med Dave Liebman og Rick Margitza, har gitt oss et visittkort av det slaget som vil blitt tatt fram igjen – ofte.
Det er mulig det har vært mer vellykka musikalsk samarbeid mellom far og datter på skive, men det har altså ikke kommet min vei. Mer funky familietreff enn det mellom Jon og Marte Eberson finnes knapt.
Dette er veien vi skal gå, sier far og Marte ser ut til å lytte.
Jon Eberson, med fartstid som en av kongerikets aller hippeste gitarister, låtskrivere og bandledere helt siden 70-tallet, er tilbake med noe av det meste funky han har foretatt seg siden oppstarten med bandene Moose Loose og Blow Out. Etter det blei han “popstjerne” sammen med Sidsel Endresen med “Jive Talkin´” og diverse andre herligheter. Seinere har vi truffet Ebers – blant venner – i en rekke jazzkonstellasjoner fra freebag til cooljazz, men sansen for den funky og usedvanlig groovy melodien har aldri forlatt han og her triller de ut på løpende bånd.
Dattera Marte Eberson er noe yngre enn sin far, men har allerede en imponerende merittliste å vise til. Etter jazzstudier ved Griegakademiet i Bergen, har vi møtt henne sammen med blant andre Martin Halla, Sjur Miljeteig, bandet Machine Birds og ikke minst suksessgruppa Highasakite som etter hvert har lagt flere verdensdeler for sine føtter. I deler av Asia står det fra tid til annen ungdomsgrupper og roper Matte Matte når hun viser seg!!!!
Nå har de to funnet sammen i fars musikk og i fars band og både pop-, jazz- og ikke minst funkfolket har masse å glede seg til.
Eberson Funk Ensemble in action – det groover!
Sammen med bassist Sigurd Hole, saksofonist og elektroniker Kim-Erik Pedersen og trommeslager Pål Thowsen – det betyr musikanter fra en rekke generasjoner – gir datter, på tangenter og vokal på et spor, og far Eberson oss så funky, groovy og medrivende musikk at sjøl for de av oss et lite stykke over halvgått løp, så er det ikke lett å sitte stille. Bandet sitter som hakka møkk og solistisk er alle av ypperste klasse. Her er det med andre ord ingen generasjonsmotsetninger – tvert i mot. Her har alle truffet hverandre noe så voldsomt i Jon Ebersons drittøffe musikk og den har også truffet meg og de der ute som ikke er berørt på ett eller annet vis etter “Do the Dance” får finne på noe annet.
Til tross for at klarinettisten og ikke minst bassklarinettisten Louis Sclavis fra Lyon i Frankrike har rukket å bli 61 år, så har det store gjennombruddet her hjemme latt vente på seg. Det er på mange vis komplett uforståelig – vi har nemlig med en av de mest spennende, innovative og uforutsigbare musikantene, komponistene og bandlederne på Tellus å gjøre. Her kommer hans tiende bevis, bare på ECM, på det.
For tre år siden ga han oss det flotte visittkortet “Sources” med sin Atlas Trio. De to andre var gitaristen Gilles Coronado og tangentmannen Benjamin Moussay – strålende, relativt ukjente herrer her oppe ved Polarsirkelen. De er fortsatt med i Sclavis´ nye kvartett som har blitt komplettert med den iranksættede perkusjonisten Keyvan Chemirani.
Louis Sclavis er en av Europas mest originale musikanter.
Den utradisjonelle besetninga i Atlas Trio ga oss musikk i grenseland mellom jazz, friimpro, kammermusikk, minimalisme og rock. Når Chemirani nå har meldt seg på, så utvider referanserammene seg ytterligere med hans iranske perkusjonspark med blant annet zarb og tombak og måte å tenke rytme og farger på.
Hver gang Sclavis melder seg så har han alltid ønske om og evne til å skape nye landskap. Denne gangen hadde han ønske om å ta oss med på ei tenkt, nomadisk sentral-asiatisk reise – ei reise som gikk bort fra jazzen, men som likevel endte opp i jazzen. Melodier og rytmer på ei reise under stadig forandring er det som kjennetegner “Silk and Salt Melodies”. Når så Sclavis bringer med seg glitrende medmusikanter med samme retningssans som han sjøl, så blir dette nok en gang en herlig hilsen fra en av de store litt sør i verden – Louis Sclavis.
Hadde det ikke vært for entusiasten og plateselskapsmannen Odd Gjelsnes, så hadde det garantert tatt enda mye lenger tid før jeg hadde fått anledning til å krysse de musikalske veiene til 64 år unge Alf Häggkvist for første gang. Via sitt plateselskap Losen Records har nemlig Gjelsnes tatt på seg ansvaret med å gi ut musikken til Häggkvist og det skal Gjelsnes ha all mulig ære av – dette er nemlig triojazz av meget solid kvalitet.
Hva som er grunnen til at Häggkvist har passert under radaren, vet jeg ikke. Han har nemlig gitt ut to trioskiver tidligere og bidratt på en rekke andre utgivelser både under eget navn og som sidemann. Siden Häggkvist har jobba med trio siden 1991, og denne siden 1995, så forteller han oss at dette er hans foretrukne uttrykksform og du verden som musikken bekrefter det for oss.
Alf Häggkvist er et nytt og hyggelig bekjentskap.
Sammen med den strålende bassisten Filip Augustson og sin egen sønn Krister Häggkvist på trommer, gir trioen oss 11 låter som, med unntak av “All the Things You Are” og “I Hear a Rhapsody”, er skrevet av Häggkvist. Dette er nesten sjølsagt en trio som er usedvanlig samspilt og empatien i det varme, men av og til melankolske uttrykket, skinner så inderlig gjennom.
Häggkvist har henta mye fra pianister som Bill Evans og Keith Jarrett, men det nordiske soundet er uansett til stede. Dessuten har Häggkvist & Co henta inspirasjon fra både jazz og klassisk musikk og satt det sammen til noe som de er aleine om.
“Fog” kommer ikke til å flytte noen merkesteiner, men så er det heller ikke så mye eller mange som gjør det. Det Alf Häggkvist Trio gir oss er god og inderlig triojazz – det holder lenge det.
