Det å kalle den franske klarinettisten, komponisten og bandlederen Sylvain Kassap ukjent, er en sannhet med mange modifikasjoner. I hjemlandet er han absolutt kjent, men for meg er han altså et nytt bekjentskap. Det var på tide!
Med stadig kortere avstander mellom oss, så skulle en tro at det å holde seg orientert om det som skjer ikke så langt unna oss skulle være relativt enkelt. I teorien er det jo det, men det er så mange om så få bein at det å nå opp til overflata viser seg å være vanskelig uansett.
Den sjøllærte saksofonisten og klarinettisten, som vi her møter kun med sine klarinetter, Sylvain Kassap (66) har vært ei viktig stemme i fransk jazz og samtidsmusikk siden begynnelsen av 80-tallet. Han har skrevet mye musikk for teater, film, dans og tv-produksjoner og han har samarbeida med de fleste i tetsjiktet blant moderne franske musikanter.
Her møter vi han med sin sekstett og det betyr Aymeric Avice på trompet og flygelhorn, Christiane Bopp på trombone, Sophia Domancich på akustiske og elektriske tangenter, Fabien Duscombs på trommer og Hélène Labarrière på bass. Sikkert ganske så ukjente navn for de fleste av oss, men jeg lover at her snakker vi meget solid kvalitet både individuelt og ikke minst kollektivt.
Kassap viser seg frem som en modernist med vidåpne ører. Musikken er en hyllest til oktober-revolusjonen i Russland i 1917 og blei altså skrevet for noen få år siden. Andre revolusjoner blir også hylla og så kan man jo mene hva man vil om akkurat de politiske hendelsene: musikken står definitivt på egne bein.
Her får vi impulser fra både samtidsmusikk, fri improvisasjon, progrock, straight jazz, spor av salme-universet til Albert Ayler og noe som likner på et rekviem. Her er det fortvilelse og her er det håp – som livet sjøl.
Sylvain Kassap, hans musikk og hans band har så avgjort vært et hyggelig og annerledes bekjentskap.
«Octobres»
RogueArt/roguart.com