Trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen møter oss med ei svært
original innspiling – både for oss og for han sjøl.

Thomas Strønen (51) har de seineste tiåra, både sammen med andre og
ikke minst i egne band, fortalt oss gjentatte ganger hvilken original
musikant og retningsgiver han er. I det siste er det sammen med John
Surman og med sitt eget Time Is a Blind Guide-band han har markert seg
på det mest fordelaktige.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hvis vi skrur klokka tilbake til sommeren 2018, så var Strønen i
Manfred Eicher og ECMs nye favorittstudio i Lugano i Sveits for å
spille inn trioskiva “Bayou” sammen med Marthe Lea og Ayumi Tanaka.
Innspillinga tok kortere tid enn antatt og Eicher foreslo at den
resterende tida kunne benyttes til å ta opp noe solo perkusjonsgreier.
Strønen var ikke vond å be og under mottoet la oss se hva som skjer så
satte han i gang og tapen gikk.

Strønen ønska å være mer direkte og konfronterende i sitt eget spill
under disse opptaka – en slags klassisk innfallsvinkel. Først kom
ideen om at de forskjellige “låtene” kunne ende opp i et soloalbum,
men raskt fant Eicher/Strønen ut at de ville invitere flere andre
musikere inn for å fargelegge/kommentere det Strønen hadde gjort.

Pandemi-opptak

Eichers eneste krav var at de andre musikerne skulle være musikere
Strønen aldri hadde spilt med tidligere. Det endte med at en av
Åsgårdstrands aller fremste perkusjonister tok kontakt med
stemmekunstneren og kantele-spilleren Sinikka Langeland, tenor- og
sopransaksofonist Chris Potter, multiinstrumentalisten og for
anledninga pianisten Jorge Rossy og nok en pianist, Craig Taborn.

Siden dette var i pandemiperioden, fikk de fire tilsendt Strønens
“låter” uten noen som helst føringer for hva de skulle gjøre på sin
kant. Noen, som Langeland, forberedte seg grundig og lærte “utenat”
hva Strønen hadde gjort, mens for eksempel Taborn ikke ville høre noe
på forhånd, kun improvisere fritt med Strønen.

To av utgangspunktene til Strønen har blitt værende soloutflukter,
mens de ti andre altså er duetter. Såvidt jeg vet har aldri verken
Eicher/ECM eller Strønen gjort noe slikt tidligere. Resultatet har
uten unntak blitt usedvanlige spennende samtaler uten at noen av
musikerne noen gang møttes! Kanskje skjer det i mindre eller større
grad en gang i fremtiden – enn så lenge er dette ei veldig spennende
og totalt unik erstatning.