Tor Hammerø

Det er snart ti år siden jeg hørte trioen Enemy forrige gang. Den gang var de bra; nå hører de hjemme helt i jazzens triotopp.

Pianisten Kit Downes, som om ikke lenge skal spille med Trondheim Jazzorkester på Moldejazz, bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme fra blant annet Gard Nilssens Acoustic Unity og Supersonic
Orchestra, og trommeslageren James Maddren – to engelskmenn og en svenske med andre ord – har holdt sammen som Enemy i cirka ti år. Her er det ikke mye fiendskap å spore, men et navn skal jo barnet ha!

Endelig tilbake

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den sjøltitulerte debuten fra 2018 kom ut på det særdeles oppegående engelske selskapet Edition Records. Jeg lot meg umiddelbart begeistre
– type svært begeistra faktisk. De to neste livstegnene fra bandet kom på henholdsvis ECM og finske We Jazz, men de har dessverre gått meg hus forbi.

Nå er de tilbake på moderskipet og det med ei liveinnspilling fra klubben Bird´s Eye i Basel i Sveits. Her har de henta det beste fra to dager på klubben og det er lett å høre at det er en kohort som har jobba mye sammen over lang tid vi har med å gjøre.

Her tar de oss med tilbake til musikk som fantes på de tre første utgivelsene, nye låter som peker fremover i stadig større grad og en herlig versjon av John Coltranes “Countdown”.

De tre snakker sammen på et unikt vis og bandets polyrytmiske innfallsvinkel til sitt musikalske univers, gir Enemy et solid særpreg. Vi har med tre fremragende solister å gjøre og Eldhs usedvanlige og ustoppelige energi sørger for et trøkk som er i klassen
hinsides.

Enemy er anno nuh noe av det heftigste og tøffeste som finnes i trioverdenen – det sier ikke reint lite.

Den danske trioen Køs, med Maria Dybbroe bosatt i Norge, viser oss nok en gang at de har noe helt eget å by på i skjæringspunktet mellom alvor og lek.

Altsaksofonisten Maria Dybbroe har markert seg svært så fordelaktig i en rekke konstellasjoner på begge sider av Kattegat/Skagerrak de seineste åra. Av en eller annen merksnodig årsak så er hun en av mange
kvinnelige danske saksofonister, Amalie Dahl, Mette Rasmussen og Signe Emmeluth er andre strålende representanter for de røde og hvide her oppe hos oss, og de byr oss alle på høyst personlige visittkort.

Tredje runde

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Trioen Køs der Dybbroe i tillegg til saksofon/klarinett også spiller litt bass og synger, består ellers av Valdemar Kragelund på elektronikk, bass, gitar, live sampling og tangenter og Kristian Saarup på trommer, vokal, gitar og tangenter. På sin tredje utgivelse tar de oss med tilbake til en periode vi alle husker med skrekk og gru, nemlig covid 19-pandemien i 2020.

I løpet av 20 intense dager i et sommerhus på Ærø i Danmark kjente de på isolasjonen og redselen som verden hadde påført dem og oss på et skremmende og nytt vis. Hva kom til å skje med oss og verden som vi kjente?

Gjennom kollektive prosesser der ideer fikk blomstre og der instrumenter blei bytta på, skapte Køs et univers der indie-pop møtte jazz og impro, ambient, punk og lo-fi på et vis som Køs er ganske så leine om.

Verden var skremmende da musikken blei skapt for noen år siden, men den er ikke mindre skremmende nå med krig i Ukraina og Palestina og med verdens mektigste mann som samtidig er den farligste, så er
musikken og tittelen “Worldsorrow” minst like relevant nå som da den blei unnfanga.

I lost my voice, synger Dybbroe underveis – måtte de aldri miste sine stemmer.

Islandske Stína Ágústsdóttir et et nytt bekjentskap for meg. Hun sparer verken på det musikalske eller seksuelle kruttet på vårt første møte.

Med det vi har sett, lært og ikke minst hørt de seineste tiåra, så er det absolutt ikke noen overraskelse at det kommer stadig nye kvalitetsartister og medfølgende kvalitetsmusikk fra sagaøya. Stína Ágústsdóttir, en ganske erfaren vokalist og låtskriver som altså har
passert under min radar til nå, er nok et eksempel på det.

Fem studioinnspillinger har Ágústsdóttir, som nå er bosatt i Sverige, på samvittigheten. Hun kjenner godt til plate- og musikkbransjen, på godt og ondt vil jeg tro, og har denne gangen bestemt seg for virkelig å tråkke til.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bort fra kjøkkenet

Sjelden har jeg opplevd et tekstunivers, i stor grad på engelsk, men også litt islandsk, som er så direkte når det gjelder seksualitet. Her blir ikke ønsker og drømmer pakka inn i bomull akkurat og det er befriende å høre at en artist virkelig tør å ta bladet fra munnen, sjøl om det faktisk kan bli i meste laget noen ganger.

Låtene befinner seg i et poplandskap med tydelig rock- og jazzinspirasjon. Det vil ikke forundre meg om Ágústsdóttir har hørt på artister som Joni Mitchell, Kate Bush og vår egen Rebekka Bakken mer enn en halvtime faktisk.

Med seg har hun et fint lag med Mikael Máni Ásmundsson på gitar, Magnús Jóhann Ragnarsson på tangenter, Henrik Linder (Dirty Loops) på elbass og Magnús Trygvason Elíassen på trommer – kremen av
pop-rock-jazzfolket på Island og de kler den fine og uttrykksfulle stemma til Stína Ágústsdóttir.

Dette er tøft og modig. Ikke alt er like minneverdig og av og til er det faktisk behov for å ha ei pute i nærheten, men når det funker, så funker det kraftig.

Møtet mellom den nederlandske saksofonisten Kika Sprangers og en overraskende og storslått norsk trio har ført til vakker musikk som kler sommeren og helt sikkert resten av året også.

For et par år siden møtte pianisten Kjetil Mulelid og alt- og sopransaksofonisten Kika Sprangers hverandre i forbindelse med i et europeisk satsingsprogram Norsk Jazzforum var sterkt involvert i som het Constellations. De fant hverandre umiddelbart og slo raskt fast at de ville gjøre mer sammen i fremtida.

Nå 34 år unge Mulelid og 30 årige Sprangers er allerede godt etablerte artister med sine egne prosjekter i sine respektive hjemland og vel så det, men her hjemme er likevel Sprangers et ubeskrevet blad. Det bør det absolutt bli ei forandring på etter dette visittkortet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tur i skogen

Utstyrt med fem låter av Sprangers, to hver av trommeslager Per Oddvar Johansen og Mulelid og ei av bassist Mats Eilertsen, inntok den nykomponerte kvartetten Johansens studio Sleaskjulet i skogen i
Lommedalen i Bærum vinteren for vel et år siden. Det har ført til et musikalsk møte mellom to generasjoner, Eilertsen og Johansen er jo gamlinger i forhold til de to andre, som skulle tilsi at de har utveksla erfaringer og spilt sammen i årevis, noe de altså ikke har gjort.

Vakkert

De ti låtene befinner seg alle i et vakkert, nesten meditativt landskap. Alle fire får masse tid og rom til å utforske musikken og til å utfordre seg sjøl og hverandre – her snakker vi lytting, musikalitet og solistiske egenskaper på skyhøyt nivå.

Her er nysgjerrighet. spontanitet og kvalitet satt sammen på et flott vis i en slags ECM-estetikk. Beiggja, som jeg ikke aner hva betyr eller om det betyr noe i det hele tatt, er et band som jeg mer enn gjerne vil høre live i tida som kommer – enn så lenge er “Morning” ei god erstatning.

Den danske gitaristen og komponisten Mark Solborg har gjennom Tungemål-prosjekt gitt oss flere innfallsvinkler til hvordan unik musikk kan skapes. Årets utgave er den aller mest spennende så langt.

Mark Solborg (52) har fascinert meg i mange år og gjort meg stadig mer nysgjerrig på hvor hans veier går videre. De seineste åra har det vært hans Tungemål-ekskursjoner som har ført til at han støtt og stadig har
fått min oppmerksomhet. Første runde var med sologitar, mens han i neste omgang hadde invitert med seg treblåserne Lars Greve og Francesco Bigoni og pianisten Simon Toldam.

Det virker som om Solborg hele tida er ute etter å invitere stadig nye musikanter for å sjekke ut hvor det vil føre hans musikalske ideer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ny kvartett

Denne gangen har Toldam blitt overført fra den forrige
lagoppstillinga, mens den portugisisk/svenke trompeteren Susana Santos Silva og den norske, men Spania-bosatte perkusjonisten Ingar Zach er nye bidragsytere.

Med utgansgpunkt i åtte Solborg-komposisjoner og en felles, minus Zach, unnfagnga utflukt til slutt, blir vi invitert inn i usedvanlig spennende samtaler der fire høyst personlige stemmer snakker med og til hverandre.

Her har alle masse tid og rom og viser oss usedvanlige lytte- og solistiske egenskaper. Musikken, med sitt tydelige kammeraktige preg, flyter sakte fremover, oppover og utover og lar oss på den andre sida få alle muligheter til å synke ned i den og dermed få bli med på ferden.

Vi har med fire høyst personlige uttrykk å gjøre som til sammen har blitt et unikt felles-språk.

Mark Solborg, som i tillegg til gitar også trakterer elektronikk, har enkelt og greit med svært god hjelp, tatt sine visjoner til et nytt og veldig fascinerende sted.

Andreas Rotevatn er en kar med mange hatter. Den han viser oss her er definitivt den mest funky av dem.

For vel et år siden presenterte trombonist, sanger, komponist, tekstforfatter og initiativtaker – og sikkert mye mer – Andreas Rotevatn (35) seg grundig under eget navn med debuten “Av daude gror”.
Mistanken hadde definitivt vært til stede ei god stund om at bygdeguten frå Nordfjordeid hadde mye mer å by på enn det han hadde vist oss blant annet i sitt opphold i Ytre Suløens Jass ensemble og i OJKOS,
det unike unge storbandkollektivet i Oslo som Rotevatn så absolutt har hatt mer enn én finger med i framveksten av.

Funky

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Av daude gror” viste oss den urfunky Rotevatn og med tekster på nynorsk og med Fieh på vokal så blei det en herlig gumbo jeg aldri hadde smakt på tidligere.

Nå viser Rotevatn oss hvordan denne musikken fungerer i levende live også.

På denne live EP-en har Rotevatn tatt med seg seks av låtene fra debuten til klubber i Bergen og på hjemmebane i Nordfjordeid. Det har ført til svett og glovarm stemning.

Sammen med et kremlag med unge likesinnede bestående av Ragnhild Moan på vokal, Martin Morland på bass, Sander Nordahl på gitar, Elias Tafjord på trommer og seg sjøl på vokal, tangenter i tillegg til
trombone, så tar Rotevatn oss med på en utflukt som funker som ei kule for et ungt og hipt publikum i alle fall.

Om dette er pop, rock, funk, jazz eller hva som som enn finnes i gryta, er jeg usikker på og jeg bryr meg ikke nevneverdig heller. Det jeg derimot bryr meg om er at det er tøff og bra musikk som blir tilberedt av strålende unge stemmer og det er det fra start til mål. I
løpet av festivalsommeren kommer de til å innta en rekke hippe lokaler – der bør det ikke være stoler til stede!

Som oftest er det jo slik at hvis noe er for godt til å være sant så er det jo det. I dette tilfellet er det heldigvis ikke det.

I perioden 1983 til 2018 har nemlig Bruce Frederick Joseph Springsteen (75) skrevet masse musikk som kun hans nærmeste krets har fått gleden av å oppleve. Har jeg skjønt det riktig så har The Boss i stor grad
benytta seg av sitt hjemmestudio. Det har ført til at han spontant har kunnet gjort innspillingene akkurat når han har følt for det, men altså i stor grad latt dem bli liggende. Med fasit i hånd er det vanskelig å skjønne – svært vanskelig, faktisk.

Produktiv

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De mange millionene som har hatt gleden av å følge Springsteens karriere mer eller mindre tett siden slutten av 60-tallet, har opplevd et unikt talent med en energi som nesten ikke kjenner noen grenser. Den siste tida har han turnert i Europa og stort sett levert konserter på rundt tre timer – en kraftprestasjon som nesten ikke er mulig å begripe av en herre på 75.

To dager seinere står han på scena i et nytt land foran nye titusener og leverer på samme høye nivå. Hva går han på, liksom? Jeg har sjøl bare fått oppleve han live én gang, men det satte så avgjort uutslettelige spor. Bruce Springsteen er enkelt og greit en artist, en kunstner jeg tror på. Det er noe så ekte, inderlig og troverdig ved han som gjør at han snakker til hjertene, dog med enkelte unntak som en Donald Trump.

Dag og natt

De siste dagene og nettene har jeg dukka ned i denne enorme skatten som består av 83 sanger skrevet og spilt inn i løpet av 35 år. Det har på alle måter vært verdt litt mindre søvn enn vanlig – slik det er når man for eksempel oppdager skatter eller kjærligheten. Alle låtene er sikkert ikke like minneverdige, men at det er mye gull her er helt sikkert. Det viktigste er likevel dokumentasjonen av et stort kunstnerskap – et kunstnerskap som har blitt enda mye større etter
oppdagelsen av denne enorme skatten.

En av de aller flotteste opplevelsene gjennom disse sju platene som blir gitt ut i eksklusive og begrensa opplag på ni LP-er eller sju CD-er med ei 100-siders bok med sjeldne bilder og omfattende liner notes til hvert album, er utviklinga Springsteen har gått gjennom i løpet av disse 35 åra.

Her får vi alt fra lo-fi på «LA Garage Sessions ´83» til hippe tromme- og synthlyder på «Streets og Philadelphia Sessions». Filmmusikk, til en film som aldri blei noe av, tydelig country-inspirasjon på
«Somewhere North of Nashville» og orkesterfokusert lydlandskap på «Twilight Hours», er bare noe av det disse mange timene med ny Springsteen-musikk byr på.

Bruce Springsteen er utvilsomt en gigant og her kommer det nok en enorm bekreftelse på det – som om det var nødvendig. Uansett er dette en åpenbaring og en ytterligere stadfestelse av at Bruce Springsteen
er en av de aller største uansett sjanger de par siste århundrene.

PS: Disse boksene er ikke akkurat billige, men for dere som ikke vil satse feriepengene, så blir det også utgitt ei «best of-samling» til en overkommelig pris.

Trioen, tro det eller, Briotrio tar oss med på en fin musikalsk rundtur.

Dette er mitt tredje møte med Briotrio. Allerede i 2019 stilte bassist, mbiraist og adungu harpist Thomas Aurlund Lossius, trommeslager, vokalist og organist Arne Skorpe Sjøen og pianist og fløytist Ingrid Øygard Steinkopf til start på et vis som fortalte meg at dette var en ikke-virtuos trio som hadde mye inderlig de ville
dele.

Fra andre steder

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med røtter i jazzmetropoler som Stanghelle, Ågotnes og Håvik, møtte de tre oss med utgivelsen “Yeah!” to år seinere og bekrefta førsteinntrykket. Siden har det vært stille fra trioen, men spesielt Øygard Steinkopf har dukka opp i flere andre settinger.

Nå er det som på skøytespråket kalles den vanskelige tredjerunden som står for tur. Den fikser de tre som alle befinner seg i begynnelsen av 30-åra på et svært bra vis – her er det ikke snakk om noen sprekk,
nei.

Alle tre har skrevet musikken – hver for seg. Det aller meste er inspirert av reiser til både fjern og nær, blant annet til Marokko og Gambia og til republikken Bergen som har fått en fin både satirisk, kjærlig og humoristisk tekst skrevet og sunget av trommeslager Skorpe Sjøen.

Det tre har utvikla et felles melodisk tonespråk etter å ha jobba mye sammen siden slutten av 10-tallet. Her er det ikke om å gjøre å imponere oss på noe vis, men å videreformidle opplevelser og stemninger fra reiser og møter. Det makter Briotrio så avgjort å gjøre på sitt helt eget vis.

Pianisten, komponisten, bandlederen og initiativtakeren Petter Dalene bekrefter for andre gang på et lite år at han har noe helt eget å melde basert på en solid tradisjon.

Bergenseren Petter Dalane har studert i på jazzlinja i Trondheim og er nå bosatt og virkende med Oslo som base. Alt dette og veldig mye mer har han rukket på sine 30 år. Når han på mange vis er et renessansemenneske, så skulle det nesten bare mangle.

Allerede på fjorårets sjøltitulerte debutplate kom bekreftelsen på det ryktet hadde fortalt ei stund: i Petter Dalane hadde den norske jazzfamilien fått en spennende tradisjonalist med bebop og ikke minst
Thelonious Monk i ryggmargen. Det er på ingen måte hverdagskost for Dalanes generasjon og når han så viste oss at han var i stand til å ta med seg dette musikalske landskapet inn i vår tid, så visste jeg
umiddelbart at dette var ei unik stemme jeg ville følge med argusører videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mer av det samme

Med oppfølgeren “Sikksakk” får vi mye av det samme – inkludert at det nok en gang er Oddvar Torsheim sin originale jazzkunst som pryder coveret. Dalane har skrevet det aller meste av musikken med unntak av
“Lover Man” og “Bagatelle II” av Béla Bartók.

Idealene til Dalane er heller ikke denne gangen vanskelig å få øre på, men han makter hele tida å gi det hele en solid personlig fargeklatt med masse humor og spenning i uttrykket; jeg er hele tida spent på hvor Dalane og musikken beveger seg.

Live

Det meste er spilt inn live enten på Victoria i Oslo eller i Bergen og det er lett å skjønne hvorfor publikum er åpenbart begeistra.

Som på debuten så består bandet av saksofonisten Erlend Vangen Kongtorp, trompeteren Øyvind Mathisen og trommeslageren Martin Heggli Mellem. Anders Hjemmen har stort sett overtatt bassjobben, men Alexander Riris er likevel hjertelig til stede på to av spora sammen med Trym Karlsen på trommer.

Her snakker vi mer eller mindre samtidige av Dalane som bekjenner seg til det samme musikalske universet som sjefen og som gjør det med sjel og sinn. Vi har med unge musikanter å gjøre som har dette språket
solid under huden og med framifrå solistiske kvaliteter blir det ei solid hyggestund.

Herlig – et strålende vis å hylle tradisjonen på og samtidig ta den videre på et personlig vis.

Den fremragende trompeteren Kenny Dorham døde alt for ung. Her har det dukka opp et liveopptak som bekrefter hvor bra han var.

Kenny Dorham (1924-1972) var ei stjerne i si samtid. Han nådde ikke opp til samme status som Miles Davis og Dizzy Gillespie og noen av de andre trompetikonene, men mye av årsaken kan nok være at han var mye plaga av sjukdom som førte til at han kunne spille stadig mindre og han døde av nyresvikt 48 år gammel.

Med de største

For den store jazzfamilien er nok dessverre Kenny Dorham en glemt størrelse. Det har lite eller ingenting med kvaliteten å gjøre, men han rakk dessverre aldri å etablere seg på linje med de nevnte og flere med dem. Men når det kan bokføres at Dorham på det friskeste
jobba med både Charlie Parker og Art Blakey´s Jazz Messengers, så sier det det aller meste om hvilken anseelse han nøt.

Fantastiske Resonance

Det unike plateselskapet Resonance Records har spesialisert seg på å dykke djupt ned i diverse arkiv kloden rundt. De har blant annet samarbeida med Kongsberg-festivalen og gitt ut en strålende Bill
Evans-konsert derfra. Livekonserter fra forskjellige kilder dreier det seg altså om og i dette tilfellet har de via via funnet fram til en klubbkveld fra the Bronx i New York. Opptaket holder meget bra teknisk kvalitet og har aldri vært utgitt tidligere.

Dorham var i strålende på denne tida, fem år før han gikk bort, og han har en svært så personlig tone i hornet – slik bare de aller største har og hadde. Med seg har han Paul Chambers på bass, Denis Charles på trommer, Sonny Red på altsaksofon og Cedar Walton på piano. Et par giganter altså i Chambers og Walton mens Charles, som noen kanskje vil kjenne igjen fra samarbeid med Cecil Taylor, Steve Lacy og Archie Shepp, og Red hører hjemme i underskogen.

Bebop

Vi befinner oss avgjort i bebop-land her med låter som “Confirmation”, “Memories of You” og “My One and Only Love” og ikke minst Dorham-klassikeren “Blue Bossa” som har etablert seg i standardfamilien sammen med en annen flott Dorhamlåt, nemlig “Una
Mas”, men den er ikke med her.

Vi blir altså tatt med på skikkelig jazzklubb og det swinger kraftig av dette samspilte bandet.

Når så Resonance Records som alltid byr på et teksthefte i superklassen, 36 sider denne gangen, der familie, venner og journalister som fulgte Dorham tett, pluss medmusikerne Eddie Henderson, Reggie Workman, Charles Tolliver, Steven Bernstein og
Jeremy Pelt kommer med personlige og fine betraktninger, så har dette blitt nok en historisk viktig utgivelse der mange nye generasjoner forhåpentligvis også får ørene opp for Kenny Dorham.