Tor Hammerø

Gitaristen, komponisten og søkeren Håvard Volden har nok en gang funnet frem til noe ganske så unikt.

Håvard Volden (45) har vært der, men i periferien, for meg i en årrekke. Hver gang han har meldt seg til tjeneste så har jeg latt meg fascinere av hans unike innfallsvinkel til det å skape musikk. Han er så avgjort ikke av typen som kompromisser med noe eller noen som helst, noe blant annet hans samarbeid med  Jenny Hval har vært et utmerka eksempel på.

Tilbake

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha forska i landskap der gitar og elektronikk har spilt mer eller mindre likeverdige roller i flere år, så har Volden med “Small Lives” vendt tilbake til gitaren i all hovedsak. Og det utstyrt med fornya forskertrang som har gitt seg utslag i nye stier fram til et spennende og høyst personlig uttrykk.

Sammen med Jan Martin Gismervik på trommer, Adrian Myhr på elbass og Guoste Tamulynaite på synther og sampling, tar Volden, som også sper på med synther, feltopptak, Revox 77, trommer og perkusjon, oss med til et jazzikalsk univers med masse improvisasjon og alternative stemminger som også inkluderer elementer av tape musikk, ymse
folketradisjoner, new age og utadvendt og eksperimentell rock. Om noen får en anelse om at dette bærer i vei til spennende og hittil uoppdagede destinasjoner, så har de faktisk helt rett.

Musikken er både åpen og søkende, for i neste omgang å bli ganske så rytmisk og melodisk straight. Hvilken vei Volden til enhver tid velger å gå, er vanskelig å høre for seg – og det er det som gjør dette møtet med han så interessant og givende.

Hvor Håvard Volden dukker opp neste gang er umulig å si – det er det som gjør han så spennende også.

Hva hadde livet vært uten japansk frijazz? Det hadde sikkert gått greit videre uten, men det er mye morsommere med.

Kvartetten Kaze, bestående av franskmennene Peter Orins på trommer og Christian Pruvost på trompet og flygelhorn og japanske Satako Fujii på piano og Natsuki Tamura på trompet og stemme, har eksistert i 14 år og gitt ut en rekke album og turnert over store deler av verden med sin relativt frie og originale innfallsvinkel til det å skape musikk.

Jeg har hatt gleden av å støte på Fujii og Tamura i flere sammenhenger og har alltid latt meg fascinere. Fujii, som har skapt kompromissløs musikk i vel 30 år, har blitt kalt frijazzens svar på Ellington. Ta det for det er verdt, men det sier uansett mye om hvilken anseelse hun nyter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spesielt møte

Da Fujii hørte at Koichi Makigami skulle være i Europa samtidig som Kaze var på turné, blei ideen om et samarbeid umiddelbart født.
Makigami er en legende i japansk avant-rock og har fra tid til annen også samarbeida med friimprovisatører.

Her blir de fem sluppet løs på hverandre i de to franskmennenes hjemby Lille og jeg kan love at vi blir servert musikk ingen av oss har opplevd tidligere.

De tre “låtene” som varer i vel en time tilsammen, er ei fri reise i den kollektive musikken, absurditetens og humorens verden. Den ene ideen tar den andre og på et dynamisk vis skapes det hele tida spenninger.

Makigami, som også trakterer det japanske tradisjonsinstrumentet shakuhachi og trompet og som Thomas Strønen har jobba med, benytter stemmeprakten sin på et vis jeg aldri har hørt før. Den kan være barnslig, den kan være hysterisk morsom, den kan være rar, den kan være, ja alt annet enn det du trodde ei stemme kunne være.

Musikken kan være både sart og ettertenksom og den kan være brutal og voldsom, men uansett så  engasjerer den hele tida.

Verden blir som sagt et morsommere sted å være med en dose japansk frijazz fra tid til annen.

Den italienske pianisten Alessandro Sgobbio har studert og bodd flere år i Norge. Det har satt sine vakre spor.

Alessandro Sgobbio har passert 40 med relativt god margin. På den tida har han rukket å studere både i Parma og tatt en master på Musikkhøgskolen i Oslo med legenden Misha Alperin som mentor. Han har gitt ut rundt 15 plater som leder for egne prosjekter og her hjemme har han samarbeida med blant andre Karoline Wallace, neste års JazZtipendiat på Moldejazz, og Håkon Aase i bandet Silent Fires og i bandet Hitra sammen med islandske Hilmar Jensson og Jo Berger Myhre og Øyvind Skarbø.

Aleine

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De seineste åra har Sgobbio i stor grad konsentrert seg om et soloprosjekt. Som den oppvakte sikkert har kommet frem til allerede så er dette Sgobbios tredje visittkort i sakens anledning og det er en stadig mer inderlig og original musiker vi får hilse på.

Her møter vi pianisten og elektronikeren Sgobbio som live sørger for unike og spennende lydlandskap. Han er ei fin blanding av en romantiker og lyriker. Han gir seg sjøl, oss og musikken rom til å utvikle seg sakte og organisk – noe vi trenger i større grad enn noensinne i mi levetid i alle fall.

De åtte spora kan gjerne oppfattes som en slags dagbok der hvert enkelt spor er en dedikasjon til en person eller et sted som har betydd mye for Sgobbio – blant andre salige Misha Alperin.

Dette er en vakker og sterk tilstandsrapport fra Alessandro Sgobbio. Det akustiske Fazioli-flygelet trives godt sammen med hans nennsomme bruk

av live elektronikk og “Piano Music 3” forteller oss at Sgobbio fortsetter sin ferd frem mot en plass blant de viktige tangentørene.

Trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner er så avgjort Tysklands store fusionstjerne. Her viser han oss det nok en gang på turné i hjemlandet i fjor høst.

Wolfgang Haffner har nådd den anstendige alder av 59 år og har egentlig vært ei stadig stigende stjerne helt siden slutten av 80-tallet da hans svært omfattende plateproduksjon kom i gang. Han har
samarbeida med mangt og mye, blant annet med legendariske Klaus Doldinger og hans band Passport, Till Brönner og Eddie Daniels.

I stadig større grad har det blitt med egne band og egen musikk Haffner har vist seg frem. Han nyter voldsom anerkjennelse på hjemmebane og i EU-landskapet i midtre og sørligere deler av vår verdensdel, men her hjemme har aldri Haffners fusion-uttrykk stått særlig sterkt. Derfor kjenner vi dårlig til han, men det er det absolutt mulig å gjøre noe med ved hjelp av denne live-innspillinga.

Dobbelt opp

Denne dobbelt-cden gir oss nesten en og en halv time med musikk og her er det aldri tvil om hvor eneren er, for å si det sånn. Med sitt faste band bestående av Arto Mäkelä på gitar, Simon Oslender på tangenter,
Thomas Stieger på elbass og Sebastian Studnitzky på trompet, skapes det særdeles grooovy stemninger. Høykompetente herrer som jeg kjenner relativt dårlig til, men du verden som de kler musikken som Haffner i
stor grad har skrevet.

Bortsett fra ei låt av Oslender og John Miles´ legendariske “Music” som avslutter “konserten”, så er alt skrevet av Haffner. Han er en melodiker av rang og med sin vakre og “lette” tilnærming til det å skape musikk og god stemning, så har han satt sammen et bortimot perfekt band.

Mye foregår i medium- og up tempo, men Haffner er så avgjort i stand til å ta det hele ned også slik at det blir rom til å puste – en veldig fin dynamikk i denne konsertpakka med andre ord.

For alle de med et ekte fusionhjerte så byr Wolfgang Haffner på ei perle og bekrefter nok en gang at han er en framifrå trommeslager til dette uttrykket.

En av Sveriges mest sentrale moderne musikanter, Fredrik Ljungkvist, har skrevet musikk for og spiller den sammen med det strålende Scheen Jazzorkester. Slikt blir det fest av.

Fra oppstarten i 2010, da Scheen Jazzorkester var mer eller mindre et tradisjonelt storband, så har kollektivet som nå består av ti medlemmer pluss “innleide” gjester fra tid til annen vist seg å være
et jazzikalsk kraftsenter. Helt fra starten har André Kassen vært en pådriver og er det fortsatt. Thomas Johansson har også etter hvert fått ei stadig mer sentral rolle og til sammen har de og mange flere
skapt et av våre aller mest spennende store ensembler som har vakt berettiga oppmerksomhet langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Egne og andre

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Scheen Jazzorkester har hatt en flott evne til til å spre
bestillingsoppdragene sine mellom bandets egne medlemmer og eksterne leverandører. Forrige visittkort var sammen med en av verdens ledende
trompetere, Ambrose Akinmusire, og ved dette veiskillet er det Sveriges store saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner godt her hjemme spesielt gjennom hans medvirkning i Atomic,
som har fått oppdraget med å skrive musikken.

Bestillinga blei gjort i 2022, innspilt den 10. november 2023 og ligget til marinering til nå. Musikken har på alle vis tålt ventetida.
Ljungkvist hadde også tatt med seg sine landsmenn Mattias Ståhl på vibrafon og Mats Äleklint på trombone og er innspilt live som seg hør og bør i Ibsenhuset i Skien.

Trøkk og lyrikk

Slik vi kjenner Ljungkvists uttrykk fra før, så er det også her ei salig blanding av et enormt og kompromissløst trøkk og ettertenksomme og lyriske melodier. Solistisk er det høyt nivå rund baut med de
nevnte i sentrale roller pluss blant andre Guttorm Guttormsen og Audun Kleive meget hjertelig tilstede.

Når så kollektivet Scheen Jazzorkester hele tida tar stadig nye steg i retning seg sjøl og noe større, så har “Framåt!” blitt nok en bekreftelse på at kongeriket har enda et stort ensemble på svært høyt internasjonalt nivå.

Berlin-duoen LIUN har skapt et flott tidsbilde på tvers av en rekke sjangre. Pop, rock, jazz? Det og mye mer.

Den sveitsiske vokalisten Lucia Cadotsch og den tyske saksofonisten og produsenten Wanja Slavin har vært i gang med sitt LIUN-prosjekt i en årrekke uten at jeg har greid å hekte meg på toget. Nå er det veldig
mye som tyder på at jeg kommer til å bli værende med på ferden så lenge toget går. Dette er nemlig både veldig bra og ganske så originalt.

Fem år

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Veien frem til denne tilstandsrapporten har tatt fem år. Den mangefasetterte Berlin-scena er så avgjort inkorporert her i det elektro-akustiske landskapet som Slavin sannsynlig har mye av ansvaret for. Cadotsch har skrevet alle tekstene og synger dem på et ganske så sofistikert engelsk, mens de to har begått låtene sammen.

Slavin har arrangert for masse strykere som hele tida passer utmerket inn i dette universet.

The Science Fiction Band er en type kollektiv som LIUN henter inn der de passer. Jeg tipper det er mer enn nok å hente fra i det rike musikk-samfunnet i smeltedigelen Berlin – slik låter det i alle fall.

Cadotsch har ei fin og særprega stemme som løftes akkurat nok frem i lydbildet – et lydbilde som kler henne perfekt.

«Does It Make You Love Your Life?» er en fusjon av moderne, hip popmusikk og rock som blir tilsatt en dose jazz eller to – og sikkert flere herligheter også – og som til sammen blir noe helt for seg sjøl.

Gitarsjef og sjefen for Heartcore Records, den Berlin-bosatte amerikaneren Kurt Rosenwinkel, mener dette er smått fantastisk. Jeg er nesten enig med han.

Den unge pianisten Vetle Nærø har allerede rukket å gi ut fire plater. Han har noe inderlig på hjertet.

Vetle Nærø er en 25-åring fra Ålesund som altså har rukket å gi ut mye musikk sin unge alder til tross. Det vitner om en ung mann med ambisjoner og som vet hvor han vil. Dette er mitt første møte med Nærøs univers og det er åpenbart at han har en musikkfilosofisk tilnærming til å skape sine landskap.

Aleine

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bortsett fra litt bass- og tromme-assistanse så er det kun Nærø og hans pianospill samt neddempa og smakfull bruk av effekter vi får stifte bekjentskap med.

Nærø er inspirert av forfatteren og filosofen Alan Watts som vi også får høre stemma og budskapet til ved et par anledninger.

Og det er slik, på en slags filosofisk måte, musikken til Nærø framstår. Med elementer fra jazz, neo-klassisk og ambient tar Nærø oss
sakteflytende med på en utflukt som gjør at den store ro kan senke seg. Her gis det tid til ettertanke – det er musikk som kan hentes frem når verden, både den lille og store, blir for mye å ta inn over seg – som nå med andre ord.

Ikke alle låtene snakker til meg i like stor grad. De beveger seg ikke i noe særlig og de beveger da heller ikke meg.

Uansett så har Vetle Nærø vist meg at han har ei egen stemme som har fascinert meg og som jeg gleder meg til å komme tilbake til når det trengs.

Strengeleikeren Ole André Farstad dukker opp i en rekke konstellasjoner. Dette er likevel første gang jeg har møtt han i et åpent og fritt univers – mutters aleine.

Ole André Farstad (52) fra Harøya på Romsdalskysten, men bosatt i Bergen, har kasta sitt musikalske nett både vidt og bredt i sin søken etter inspirasjon. Han har gitt oss en rekke originale eksempler på hva det har ført til og han har uten stans bekrefta at han er ei unik musisk sjel. Denne gangen har han kasta seg ut på 70000 favners djup, som det heter der ute på kysten, og det uten flytevest. Han har kommet seg meget trygt og velberga på land.

Aleine

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Farstad har denne gangen tatt sjansen på å “offentliggjøre” det han kanskje trives aller best med, men som han tidligere ikke har tatt sjansen på å gjøre, nemlig å spille aleine uten at noe er “avtalt” på forhånd. På godt norsk betyr det altså fritt improvisert.

På de fire “låtene” spiller han henholdsvis akustisk nylon strengsgitar, akustisk stålstrengsgitar og elektrisk gitar. Vi får høre det som skjer der og da – ingenting er redigert i etterhånd. Det eneste som har skjedd i etterkant er et pålegg av slidegitar og bruk av loop på ett av spora.

Langt fra frijazz

De som tror at dette har ført til frijazz i tradisjonell forstand, må bare tro om igjen. Dette er ganske så melodiske og vakre ekskursjoner og når Farstad sier at han er inspirert av kilder som Keith Jarrett, Bach og Paco de Lucia, så kan bare fantasien fortelle oss i hvilke retninger Farstad tar sine improvisasjoner.

Serendipity kan oversettes med lykketreff på norsk. For Ole André Farstad har det så avgjort blitt det med dette visittkortet.

PS På coverbildet ser vi at Farstad blei tidlig inspirert av sin far.

Hekate består av tre framifrå vokalister/kvedarar av høyeste byrd som tar oss med til nydelige, tradisjonelle og samtidig nyskapende steder.

Hekate består av tre kropper med hver sin spesielle egenskaper. Fantasifiguren vokter over månen, veiskiller og sitter med nøkkelen til portalen mellom ulike verdener – intet mindre.

Vokaltrioen Hekate, som består av Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen – sistnevnte opplevde jeg på en svært minneverdig konsert i Tøyenkirka i Oslo like før jul – har vel neppe
noen av disse egenskapene, men musikalsk har de i alle fall alt i seg til å skape magi.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slåttetralling

De tre flotte stemmene er forskjellige og utfyller hverandre på et spennende vis. Det de gir oss her er noe som kalles slåttetralling.
Musikken er henta fra ymse steder i kongeriket og hele tida er improvisasjon et svært viktig element.

Hekate fascinerer meg med et helt unikt uttrykk. De skaper flotte stemninger med stemmemøtene sine og musikken kan ganske sikkert føre til elevert dansemoro rundt omkring i både bygd og by.

Jovisst er dette tradisjonsmusikk, men den kan utvilsomt snakke til 2025-mennesker også. Dette er nemlig både tidløst og moderne og kan definitivt snakke til mange generasjoner.

Hekate gir oss noe vakkert, spennende og høyst personlig.

Den unge Göteborg-baserte trioen Mappe3 har nådd over grensa med sitt andre visittkort. Det er en liten vitaminpille.

Mappe3 er et akkordfritt univers som består av Maria Dahlin, som har studert på jazzlinja i Trondheim, på trommer, Martin Jäderberg på tenorsaksofon og bassklarinett og Nils Kristensson på bass.

Jäderberg har skrevet all musikken og hvis noen antyder at han og Mappe3 er en smule inspirert av Sonny Rollins og hans tankeverden fra perioden med den pianoløse trioen mot slutten av 50-tallet, så tror
jeg ikke de kommer til å protestere høylytt i alle fall.

Frihet med rammer

På ett av spora er også vokalisten Maja Kirchhoff med på et vakkert vis der hun synger “Blåa ögon” på morsmålet.

De tre tar seg store friheter innenfor rammene Jäderberg og de to andre har blitt enige om. Det fører til livsbejaende og melodiske ekskursjoner fra musikanter som befinner seg rundt 30-års merket og
som tar vare på tradisjonen og samtidig tar den med inn i vår tid.

Mappe3 er ganske så sikkert et herlig band live, men enn så lenge stortrives jeg også med dem i heimen eller rettere sagt på reise.