Tor Hammerø

Trompeteren, komponisten og bandlederen Hayden Powell fra
Vestnes/Molde løper ikke ned dørstokkene i platestudio. Han vil ha noe
ekte på hjertet når det først skjer og det har han så avgjort nå.

Hayden Powell (41) tar stadig nye steg i sin søken etter kjernen i
hvem han er. Sist vi hørte fra han som leder for eget band var i 2018
med trioen som ga oss «Six Commisions». Siden den tid har han bidratt
i en rekke prosjekter, undervist på Norges Musikkhøgskole og tatt sin
oppgave som småbarnsfar på største alvor vil jeg tro. Det er i alle
fall slik han til enhver tid behandler sitt musikalske uttrykk.

Større uttrykk

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Denne gangen har Powell ønska å utvide paletten sin betraktelig.
Sekstetten han har kalt inn til tjeneste har aldri spilt sammen
tidligere og er henta både fra forskjellige generasjoner, sjangre og
miljøer.

Her finnes det strålende musikanter med erfaring fra jazz, folk,
tidligmusikk, elektronisk musikk og impro og for å få en slik kohort
til å fungere sammen, så bør komponisten og bandlederen ha en klar idé
om hvilken vei skuta skal ta.

Det har definitivt Powell hatt. Musikken og ideene har fått vokse frem
gjennom mange år – som underveksten i naturen – og den fremstår
umiddelbart som enkel og lettfattelig i sin fascinerende melodikk, men
forteller oss raskt at den har lag på lag. Dette er musikk som er egna
til å grave seg ned i og la seg forføre av: her er det mulig å finne
sjelefred underveis.

Kollektivt låter det strålende og annerledes, spesielt med bratsj i
miksen, og med solister som Powell sjøl, med sin nydelige trompettone,
den unge saksofonisten Aksel Rønning og gitaristen Stein Urheim, som
vi kjenner fra et framifrå samarbeid med Mari Kvien Brunvoll, viser
det seg at Powells modige evne til å tenke originalt på så mange plan
har lykkes på et strålende vis.

Det behøver på ingen måte å ta seks år før Hayden Powell går i studio
neste gang.

Det ligger i jazzens vesen at nye konstellasjoner oppstår ofte og
gjerne. Dette samarbeidet så jeg likevel ikke komme – desto
hyggeligere er det.

Gitaristen og vokalisten Lionel Loueke (51) kommer fra det lille
vestafrikanske landet Benin. Dave Holland (78) har sine røtter der
mitt engelske favorittlag hører hjemme, nemlig i Wolverhampton.
Verkens aldersmessig eller geografisk og kulturelt skulle man tro det
var åpenbare forbindelseslinjer mellom de to, men i løpet av en
tilfeldig lydsjekk skjønte begge to at her var det noe de måtte gå
videre med. Holland snudde seg til Loueke etter soundchecken og sa:
“We have to do this”. Det skal vi være veldig glad for at de har
gjort.

Giganter

Hver for seg har jo begge to etablert seg på aller øverste jazzhylle i
en rekke settinger både som sidemenn og som bandledere. Loueke med
sine umiskjennelige afrikanske røtter, sin virtuositet og ei stemme
som ikke likner noen andres. Holland har siden Miles henta han over
til den andre sida av dammen på slutten av 60-tallet vært ei
ledestjerne både som bassist og bandleder.

Nå møtes de to unike stemmene i et repertoar som med ett unntak er
signert Loueke. Tittelsporet er signert en av ledestjernene for begge
to, nemlig Wayne Shorter.

Her handler det om en kollektiv innsats for å forstå hverandre, om å
snakke et felles, men samtidig personlig språk og om å stake ut en
kurs sammen. Det gjør de på et vis som snakker veldig til meg og der
de forteller oss hva musikk kan være i en verden der slike samtaler
trengs i større grad enn noensinne. Nydelig, sterkt og united!

Saksofonisten, komponisten, bandlederen og arkitekten Cecilie Grundt
tar nye og flotte steg som hun dokumenterer på et fint vis med sitt
andre visittkort.

Cecilie Grundt (33) har rukket svært mye på kort tid. Etter at hun tok
turen fra Stavanger til Trondheim og studier på jazzlinja, så utdanna
hun seg like godt til arkitekt der oppe ved Nidelvens bredd i mer
eller mindre samme slengen. Det sier ganske mye om hvilke kreative
evner hun er i besittelse av og det er svært lite, ingenting vil jeg
faktisk påstå, som har ført til at det har gått ut over hennes
jazzikalske kvaliteter – heller tvert i mot vil jeg mene.

Fire år siden

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I 2020 fortalte Grundt oss for første gang hvem hun var og hva hun sto
for med debuten under eget navn, “Order and Chaos”. Det var en mer enn
lovende kvartett-utflukt. To år seinere møtte hun oss sammen med sin
pianolærer fra jazzlinja i Trondheim, Vigleik Storaas, i en
duo-session med standardlåter på kjøreplanen.

Nå er det klart for en ny kvartett-tilstandsrapport. Som ved første
meldepost for fire år siden så er svenske David Andersson, som har
valgt å bli værende i trønderhovedstaden hvis jeg har skjønt det
riktig etter endt jazzlinjing, med på bass og Vigleik Storaas på piano
– Grundt har absolutt ikke sett noen grunn til å sette dem på benken,
men en annen jazzlinjekar, den tyske, men etter hvert snart norske
trommeslageren Frederik Villmow, har overtatt med stikker og visper.

Tradisjon og vel så det

Grundt viser oss både med sitt tenorspill og sin låtskriving at hun
både har solid oversikt over den moderne jazztradisjonen samtidig som
hun har blikket retta både til samtid og fremtid. Hun gir oss
standardlåtene “Nature Boy” og “The Night Has a Thousand Eyes”, fire
originallåter i alt fra fri-time til spennende melodiske og rytmiske
komposisjoner og i tillegg har Storaas bidratt med “Sunday Blues”.

Alt er spilt inn i løpet av én marsdag og Grundt viser oss en
autoritet og personlighet i spillet sitt som gjør at hun er på god vei
inn i toppsjiktet blant våre mer eller mindre tradisjonstro
saksofonister. Når hun så omgir seg med en så empatisk og flott trio
med maestro Storaas i spissen, så har “Illuminate” blitt akkurat den
bekreftelsen jeg og ganske sikkert mange med meg hadde håpet på.

Cecilie Grundt må gjerne tegne mange hus i åra som kommer, men hun må
for all del ikke legge bort tenorsaksofonen. Hun har mye å fortelle
oss!

Den tsjekkiske saksofonisten og komponisten Luboš Soukup har mer eller
mindre gjort danske av seg. Her gir han oss sine flotte inntrykk av
sine nye hjemtrakter.

Du skal ha fulgt over gjennomsnittet godt med hvis du har full
oversikt over Luboš Soukup si karriere. For min del er det slik at jeg
har hørt han sammen med bandet Storälven og som bidragsyter på den
norske vokalisten Live Foyn Friis´ “Willow” for seks år siden. Dette
er det første skikkelige møtet med Soukups ideer, visjoner og
saksofonspill og det forteller oss om ei stemme som har mye å melde.

Bestilling hjemmefra

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Luboš Soukup (39) har gjort flere innspillinger med egne band, både på
kvartett og helt opp til 14-manns ensemble i løpet av sine 14 år i
Danmark, men “Scandinavian Impessions” er altså første gang jeg får
inngående kjennskap til hva og hvem han er. For et par år siden fikk
han et bestillingsverk fra Prague Radio Symphony Orchestra og det har
ført til hans mest ambisiøse verk så langt.

Soukop reiste til den danske øya Samsø og sugde til seg inspirasjon og
ro til å skrive verket som består av seks satser som viser hvilken
strålende komponist han er. Gjennom disse satsene viser Soukup oss at
han er sterkt influert av sine år her nord samtidig som han absolutt
har tatt vare på sine slaviske røtter.

Flott instrumentering

Soukup har skrevet for fullt orkester, men der brassen er erstatta av
jazzhoder i tillegg til en flott jazzkvintett med tsjekkiske musikere
pluss den svenske bassisten Thommy Andersson og der Soukup spiller ei
sentral solistrolle.

Det har blitt et verk på vel 43 minutter som, som Soukup sjøl sier,
forteller om et levd liv i Danmark som viser oss vekst, det at han
lært mye, modning og om drømmer og forventninger den unge mannen hadde
da han kom til det yndige land for nesten 15 år siden.

Det virker veldig som om Luboš Soukup og Danmark har trivdes med hverandre.

Gitaristen, og alt annet med strenger på, Ole André Farstad fra Harøya
på Romsdalskysten, lager mye spennende musikk, men med røtter ganske
langt unna den forblåste øya.

Ole André Farstad (51) fra har bodd i Bergen lenge. Med Vestlandets
hovedstad som utgangspunkt har Farstad reist og utforska musikk fra de
fleste verdenshjørner. På det viset har han blitt en viktig brobygger
som viser at musikk er et språk fullstendig uten grenser. I løpet av
det siste året har han gitt oss veldig fine eksempler på hvilken
brobygger musikken kan være med bandet Meelodi og duoen Tilibo.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Ei voksen plante

Meelodi har eksistert i vel 20 år. Først som duo med den iranske
sangeren og maleren Medi Farmani og Farstad med strengeinstrumenter
fra store deler av verden. Dette er Meelodis fjerde plate og gruppa
har utvida og utvikla seg hele veien.

Kjerneduoen er fortsatt hjertelig tilstede, men den kvinnelige syriske
sangeren Nawar Alnaddaf, perkusjonisten Snorre Bjerck, elbassisten
Anders Bitustøyl og ikke minst den unike stemma til trompeteren og
stemmekunstneren Per Jørgensen, som vi kjenner fra en rekke
høyprofilerte jazzkonstellasjoner, er med å gjøre denne utgava som
krysser en rekke kulturelle, musikalske og geografiske grenser, til
akkurat det: et grenseløst og spennende musikalsk møte på tvers av
veldig mye.

Gjester som Annlaug Børsheim på hardingfele, som sjølsagt fører til
urnorske stemninger, og indiske, afrikanske og arabiske vokalister og
instrumentalister er alle med å løfte frem dette unike treffet i regi
av Ole André Farstad.

Intim duo

For to år siden møtte Farstad Ibou Cissokho for første gang. Cissokho
kommer opprinnelig fra Senegal, men har bodd i Norge en årrekke. Han
trakterer det tradisjonelle strengeinstrumentet kora, synger og
krydrer med perkusjon. Han og Farstad møttes på så mange vis og på så
mange nivå og da de gikk i studio før jul i fjor som Tilibo, som betyr
hvor solen stiger opp på språket mandinka, så førte det til fantastisk
flotte og unike samtaler mellom to musikalske brødre fra to
forskjellige verdener, men som samtidig har så mye til felles. «Woo La
Ba» betyr å gå djupt og det gjør så avgjort disse to flotte brødrene
og musikantene.

Verden er så mye mer enn Harøya, som Ole André Farstad har funnet ut
for lenge siden. Det skal vi være veldig glade for.

Göteborg er en hyggelig by på mange slags vis. Den blir garantert ikke
dårligere av at jazzens standardskatt blir løfta frem på et fint vis
av en ny kvartett.

Jeg har hørt pianist Simon Westman (45) med sin egen trio og visste at
han var en meget dyktig tangentør. Da var det imidlertid med eget
materiale. Her har han derimot slått seg sammen med ei helt ny stemme
for min del, trompeteren og vokalisten Anders Boson (50) som skal ha
gjort seg bemerka borte hos broderfolket med sitt sjumannsband Anders
Boson Jazz Ensemble. De to har åpenbart funnet ut at de har en felles
fascinasjon for jazzens standardskatt og Boson har plukket ut åtte av
sine favoritter og Westman har tatt seg av arrangementene.

Utspilt?

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det har blitt hevdet av mange at det er mer enn nok versjoner av disse
låtene allerede. Jeg hører altså ikke hjemme i den forsamlinga; for
meg er dette tidløse låter som tåles å bli spilt igjen og igjen hvis
det gjøres bra og det gjør så avgjort disse fire svenske herrene. Med
seg har de Johan Birgenius på trommer og Arvid Jullander på bass og de
utfyller på et empatisk og stilriktig vis de to bandlederene i
utforskinga av låter som “Secret Love”, “The Days of Wine and Roses”,
“I Cover the Waterfront” og “But Not For Me”.

Baker

Når Boson både spiller trompet, gjerne med mute, og synger så er det
ikke til å unngå at Chet Baker dukker opp i underbevisstheten. Boson
prøver på ingen måte å kopiere ikonet, men har makta å sette sitt eget
bumerke på på skatten både som trompeter og vokalist – veldig bra. Når
så Westman & Co kler Boson på et flott og lyttende vis, så har “Alone
Together” blitt et fint tilskudd til denne flotte og tidløse skatten.
Nok en grunn til å ta turen til Göteborg snart igjen!

Eyolf Dale er en framifrå pianist som skriver vakker og personlig
musikk og samarbeidet med Kringkastingsorkesteret har blitt akkurat så
bra som det var grunn til å tro.

Eyolf Dale (39), opprinnelig fra det som er fødestedet for mange av
landets aller mest spennende jazzmusikere de seineste tiåra, nemlig
Skien, har fascinert meg veldig helt siden jeg virkelig oppdaga han i
Albatrosh sammen med en annen Skiens-storhet, saksofonisten André
Roligheten.

Seinere har Dale imponert både i andres band, men i all hovedsak for
meg med sine egne store grupper og ikke minst trioen med Audun Kleive
på trommer og Per Zanussi på bass.

Et steg videre

Med “The Space Between Two Notes” stiller Dale til start for sjuende
gang på det meget velrennomerte engelske selskapet Edition Records –
denne gang med svært elegant oransje vinyl i begrensa opplag hvis jeg
har skjønt det riktig. Med utgangspunkt i låter fra Dales trioskiver
“Being” og “The Wayfarers” har opphavsmannen og KORK gitt arrangørene
Petter Winroth, Helge Sunde og Miho Hazama, i tillegg til at Dale har
arrangert tre låter sjøl, ansvaret for å gi åtte melodier ny
innpakning og på mange måter nytt liv.

Dales unike univers henter inspirasjon fra et bredt spekter. Klassisk
musikk og jazz er kilder som Dale inkorporerer på et usedvanlig
elegant vis og arrangørene og KORKs dirigent for anledninga, japanske
Miho Hazama som til daglig er sjefspeker og vel så det for Danish
Radio Big Band, har så til de grader skjønt Dales intensjoner med
musikken.

Balanse

Det å finne balansen mellom det “voldsomme” Kringkastingsorkesteret og
trioen til Dale er ingen enkel affære. På mange vis blir trommene et
svært viktig forbindelsespunkt og med Audun Kleives spesielt
fininnstilte ører så fungerer det helt perfekt. Per Zanussi sørger som
alltid for et perfekt fundament og også i dette universet er
pianospillet til Eyolf Dale en sann og unik nytelse å overvære. Vi
snakker verdensklasse – ferdig snakka.

Det kommer stadig mye nytt, spennende og vakkert fra Skien – “The
Space Between Two Notes” er nok et prov på det.

Christian McBride og Edgar Meyer er blant verdens absolutt beste og
mest uttrykksfulle bassister. Her møter vi de i tospann. Du verden så
tøft!

Det har ikke vært mulig å unngå, ikke at det har vært ønskelig heller,
Christian McBride (52) og Edgar Meyer (63) hvis man har vært opptatt
av de djupe tonene i musikk som har vært med å prege både jazz og
tilliggende herligheter de seineste tiåra. Om det er jazz, rock,
bluegrass, klassisk musikk og garantert mange andre sjangre også, så
har de to vært i teten lenge og noe forteller meg at det vil de
fortsette å være også i uoverskuelig fremtid.

Dobbel bass

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Kontrabass heter jo double bass på engelsk og mer dobbel bass enn vi
blir servert her, er det ikke mulig å håpe på. Med et smil på lur så
spør jo tittelen på skiva hvem av de som skal ta på seg av ansvaret
for melodien. Det viser seg sjølsagt at det overhodet ikke byr på noe
problem: de to veksler elegant også på det ansvaret.

Når det er slik at begge befinner seg på den øverste hylla når det
gjelder teknikk og åpenbart ikke er plaga med et ego som gjør at de må
befinne seg i rampelyset sjøl til enhver tid, så har det ført til at
her blir det ført samtaler av det svært så sjeldne og empatiske
slaget. De to komper også hverandre på piano på to låter hver seg og
gjør det på et enkelt og fint vis.

Uten pil, men med bue

Om det er med eller uten bue så swinger og groover det noe infernalsk
av begge to og vi møter de i alt fra standardlåter som “Bewitched,
Bothered and Bewildered” og “Days of Wine and Roses”, via små
impro-sessions og til mer funky-, country- og bluegrass-utflukter.

Alt er like fascinerende, originalt og groovy – Christian McBride og
Edgar Meyer er mestere som ikke går i veien for hverandre, men som
utfordrer og digger hverandre kraftig. Det merkes!

Hva kan skje når en norsk pianist, en nederlandsk bassist og en dansk
trommeslager av høy byrd finner fram til hverandre? Det kan bli skapt
flott musikk og det har skjedd i dette tilfellet.

Bodøs store pianosønn Jan Gunnar Hoff (66) kjenner vi godt fra
soloutflukter via ganske straighte jazzkonstellasjoner til heftige
fusion-settinger. I all hovedsak er det med eget stoff vi har møtt den
melodiske lyrikeren Hoff. I fjor kom han sammen med den danske
trommeslageren Carsten Lindholm og den nederlandske bassisten Jasper
Somsen og de tre skjønte raskt at de hadde mye å snakke om.

Ukjente herrer

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg aner ikke hvordan de tre fant frem til hverandre, men jazzmusikere
har jo en en tradisjon for å møtes over landegrenser og andre grenser
gjennom hele jazzhistoria. Verken Lindholm eller Somsen kjenner jeg
særlig til fra før, men det tar ikke lang tid å forstå at de tre hadde
opptil flere fellesnevnere – de låter som en trio som har kampert
sammen i åresvis.

Alle bidrar

Alle tre bidrar på komponistsida og viser stor bredde i sin
tilnærming. Noe er vart og lyrisk, noe foregår i heftige tempi og noe
er ganske så fritt. Hoff er den naturlige føringsoffiser med
utgangspunkt i pianokrakken og derfra oppfordres det til samtaler som
de to andre mer enn gjerne bidrar til.

Hoff – Somsen – Lindholm har på kort tid utvikla seg til en trio med
stor autoritet og spennvidde. Det er en trio det er veldig lett å
trives sammen med.

Den franske, men New York-bosatte vibrafonisten Simon Moullier
imponerer nok en gang med sin vakre musikk basert på tradisjonen
samtidig som den skuer fremover.

Dette er mitt tredje møte med Simon Moullier (30) og hans musikk på
tre år. De to første var med henholdsvis kvartett og trio og fortalte
oss med all ønskelig tydlighet hvilket enormt potensial han er i
besittelse av. Moullier tok turen over til USA og studier som så mange
andre håpefulle europeiske musikanter og, som mange av dem, så har han
blitt værende over there.

Stor bredde

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Moullier har ei nydelig melodisk åre i uttrykket sitt og når han kan
fortelle oss at Wayne Shorter, Milton Nacimento, Toninho Horta, Thom
Yorke og Ravel er noen av hans mangeslungne inspirasjonskilder, så er
det ikke vanskelig å begripe at både hans kompositoriske og
instrumentale ideal hører hjemme i den svært så melodiske universet.

Moullier har, med unntak av Shorters “Oriental Folk Song”, skrevet all
musikken sjøl. Han ramser også opp blåsere som Coltrane, Parker,
Cannonball Adderley og Sonny Stitt samt bebopguru Bod Powell som
føringsoffiserer og denne miksen av mangt og mye har ført til en snau
time med musikk som enkelt og greit gjør godt for sjela.

Flott band

Mye av æra skal hans medsammensvorne, den sør-koreanske trommeslageren
Jongkuk “JK” Kim, som av forståelige grunner dukker opp over alt om
dagen, pianisten Lex Korten og bassisten Rick Rosato, absolutt ha. De
vet eksakt hvor Moullier, som også på et smakfullt og neddempa vis
også krydrer med synther, vil hen med budskapet sitt.

På ei låt hver så gjester også pianisten Gerald Clayton og trompeter,
fløytist og perkusjonist Marquis Hill og sørger for flotte små
retningsforandringer og stemningsskifter.

Simon Moullier er en magnifique vibrafonist og bandleder og siden Gary
Burton har lagt køllene på hylla, så står han langt fremme i køa til å
ta over vibrafontrona.