Tor Hammerø

Michael Mayo blir av mange regna som den nye store jazzvokalisten. Etter mitt første med han har jeg full forståelse for det.

Michael Mayo (32) hører hjemme i kategorien jeg har hørt mye om, men hørt lite av. Men ryktet har så avgjort gått foran Mayo som debuterte med “Bones” for fire år siden. Den gikk meg hus forbi, men heldigvis har jeg greid å hekte meg på oppfølgeren “Fly” som så dagens lys ei stund før jul.

Fredrikstad

Mayo gjorde, så vidt jeg vet, sin Norgesdebut for ikke lenge siden på Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad. Noe forteller meg at de som fikk oppleve han der sitter igjen med en svært god følelse. Vi har nemlig med ei stemme med et voldsomt omfang og et uttrykk å gjøre som følger i fotspora til Kurt Elling og Gregory Porter på et flott og inderlig vis.

Arvelig belasta

Når det har seg slik at Mayo har ei mor som heter Valerie Pinkston, og som har jobba eller fortsatt jobber som backingvokalist for blant andre Beyoncé, Stevie Wonder, Diana Ross, Whitney Houston, Ray Charles, Aretha Franklin og James Taylor og en far som heter Scott Mayo og som har spilt saksofon med med Earth Wind & Fire, Stevie Wonder, Mick Jagger og Luther Vandross og en rekke andre storheter, så sier det seg nesten sjøl hvilken vei det måtte gå for avkommet. Både mor og far bidrar forresten mer enn fortjenestefullt på tittelsporet denne gangen.

Stor bredde

Mayo er utstyrt med ei flott stemme, ypperlig diksjon og en sjangermessig bredde fra gospel, soul, r n´b og ikke minst jazz Noen ganger kan han minne om Bobby McFerrin, men aller mest minner han om Michael Mayo og ingen andre. Det swinger og groover noe vederstyggelig av han og det skader definitivt ikke at han har med seg Shai Maestro på piano, Linda May Han Oh på bass og Nate Smith på trommer – et stjernelag.

Mayo synger tekst, ordløst, scatter, dobler og tripler seg sjøl, bedriver vokal perkusjon, knipser, klapper, spiller gitar og gudene vet hva.

Han viser frem et flott repertoar med mye originalstoff, men gjør også fine og personlige tolkninger av standardmateriale som “Just Friends”, “I Didn´t Know What Time It Was”, “It Could Happen To You”, “Spring Can Really Hang You Up The Most”, Miles Davis-klassikeren “Four” før ballet avsluttes med Wayne Shorters udødelige “Speak No Evil”.

Michael Mayo framstår som ei vokalstjerne som skinner allerede og som det er svært så store muligheter for at vi kommer til å høre veldig mye flott fra og om de nærmeste tiåra.

Danske Amalie Dahl har nesten gjort norsker av seg og det skal vi fjellaper være veldig glad for. Her følger nok et bevis på det.

Amalie Dahl er utrolig nok en av fire kvinnelige dansken altsaksofonister som har gjort “nordmann” av seg. Dahl er en av de som har gått veien via jazzlinja i Trondheim, skapt ei spennende karriere med sitt band Dafnie samt bidratt i en rekke band som blant andre SUPERSPREDER, Ingebrigt Håker Flatens (Exit) Knarr og Trondheim Jazz Orchestra.

Ny kvartett – nytt univers

Denne gangen tar frilynte Dahl oss med til et sted som var ny for både henne, de tre andre i bandet og for oss på den andre sida. Til konserten på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo den 2. juni i fjor, som innspillinga er henta fra, hadde Dahl ambisjon om å komponere på et nytt vis. Hun hadde invitert tre musikere som hun ikke hadde spilt med tidligere med et ønske om å skape landskap et sted mellom skrevet musikk og frie innfall når det intuitivt måtte passe en eller flere av de fire.

Unik instrumentering

Med Viktor Bomstad på gitar, Tore Ljøkelsøy på trommer og danske Viktoria Søndergaard på vibrafon blir det, sammen med Dahls altsaksofon, sjølsagt et helt spesielt lydbilde.

Ikke bare er instrumenteringa unik, det er også musikken som er spennende, uforutsigbar og ustoppelig fascinerende.

Amalie Dahl er ei søkende og finnende musikalsk sjel som med denne kvartetten og denne musikken har utvida paletten sin ytterligere.

Storbandet fra Danmarks nest største by holder meget høy klasse og forteller det gjennom et ganske så funky visittkort.

Jeg har hatt gleden av å hygge meg sammen med Aarhus Jazz Orchestra ved flere plateanledninger. De har initiert en rekke samarbeidsprosjekt blant annet med det hippe bandet I Think You´re Awesome. De har ved hvert oppmøte vist at vi har med et profesjonelt storband å gjøre som hører hjemme på topp internasjonalt nivå. Det gjør de også ved denne anledninga.

Fusion

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Denne gangen er det et fusionuttrykk med flere avskygninger som står på menyen. En av bandets saksofonister, Michael Bladt, har skrevet låtene, mens flere av bandets innbyggere har stått for arrangementene. Når så Snarky Puppy-tangentist Bill Laurance har sittet i produsentstolen så mer enn aner vi i hvilken retning “Shapeshifter” bærer.

Bandet er usedvanlig kompetent befolka og blir i tillegg denne gangen forsterka av herrer fra de danske neo-soul gruppene Abekejser og Clapper samt den framifrå polsk-tyske perkusjonisten Bodek Janke.

Vi blir invitert med på en heftig rytmisk reise, ditto blåserekker, masse synther, hippe arr til de sju Bladt-låtene.

De som bekjenner seg til et låtunivers i nærheten av der for eksempel Snarky Puppy hører hjemme, vil definitivt storkose seg med “Shapeshifter” og denne utgava av Aarhus Jazz Orchestra også.

Marie Klåpbakken imponerte med både stemme og fele for ei lita stund siden. Nå viser det seg at hun har en “nær slektning” som imponerer i samme landskap – Julie Alapnes.

Jeg bryter nok en gang sammen i lett hulken og innrømmer at Julie Alapnes (38) har passert under min radar med sine to første plater. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at jeg har greid å hekte meg på når det tredje visittkortet hennes har sett dagens lys. Årsak: Julie Alapnes fortjener virkelig oppmerksomhet.

Fele og vokal

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Alapnes, som kommer fra Tromsø, har så definitivt folkemusikken i sitt DNA. Felespillet hennes, som jeg har skjønt har svært sentralt på hennes to første utgivelser med andres tekster som hun hadde tonesatt, er fortsatt hjertelig og sprudlende til stede. I tillegg spiller her vokalisten Alapnes ei enda mer sentral rolle i tøffe og livsfriske landskap med både folkemusikk, inkludert joik, og rock i seg.

Alapnes skriver godt om saker som betyr for henne – og for mange andre – det være seg kjærlighet, tvil, håp, fortvilelse, lys og mørke og hun presenterer det med ei flott stemme som gjør vi blir “nødt” til å lytte.

Har gått djupt

Julie Alapnes uttrykker seg på et vis både musikalsk og vokalt som gjør at jeg tror på henne. Hun har også fått utmerka reisefølge av Petter Carlsen på gitarer, Aleksander Kostopoulos på trommer og Halvard Rundberg på tangenter og gitarer samt at han har vært med som medprodusent.

Det vakre og inderlige instrumentalsporet “Gazas håp” avslutter denne introduksjonen til Julie Alapnes´ verden for min del på et vis som gjør at den ikke blir glemt på ei lang, lang stund.

Den tunisiske oudmesteren Anouar Brahem gir oss uendelig vakker og svært sterkt musikk.

Anouar Brahem (67) har siden han debuterte på ECM i 1991 gitt ut tolv plater på det ikoniske tyske kvalitetsselskapet. Det sier mye om både ECM og Brahem.

Jeg har ikke hørt alt denne virtuosen med det sterke og usedvanlig personlige uttrykket har skapt, men jeg har vært så heldig og fått med ganske mye – også live. Uansett så tviler jeg på om han tidligere har gitt oss noe sterkere enn det som tilflyter allmuen denne gangen.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Gaza

Sjøl om Brahem kommer fra Tunisia, så er han mer enn gjennomsnittlig opptatt av det som skjer i Gaza. Musikken var ferdigskrevet før den 7. oktober 2023, men låttitlene kom til etter Israels vanvittige respons på det grusomme Hamas-angrepet den 7. oktober.

Brahem har fått den anerkjente amerikanske skribenten Adam Shatz til å skrive en ti siders coverhefte-tekst som som setter mangt og mye i perspektiv med en tekst som er noe av det det beste jeg har lest i forbindelse med en plateutgivelse..

Politisk?

Kan instrumentalmusikk fungere som et politisk uttrykk? Jeg er usikker, men det er uansett hevet over tvil hva Brahem mener og vil bidra med. Han reagerer på det han mener er en urett og et overgrep mot det palestinske folket og jeg tror og håper han får flere til å tenke seg om en ekstra gang.

Sjølsagt ligger den arabiske musikken i ryggraden til Brahem, men både europeisk klassisk musikk, jazz, tango og andre kilder er med i den musikalske gumboen han og hans tre medhjelpere har skapt.

Pianisten Django Bates og bassist Dave Holland – to av Englands aller fremst jazzmusikere – har begge spilt mye med Brahem tidligere. Du verden for noen uttrykksfulle bidragsytere. Denne gangen er laget forsterka og paletten utvida med den tyske cellisten Anja Lechner – absolutt ingen nykommer til ECM, men altså førstereis i denne sammenhengen. Hun kommer fra det klassiske universet og sørger for enda flere farger i Brahems musikk.

Anouar Brahem låter annerledes enn alle andre og uttrykker noe helt spesielt sammen med Bates, Holland og Lechner.

Det tar heldigvis ikke slutt dette tilsiget av nye framifrå norske bandkonstellasjoner. Vinterhagen er en pianotrio som tar seg inn i tetsjiktet på første forsøk.

Den mer enn lovende pianisten Liv Andrea Hauge har fått mye og velfortjent oppmerksomhet de seineste åra. Blant annet fikk hun i oppdrag å skrive bestillingsverk for Festspillene i Helgeland, Kongsberg Jazzfestival og Oslo Jazzfestival i 2022. Det var et verk for et større ensemble, men kjernetrioen bestående av henne sjøl på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Andreas Skår Winther på trommer syntes det var spennende å sjekke ut en hel del annen musikk sammen.

Kjemi og empati

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

De tre fant raskt ut at de hadde mye å “snakke” om. Ideene sto i kø og med sju Hauge-låter og to av Luhr Dietrichson gikk de i studio hos kollega Morten Qvenild på Nesodden og spilte inn “Veksthuset” i løpet av tre novemberdager høsten 2022.

Hvorfor innspillinga har blitt liggende til marinering så lenge vet jeg ikke – i tillegg så tok det si tid før den kom min vei. Det er i alle fall ingen kvalitetsgrunner til det og den har så avgjort tålt marineringstida på aller beste vis.

De tre har på et lekende og åpent vis søkt seg fram til et melodisk, vakkert og rytmisk spennende og variert uttrykk som også har noe melankolsk i seg og som heller ikke nekter seg ganske så frie utflukter når muligheten byr seg.

Vinterhagen består av tre lyttende, søkende, finnende og usedvanlig personlige og dyktige musikanter som har funnet hverandre på et nydelig vis. En ny pianotrio av svært høy byrd er blant oss.

Mens våren og sola gjør stadig større innhopp så passer det utmerket med overraskende salsapåfyll fra San Francisco. Det varmer ekstra.

Jeg bryter sammen om ikke i krampegråt, så i lett hulken og innrømmer at jeg vet forsvinnende lite om salsa-miljøet i San Francisco. Nå har jeg vært så heldig at jeg fått hjelp til å få retta opp i dette avsindige misforholdet.

Det har seg nemlig slik at platepushere rundt om på Tellus synes jeg bør høre nærmere på både dette og hint og ved hjelp av postvesenet rundt om så blir postkassa fylt opp to til tre dager i uka. Noe og noen har jeg hørt og/eller hørt om, men en hel del er av det helt ukjente slaget.

Viktig jobb

Trombonisten, arrangøren, komponisten og plateselskapsdirektøren Wayne Wallace har gjort mangt og mye i sitt musikalske liv. Han har hatt og har bosted og virka i San Fransisco og han har allerede gitt ut to volum som har fortalt mye om salsa-miljøet i storbyen.

Mange sitter kanskje med en følelse av at Miami og Florida er episenteret i USA for salsa og annen musikk med røtter i Mellom- og Sør-Amerika. Det stemmer sikkert også, men Wallace & Co forteller oss at det finnes masse livsbejaende og urfrisk musikk med slike røtter i San Francisco og The Bay Area også.

De to første volumene av “Salsa de la Bahia” har ikke kommet min vei, men det tredje kapitlet er uansett svært bra og interessant på flere vis.

Bare kvinner

Dobbelt-cden består av 19 spor med artister med røtter fra blant annet Colombia og Venezuela – sikkert mennesker som har vært med å berike det amerikanske samfunnet og kulturen og som en viss Trump muligens vil prøve å få ut av landet og kulturen.

Noe av musikken er nyinnspilt, mens mesteparten er henta fra innspillinger gjennom de to seineste tiåra. Her er det vokalister, perkusjonister og andre typer instrumentalister på svært høy hylle som viser at kvinner ofte behersker dette språket like godt som menn.

Hvis noen har behov for en oppkvikker av en eller annen grunn, så er finnes det 19 nydelige lykkepiller her.

Bassist, komponist og bandleder Trygve Fiske viser hvilken kapasitet han er på alle områder.

Jeg har latt meg begeistra av Trygve Fiske i mange år. Hans visittkort med bandet Waldemar 4 har vært solide bevis på hvilken kapasitet han er i besittelse av på alle de nevnte områdene. Undertegnede er åpenbart ikke den eneste som synes om kvalitetene til bassisten fra Frei ved Kristiansund. Det at han har blitt bedt om å ta seg av ankerrolla og vel så det hos Solveig Slettahjell, John Pål Inderberg, Hanna Paulsberg og i Oslo Jazzensemble, sier ikke så reint lite om hvilken anerkjennelse Fiske nyter i norske jazzkretser.

Bestillingsverk

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For knappe to år siden var Fiske såkalt JazZtipendiat under Moldejazz med Trondheim Jazzorkester. Det er kanskje den høyesthengende prisen og muligheten en musiker og komponist får i jazz-Norge og Fiske kvitterte med det nydelige verket “Sanger til SeRa. Komposisjoner 1-7”.

To år tidligere fikk han også muligheten av Jazzfest i Trondheim og Festspillene i hjembyen Kristiansund til å skrive sitt første store verk og “The Flowers. The Dance. The Rumble and the Stumble”, som vi får møte her, var resultatet.

Fiske hadde god tid under pandemien til å gruble, arrangere, skrive og leike i studio og med fasit i hånd og eller ører, så er det bare å slå fast at han lykkes med å skape et høyst personlig stykke musikk.

Med et håndplukka stjernelag bestående av Oscar Grönberg på piano, Hans Hulbækmo på trommer, Per “Texas” Johansson på en rekke treblåsinstrumenter, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Morten Qvenild på synther, så blir vi møtt av et elektro-akustisk fyrverkeri der Fiske har henta inspirasjon fra alt som har kommet hans vei i det musikalske livet.

Det er groovete, det er fabulerende, det er rytmisk spennende, det er kollektivt noe for seg sjøl og solistisk leveres det også på skyhøyt nivå.

Fiske har benytta seg av “alle” mulighetene denne instrumentparken og de langt framskredne musikantene har bydd på og det har ført til en musikalsk gumbo Trygve Fiske har all mulig grunn til å være stolt av.

Sjøl om hans favorittlag Brann kan variere en hel del i prestasjonene så viser Marius Neset oss nok en gang at han hører hjemme i den virkelige eliten.

Det begynner å bli ei god stund siden jeg hørte Os´ største sønn siden Erik Just Olsen, altså Marius Neset (40), første gang. Jeg mener jeg med hånda på hjertet sa til meg sjøl og mine omgivelser at Neset allerede ved første møte var en saksofonist for potensielt verdensherredømme på området saksofonisme. I stadig større grad har det kommet bekreftelser på den spådommen de par seinest tiåra og med “Cabaret” kommer det nok en.

Oppsummering

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Neset ser på denne utgivelsen som ei slags oppsummering av hva og hvem som har betydd mye for hans musikalske utvikling, det være seg mennesker, musikalske sjangre eller uttrykk.

Neset, som er besjela med en teknikk på sine saksofoner av typen hinsides – er det noe han ikke er i stand til å uttrykke eller spille på horna sine? -, skriver vanskelig, utfordrende og krevende musikk som han får til å høres “lett” ut. Nei da, det gjør jo ikke det. Det er ikke til å stikke under en stol eller tre at det er langt i fra hvermannsen som kan spille musikken til Marius Neset. Om det fører til at jeg blir imponert? Ja, så avgjort, men enda viktigere er det at jeg blir berørt.

Gode venners lag

Neset har spilt med den norsk/svensk/danske trommeslageren og perkusjonisten Anton Eger og den svenske pianisten Magnus Hjorth i mer enn 20 år. De har en mer enn telepatisk kommunikasjon og “nykommerne” fra fotballøya, elbassisten Conor Chaplin – som aldri har vært på en fotballkamp i sitt liv – og tangentisten Elliot Galvin, har så definitivt plukka opp intensjonene til Neset og ute på Ocean Sound på Giske på Sunnmøre har de tydeligvis lekt seg og stortrivdes slik at Chick Coreas “What Game Shall We Play Today” blir sitert på mest naturlig vis.

Mye går unna i et tempo det gjerne blir skrevet ut fartsbøter for, men med hyllestene til sin kjære Maja med “Song for Maja” og “Wedding in Geiranger” – vi snakker Maja og Marius sitt og ikke det famøse, du vet – viser han oss også at han har alt i seg til å ta´n ned og la tankene få så mye luft og næring de måtte ønske.

Marius Neset er en musikant i ypperste verdensklasse – sånn er det med den saken.

Bugge Wesseltoft er et overflødighetshorn av de ytterst sjeldne. Aldri har han vist oss det så overbevisende og flott som denne gangen.

Jeg har vært så heldig å få nyte av Jens Christian Bugge Wesseltofts usedvanlige musikalitet i mange tiår. Alltid har han gleda meg, alltid har han overraska meg. Årsak: Det låter alltid så Bugge av det han gjør – et kvalitetsstempel i seg sjøl – og han står, eller sitter for det meste, aldri stille. Til tross for at han sikkert hadde kunnet seile videre på en av sine mange suksesser, så ligger ikke det for Bugge – han vil videre.

Mange stemninger – mange retninger

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Denne gangen har han ønska å utfordre både seg sjøl og oss på så mange vis. Multitangentisten har invitert med seg en rekke venner fra forskjellige generasjoner og fra en rekke uttrykk og satt det sammen til en musikalske gumbo av de sjeldne.

Det hele begynner med Bugge solo – nedpå, reflekterende og vakkert som vi kjenner han blant fra juletida.

Deretter dukker han opp i duo med trommeslageren Elias Tafjord i et helt annet tøft univers med dub og loops.

Så får vi møte en trio med saksofonisten Martin Myhre Olsen og vokalisten Rohey Taalah – usedvanlig groovy og hipt.

Neste etappe er to låter med maestro Arild Andersen og stjernetrommeslageren Gard Nilssen. om det er tøffe saker? Noe så vederstyggelig.

Så er det kremen for meg med ikonet Jon Christensen på trommer og elbass-sjef Sveinung Hovensjø – opptak gjort i 2014 som har blitt liggende å vente på den rette anledninga. Eneren var ferdig med den åpenbare eneren på den tida; her var det det den løse fargeleggeren som viste hvilken autoritet han var. Herlig!

Så har det blitt et dansk-norsk møte med bassisten Jens Mikkel Madsen og trommeslageren Øyunn – en annerledes og tøff trio det også.

Festen blir avslutta med en helt spesiell trio med gitaristen Oddrun Lilja og tablaisten og harpisten Sanskriti Shrestha. Om det låter annerledes enn det aller meste både i denne gumboen og ellers i hvilken som helst annen musikalsk gumbo? Svaret er tror det eller ei: ja!

Kun én Bugge

Det bor altså en enorm kreativ kraft, nysgjerrighet, oppfinnsomhet og gjennomføringskraft i Bugge Wesseltoft som aldri har manifestert seg slik som på “Am Are”. Det sier ganske mye det.