Det er ikke hver dag det kommer gode nyheter fra øst i Europa om dagen, men pianisten og komponisten Rahel Talts sørger heldigvis for det.
Rahel Talts er en mer enn lovende pianist, komponist og arrangør.
Det tør være kjent at det aller meste vet jeg ingenting om. Estisk jazzmusikk står ikke i noen særstilling i så måte, men er så absolutt i tetsjiktet. I farten kommer jeg på den utmerkede pianisten Kristjan Randalu, som blant annet har jobba en hel del sammen med både Mathias Eick og Trygve Seim. Nå forteller den 28 år unge Rahel Talts meg at Randalu på ingen måte er aleine.
Via Danmark
Etter å ha studert og bodd i Odense og København, så har Talts i det siste drevet en pendlertilværelse mellom Danmark og Estland. Hun har tidligere gitt ut to plater som ikke har kommet meg for øre, men forteller meg på et varmt, melodisk og inderlig vis med “New and Familiar” at hun både som komponist og pianist har mye å fare med.
Stort band
Bortsett fra en estisk folkemelodi, “Meie Elu”, så har Talts skrevet og arrangert all musikken for et 12 til 14-manns/kvinners band, inkludert strykekvartett, med musikere fra Estland, Danmark, Litauen og Polen. Noen av dem kjenner jeg fra før, blant andre den framifrå vokalisten Karmen Rõivassepp, trompeteren Jakob Sørensen og gitaristen Jacob Djursaa. Alle holder høyt nivå – absolutt også Talts´ ektemann, den litauiske saksofonisten Donatas Petreikis.
Musikken er varm, melodisk og livsbejaende. Den er ambisiøst arrangert og sier meg at i Rahel Talts så har vi med ei stemme å gjøre både som pianist og komponist som skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.
Rahel Talts «New and Familiar» Egen utgivelse/Gateway Music
Det blir aldri stille fra Ketil Bjørnstad. Det skal vi være veldig glade for. Her føyer han til to nye musikalske kapitler.
Ketil Bjørnstad helt på egne hender. Foto: Haakon Sand
Det er noen mennesker man lurer på hvor de henter det fra. De som åpenbart besitter en utømmelig brønn fylt med kreativitet. Som det virker som ikke trenger pauser, men som sikkert gjør det likevel. Ketil Bjørnstad er et slikt kreativt univers. Før man får snudd seg og satt en roman eller ei diktsamling inni hylla, så dukker det opp noe nytt mellom to permer. Ikke nok med det; jeg har etter hvert ei egen cd-hylle med Bjørnstads musikk – ei hylle som stadig blir utvida. Og jeg fortsetter stadig å bli like fascinert og begeistra.
Denne gangen er det to helt forskjellige utgaver av Bjørnstad som møter oss. “Evening Song – Aftensang” har blitt til på oppfordring fra organist og dirigent Svein Rustad i Sandefjord kirke etter at han hadde hørt Bjørnstad lese noen dikt i forbindelse med en solo-konsert. Flere av diktene var henta fra samlinga “Båt på fjorden”, og Rustad ønska at det skulle bli et korverk.
Det blir det også – i Sandefjord kirke må vite, men her får vi høre Bjørnstads musikalske utgangspunkt for verket unnfanga på C. Bechstein-flygelet i Propeller Studio med Bjørnstads faste følgesvenn Mike Hartung som tekniker.
Vi blir tatt med på ti fabuleringer for skumringstimen sett, følt og opplevd av Bjørnstad gjennom et innholdsrikt liv. Jeg har sagt og skrevet før at Bjørnstad egentlig skriver og spiller den samme melodien hele tida. Det mener jeg fortsatt og nok en gang med positivt fortegn: Ketil Bjørnstad har noe unikt i uttrykket sitt som umiddelbart forteller meg at det er hans klo som vederfarer oss det være som forfatter eller musiker.
Det er en inderlighet, ro, ettertenksomhet og skjønnhet over musikken som det gjør så fantastisk godt å flytte inn i. Jeg er så heldig at jeg kan nyte noe av den samme inspirasjonen som Bjørnstad og jeg lar meg også fascinere og forføre.
Og tro det eller ei: vi får, for første gang så vidt jeg kan huske, høre Ketil Bjørnstad synge også på ett av spora!
Fra urpremieren på «Jag etter vind» i februar i 2024. Foto: Ditlef Meyer Jacobsen
Flott korverk
For godt og vel et år siden hadde jeg gleden av å høre korverket “Jag etter vind” urfremført i Oslo Domkirke. Allerede i 1992 viste Bjørnstad sine kvaliteter også på dette området med “Messe for en såret jord”. Det førte til at ideen om å tonesette “Forkynneren” fra Det gamle testamentet blei unnfanga. Andre prosjekter som “Salomos Høysang” og “Salmenes bok” viste seg lettere å realisere akkurat da, men “Forkynneren” blei aldri glemt.
I 2019 spurte Bjørnstads ektefelle, Catharina Jacobsen, om han kunne tenke seg å komponere noe nytt for koret hun er med i, Nordstrand Musikkselskaps kor i Oslo. Det skjedde etter en julekonsert der barytonen Brynjar Onsøien hadde vært solist med koret.
Verken Jacobsen eller Bjørnstad hadde glemt “Forkynneren” og under pandemien satte Jacobsen seg ned og redigerte tekstene med fokus på det eksistensielle. Etter at hun hadde gjort sin del av arbeidet, blei Bjørnstad inspirert til å skrive musikken.
Som sagt så gjort, og i august 2023 gikk Bjørnstad i studio og spilte inn musikken sammen med 88 tangenter.
Jacobsen så og hørte for seg et utvida kor og Prosjektkoret Jag etter vind så dagens lys til premiera den 10. februar i fjor. Det vil si over 100 sangere fra 8 til 80 år under ledelse av Tore Brox og sjølsagt var det Brynjar Onsøien som sto på prekestolen som solist.
Det voldsomme verket og den ditto store opplevelsen blei toppa med bassist Ellen Brekken, perkusjonist Helge Andreas Norbakken, fagottist Hanne Rekdal og fiolinist Nils Økland. Fargeleggere alle sammen som løfter det hele.
Dette storverket initiert av Catharina Jacobsen og tonesatt av Ketil Bjørnstad føyer seg inn i den fantastiske rekka han har skapt opp gjennom mange tiår.
Vi får både solopianoversjonen og liveversjonen av korverket i denne flotte cd-pakka og jeg tillater meg å benytte meg av Bjørnstads egne ord som en ettertanke til “Forkynneren” – noe for de som tror og alle oss andre:
Alt har sin tid. Alt har sin faste tid. En tid til å drepe, en tid til å lege, en tid til å rive, en til å bygge.
Ketil Bjørnstad «Evening Song – Aftensang» Grappa/MusikkoperatøreneKetil Bjørnstad – Prosjektkoret Jag etter vind – Brynjar Onsøien – Tore Brox «Jag etter vind» Simax Classics/Musikkoperatørene
Den portugisiske trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves har invitert 13 nye venner til spennende møter.
Pedro Melo Alves i mange utgaver.
Jeg har hatt gleden av å møte musikken til Pedro Melo Alves (33) ved flere anledninger de seineste åra. Mesteparten av æren for det skal det usedvanlig produktive kvalitetsselskapet Clean Feed Records fra Portugal ha. Det er et selskap som åpner både ører og dører for nye og uhørte inntrykk. Det har ført til at blant annet en rekke norske musikere har fått muligheten der, og samtidig har nysgjerrige ører verden rundt fått anledning til å stifte bekjentskap med med for eksempel den portugisiske jazzscena. Der skjer det mye, basert på både kvaliteten og kvantiteten Clean Feed har eksponert allmuen for.
Stort prosjekt
Melo Alves har møtt opp i alt fra trio til flere store ensembler på tidligere utgivelser. Denne gangen har den frilynte og åpensinna perkusjonisten og elektronikeren tatt nok et stort steg.
Siden 2019 har han han fått anledning til å møte en rekke musikere han aldri har spilt med tidligere. Det har ført til 13 møter med like mange forskjellige stemmer – 13 duoer med andre ord.
Innspillingene er gjort mellom 2019 og 2023 og her møter vi alt fra trekkspill, stemme, elektronikk, platespillere, samples, gitar, piano, cello, harpe, bass og alskens duppeditter. Med svært få unntak, blant andre vokalisten Sara Serpa, så er gjestene til Melo Alves ukjente for meg.
De forteller meg uansett at det skjer mye spennende på den alternative scena der sør i Europa.
Pedro Melo Alves er en allsidig og høyst personlig perkusjonist som både utfordrer og lar seg utfordre. Ikke alle av de totalt fritt improviserte møtene er like spennende, men i all hovedsak er dette nok en bekreftelse på at Pedro Melo Alves er en instrumentalist og kompromissløs søker som fortjener mye oppmerksomhet.
Pedro Melo Alves «Conundrum Vol. 1» Clean Feed Records/cleanfeed-records.com
Kvartetten Reolô beveger seg i en rekke grenseland på et totalt unikt vis. Saker!
Reolô har noe høyst unikt å by på. Foto: Ånond Versto
Det aller meste vet jeg lite eller ingenting om. Slik er det bare. Det betyr blant annet at Reolôs debutalbum “Andre sida” fra 2019 gikk meg både hus og hytte forbi. Etter å ha tilbragt en hel del kvalitetstid sammen med “Dystopi Delete” så skjønner jeg at det har vært ei feilprioritering av dimensjoner – dette er nemlig et band og en musikk som byr på noe helt eget og veldig fascinerende.
Gumbo er jo en rett fra New Orleans der det finnes ingredienser fra gud hjelpe meg det aller meste. Reolô har skapt en norsk variant av gumboen der vokalist, gitarist og langleikeist Anders Røine har ansvaret for mye av grunnmuren.
Norsk folkemusikk er en sentral bærebjelke, men indierock og jazz er også hjertelig tilstede i større eller mindre doser. Skarpe, kritiske og morsomme tekster er også med å løfte “Dystopi Delete” til helt egne steder og Røine har ei særegen stemme som sørger for at ørene blir skjerpa også når det gjelder tekstene og budskapet
Bandet sitt
Når så Hans Hulbækmo trakterer trommer samt perkusjon, synth, munnharpe og bidrar som alle de fire med stemmebånd og brødrene Hans og Rasmus Kjorstad stiller til start med fele, synth, oktavfele og langeleik, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at her skapes det lydlandskap langt, svært langt bortenfor a4-verdenen.
Som om ikke det er nok så sørger støymagiker Lasse Marhaug for at en improvisert session blir tatt med til steder den nok ikke ante noe som helst om heller ikke i sin villeste fantasi. På mange vis er “Mersus Stalon, Metero Texto”, som låta heter, blitt akkurat det ekstra krydderet som har gjort dette flotte visittkortet til noe høyst unikt. Som sagt: saker!
Den strålende og svært ettertrakta bassisten Linda May Han Oh viser oss nok en gang at hun står støtt på egne bein også.
Linda May Han Oh er en svært ettertrakta musiker.
Det snakkes og skrives til kjedsommelighet om reiser i musikken og når det gjelder kunst og kultur ellers. Når det gjelder Linda May Han Oh (40) så er det virkelig på sin plass både fysisk og musikalsk. Hun er født i Malysia, er vokst opp i Australia, men har tilbragt største delen av sitt voksne liv i USA.
Siden hun begynte sine studier på Manhattan School of Music i New York i 2008 har karriera hennes virkelig skutt fart. Hun har jobba mye med storheter som Pat Metheny, Vijay Iyer, Kenny Barron, Dave Douglas, Joe Lovano og Geri Allen – vi snakker virkelig på øverste hylle.
På egne bein
I tillegg til å være småbarnsmor, undervise på Berklee i Boston, spille med mangt og mange, så har Oh så definitivt også fortalt oss at hun har mye å fare med på egen hånd også. “The Glass Hours”, som er hennes sjette album under eget navn, har blitt liggende til marinering her i heimen ei god stund, men nådde heldigvis endelig opp til overflata og denne tidløse og spennende musikken holder mål både nå og i lang tid fremover.
Sammen med den cubanske pianisten Fabian Almazan, som også er Ohs partner på de fleste vis, trommeslageren Obed Calvaire, den portugisiske vokalisten Sara Serpa og tenorsaksofonisten Mark Turner, gir Oh oss ti egne komposisjoner som hun også har skrevet en del tekster til.
Tekstene tar for seg Ohs tanker rundt sårbarheten til vår eksistens og den korte tida vi har her på jord. De store spørsmåla med andre ord. Dette kler Oh, som spiller både akustisk og elektrisk bass og som bidrar med sine stemmebånd også, og hennes empatiske og langt framskredne medsammensvorne inn i et fint, tildels åpent og melodisk landskap med mye plass til alle fem involverte.
Linda May Han Oh er en viktig musiker, flott komponist og mer enn dyktig bandleder.
Linda May Han Oh «The Glass Hours» Biophilia Records/lindamayhanoh.com
Vokalisten, improvisatoren og låtskriveren Ingebjørg Loe Bjørnstad gjemmer seg ikke bak noe som helst på dette spennende visittkortet.
Ingebjørg Loe Bjørnstad er og har ei spennende stemme. Foto: Vegard Ramstad
Ingebjørg Loe Bjørnstad (46) er en artist jeg har hørt mer om enn jeg har hørt av. Storesøstera til Ivar Loe Bjørnstad og trommeslageren i Hedvig Mollestad Trio har endelig sørga for å åpne opp både ørene og resten av sanseapparatet mitt og det gjør hun på en særdeles personlig, gjennomsiktig og nesten utleverende måte.
Med et knippe egne tekster og låter samt noen av Håkon Thelin, Sondre Meisfjord og Trygve Seim, tok Loe Bjørnstad med seg trekkspiller Frode Haltli og felespiller Håkon Aase til Trondheim for et års tid siden. Der ønska tekniker og miksmaster Kyrre Laastad hjertelig velkommen og satte de tre sammen i ett og samme rom til ei tredagers liveinnspilling. Det har ført til et kammermusikalsk møte av helt spesiell karakter.
På surnadalsk
Loe Bjørnstad er oppvokst i Surnadalen på Nordmøre. Hun synger og resiterer på surnadalsk noe de færreste ikke har opplevd siden Henning Sommerro sang “Vårsøg” og andre klassikere på det samme språket. Siden jeg har mine morsrøtter i den samme bygda og sørga for at Jon Arild Eberson, Nils Petter Molvær og Paolo Vinaccia fikk fiske laks i elva Surna – uten synlig suksess – (en digresjon, jeg vet), så har jeg en aldri så liten fordel når jeg lytter til Loe Bjørnstads tekster.
Tekstene handler om alt fra kroppslige uttrykk for følelser, tanker rundt vold og sensualitet, det vakre og det stygge og ensomhet og fellesskap. Store tema med andre ord, men Loe Bjørnstad makter på et personlig vis å gi det inderlig innhold.
Når hun så har med seg Haltli og Aase, fargeleggere i superklassen, så har “Duv” blitt et kompromissløst og høyst personlig visittkort som forteller oss at Ingebjørg Loe Bjørnstad er og har ei stemme som virkelig bør lyttes til. Velkommen skal hun endelig være.
For den store hop er Don Henley mest kjent som frontmann i Eagles. Jeg er mer begeistra for han som soloartist og her kommer det to grunner til det.
Don Henley er et ikon – intet mindre.
Vokalisten, gitaristen, trommeslageren og låtskriveren – sikkert en hel del annet også – Don Henley har rukket å bli 77 år. Han har så avgjort rukket veldig mye mer også. Jeg hører til blant dem som ikke har vært blodfan akkurat av Eagles, men Don Henley i soloversjon har alltid hatt ei høy stjerne i heimen.
Med sin umiskjennelige stemme og sin usedvanlige teft for å skrive gode låter som raskt tar bolig for der å bli værende, har Henley helt siden debuten med “I Can´t Stand Still” i 1982 snakka svært så godt til meg.
Hans introduksjon til oss som soloartist er nå ute på vinyl i en remastra utgave med utgangspunkt i den analoge tapen fra godt over 40 år siden.
Toppa lag
Med assistanse fra storheter som Danny Kortchmar, Steve Lukather, Jeff Porcaro, Lee Sklar, Waddy Wachtel, Russ Kunkel, Garth Hudson, Steve Porcaro, Joe Walsh, Warren Zevon, Paddy Moloney og Bill Withers – det var åpenbart ingen som sa nei når Henley spurte, de så nok på det som ei ære, vil jeg tro – får vi et herlig gjenhør med låter som “Dirty Laundry”, “Johnny Can´t Read” og “Long Way Home”.
Henley viste oss allerede den gangen at han var en historieforteller av rang og de nydelige vokalharmoniene han serverte oss i 1982 var og er et varemerke for fyren som alltid har stått for ekthet, kvalitet og inderlighet.
Country pluss pluss
Henley er født og oppvokst i en småby i Texas. Der var det radiostasjoner fra Nashville og New Orleans som inspirerte den talentfulle guttungen med blues, bluegrass, gospel, jazz og rock som han etter hvert satte sammen til sitt eget brygg.
I 2015 var det countrydelen av Henley som blei sluppet løs med “Cass County” – navet på “fylket” han vokste opp i. Nå har den blitt gjenutgitt i ei deluxe-utgave på en dobbelt-lp i en 180-grams versjon.
Sjøl om ikke countrymusikk er mitt favorittuttrykk, så lener jeg meg på Duke Ellington nok en gang: det er bare to typer musikk – god og dårlig. Don Henley befinner seg så avgjort i kategori en og med nok ei gjesteliste av den fantastiske sorten så er det bare å hygge seg noe så ofseleg i godt og vel en time – så mange ganger man måtte ønske.
Her stiller Mick Jagger, Miranda Lambert, Merle Haggard, Vince Gill, Alison Kraus, Trisha Yearwood, Dolly Parton og Lucinda Williams – puh – til start sammen med Henley og skaper den ene perla etter den andre.
Også i dette musikalske landskapet viser Don Henley at han er en ener – dette er strålende hele veien.
Jeg har vært fan lenge og det kommer ikke til å avta etter disse nydelige gjenhørene. Don Henley – the man!
Don Henley «I Can´t Stand Still» Warner Records/Rhino/Warner MusicDon Henley «Cass County» Warner Records/Rhino/Warner Music
På Holmlia i utkanten av Oslo kan man treffe på Sudeshna Bhattacharya – en av verdens beste sarod- og tanpura-utøvere. Det forteller hun oss sammen med tablavirtuos Mosin Khan Kawa.
Mosin Khan Kawa og Sudeshna Bhattacharya fører herlige samtaler.
Skulle man ikke være så heldig å støte på Bhattacharya på Holmlia – hun har vært bosatt i Norge siden 2013 – så finnes det heldigvis andre måter å møte henne på. Utstyrt med sine indiske fire-strengers instrumenter, sarod og tanpura, kan alle stifte bekjentskap med henne her sammen tablamester Mosin Khan Kawa som har tatt turen fra India for dette nydelige musikalske møtet.
Jeg skal på ingen måte påberope meg ekspertkunnskap verken når det gjelder indiske instrumentalister eller indisk musikk. Jeg er bare usedvanlig fascinert av begge deler etter at jeg blei bitt av basillen for noen tiår siden gjennom møtet med John McLaughlins Mahavishnu Orchestra og seinere Shakti.
Den mer enn oppegående “bevegelsen” og plateselskapet Motvind Records, med episenter i Rollag i Numedal, – et godt stykke unna India med andre ord – gir oss her er et virtuost møte med tre Bhattacharya-komposisjoner med solide røtter i indisk tradisjonsmusikk. Det er tre såkalte ragaer der Bhattacharya og Khan Kawa fører fantastiske og lange samtaler som det er herlig å dukke ned i og la fantasien få utfolde seg til og la roen få plass til å senke seg.
Sjeldent treff
Det er langt i fra hver dag vi får anledning til å bli invitert inn i slike musikalske landskap Bhattacharya, Khan Kawa og Motvind Records åpner opp for her. Det er bare å takke og bukke, eventuelt neie, og la seg forføre av hva denne flotte duoen byr på.
Den danske kvintetten Andorra gir oss enda mer livsbejaende og frisk jazzmusikk med røtter i en rekke grenseland.
Andorra er et livsfriskt og herlig hold.
Den oppvakte vil sikkert mer enn ane at dette er det tredje albumet fra Andorra. Debuten i 2021 gikk meg hus forbi, men oppfølgeren “Current” fra for to år siden fortalte meg umiddelbart at her var det et band med en musikk som hadde det meste i seg til å spre lys og varme i en ellers mørk og tung verden. Vi trenger enkelt og greit slik musikk og heldigvis følger Andorra opp i samme positive spor.
De fem herrene i det musikalske landet Andorra, trommeslager Nikolaj Bundvig, elbassist Morten Jørgensen, gitarist og lapsteelist Simon Krebs, flügelhornist og tromperter Mads la Cour og tangentist Peter Kohlmetz Møller, går mye lenger tilbake enn til debuten “Andorra”. De studerte nemlig musikk sammen på konservatoriet i Odense før de satte kursen ut i forskjellige retninger.
De fem har åpenbart holdt kontakten ved like sjøl om de har skapt seg gode karrierer på hvert sitt hold og heldigvis blei lysten for stor til at de greide å holde seg unna hverandre: de hadde mye felles musikk i seg.
Felles
De sju fengende og groovy låtene vi blir servert denne gangen er alle kollektivt skapt – bandet står som komponist. Det betyr på ingen måte at det er frijazz unnfanga der og da vi har med å gjøre. Tvert i mot så er dette usedvanlig melodisk og vakker musikk med spor av både funk, soul, rock og ikke minst store doser jazz og improvisasjon i seg.
Kollektivet låter meget samspilt og empatisk og solistisk er det høy klasse på alle involverte.
Det Andorra gir oss er nok en gang en type jazzuttrykk som vi sjelden møter her i vår del av verden. Det gjør det enda hyggeligere å slå fast at det gjør veldig godt å varme seg på denne musikalske gumboen som jeg føler meg ganske trygg på fungerer svært godt live også.
Joikeren Ulla Pirttijärvi og improvisatorene Kenneth Ekornes og Olav Torget tar oss med til ganske så ukjente og spennende steder.
Áššu byr på et unikt møte på tvers av så mangt. Foto: Oda Wenaas Torget
Samarbeid mellom samiske artister og jazzmusikere er ikke noe nytt. Mari Boine, Marja Mortensson og Inga Juuso er bare noen av de som har funnet og gitt nye utfordringer sammen med blant andre Jan Garbarek, Daniel Herskedal og Steinar Raknes.
For meg er møtet med finske Ulla Pirttijärvi og perkusjonist Kenneth Ekornes og gitarist og multiinstrumentalist Olav Torget av det nye slaget. Áššu, som trioen kaller seg, betyr glør og det er fra det opprinnelige denne musikken oppstår. Den vokser opp og frem fra noe urekte som Pirttijärvi har med seg gjennom generasjoner fra sitt samisk-finske opphav.
Joik er ikke en sang om noe – det er joiken i seg sjøl det dreier seg om, sier Pirttijärvi. For henne er for eksempel opplevelsen av ei gaupe eller en bjørn i en drøm eller en joik veldig ekte opplevelser. Joiken er en del av hennes og hennes folks sjamanistiske trosfilosofi.
Dette løfter hun frem gjennom 12 ganske så forskjellige joiker og viser oss bredden i sitt uttrykk på et vakkert og sterkt vis.
Nydelig innpakning
Når så de to unike stemmene til Kenneth Ekornes og Olav Torget som også trakterer konting eller n´goni, elektronikk og lufter stemmebåndene aldri så lite også, omslutter Pirttijärvi på det varmeste, mest originale og empatiske vis, så har dette blitt et inderlig visittkort og introduksjon til Áššus univers.
Det at uforliknelige Hildegunn Øiseth bidrar med sitt bukkehorn på flere av joikene er akkurat det ekstra krydderet musikken ikke nødvendigvis spør etter, men som likevel gir den det lille ekstra og som gjør den enda mer minneverdig.
Áššu er en flott tilvekst til det verdensmusikalske universet.
