En flott minnegave

Det er bare vel et år siden jeg hørte Marja Mortensson for første gang. Nå har joikeren kommet enda nærmere seg sjøl – på et inderlig og nært vis.

Marja Mortensson har tatt nye, store steg.

Den 23 år unge Marja Mortensson fra Hedmark er sammen med Stjenekampvinner Ella Marie Hætta Isaksen viktige stemmer for å løfte den samiske joiketradisjonen etter foregangskvinner som Mari Boine og Inga Juuso videre. Det er en stolt og flott tradisjon og Mortensson har alt i og ved seg til å bli en viktig og mektig utøver av dette uttrykket.

Gjennom debuten i fjor blei vi kjent med ei helt ny stemme for de aller fleste av oss. For oss «uvitende» forbinder vi joik her hjemme med utøvere som kommer fra Finnmark eller nærliggende områder, men det er langt fra hele sannheten og virkeligheten. Mortensson kommer fra Engerdal i Hedmark og representerer en sør- og umesamisk tradisjon som hun har jobba mye med og samla gamle joiker som har vært lukka ned i ymse arkiver.

Sammen med Jakop Janssønn og Daniel Herskedal har Marja Mortensson gitt oss en lykkepille.

Miksa med nye joiker Mortensson har skapt sjøl, har hun sammen med tubaist og basstrompeter Daniel Herskedal og trommeslager og perkusjonist Jakop Janssønn, førstnevnte var med på debuten hennes også, men da som del av et mye større ensemble, skapt et intimt og vakkert univers der både stemma hennes og stemninga i joikene kommer enda tydeligere frem enn sist.

Sjøl om det er en ung utøver uten all verdens livserfaring vi har med å gjøre, så utviser Mortensson en modenhet og livsvisdom i måten å uttrykke seg på som er sjelden og ekte. Hun er åpenbart stolt av sine røtter og med et perfekt og empatisk reisefølge i Herskedal og Janssønn, så har «Mojhtestasse», som betyr minnegave på norsk, blitt en bekreftelse på det vi mer enn ante for et år siden da «Aarehgïjre» så dagens lys.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marja Mortensson

Mojhtestasse

Vuelie/Musikkoperatørene

Groooovy svensk soul

Vokalisten og tangentisten Ida Sand har spilt ei sentral rolle i groovy svensk musikk i mange grenseland lenge. Hvorfor forteller hun oss klart og tydelig her.

Ida Sand har ei svart musikersjel der inne.

Første gang vi hørte om Ida Sand (40) var i selskap med Nils Landgren og hans Funk Unit for godt og vel ti år siden. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor funkmester Landgren hadde funnet frem til Sand – hun var åpenbart en musikant med ei svart musikersjel som egna seg ypperlig i et slikt funky landskap. Etter hvert har vi møtt henne på egen hånd også og det er ingen tvil om at hun har mye å melde.

Med et kremlag under navnet Stockholm Underground – eller hva skal man si om Lars DK Danielsson på elbass, Henrik Janson på gitar, Magnus Lindgren på saksofoner, fløyter og klarinett, Per Lindvall på trommer og perkusjon og Jesper Nordenström på tangenter – så har Sand sørga for å få det meste funky reisefølget mulig på denne sida av dammen i alle fall.

Med et repertoar bestående av alt fra Al Greens «Take Me to the River», via Stevie Wonders «Please Don´t Hurt My Baby», Ray Charles´ «I Believe to My Soul» og John Fogertys «Born on the Bayou» og en rekke egne komposisjoner, tar Sand oss med til et svett landskap der funk, soul, blues og jazz stortrives.

Hun synger strålende, også i duett med Landgren som dukker opp som gjest på ei låt, og relativt mye forteller meg at dette må være et usedvanlig heftig liveband som enhver festival også på denne sida av Kjølen bør prøve å få på plakaten til en klubb som nekter å stenge før det renner svette av veggene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ida Sand

My Soul Kitchen

ACT/Musikkoperatørene

Det spirer og gror

Etterveksten i norsk jazz har vært formidabel i mange tiår nå. Det er ingenting som tyder på at det nærmer seg noen tørkeperiode heller. Kvintetten NilasaliN er et utmerket bevis på det.

NilasaliN styrker oss i troa på den oppvoksende jazzslekt.

Bandet NilasaliN har eksistert siden 2013. Det betyr at de har spilt på seg mye erfaring og slik låter det da også. Til tross for at bandet har eksistert ganske lenge, så er det likevel unge folk vi har med å gjøre. Trombonist og hovedkomponist Nils Andreas Granseth fra Lillehammer, bassist Stian Andreas Egeland Andersen fra Stavanger, trommeslager Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, pianist Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund og gitarist Magnus Jønnum Grimnes fra Kongsberg – et lite Norge Rundt der altså – har alle, såvidt jeg vet, bakgrunn fra smeltedigelen Norge Musikkhøgskole. Som på jazzlinja i Trondheim har NMH blitt et sted der både nye band og mye ny og spennende musikk har oppstått.

Alle, bortsett fra Sefaniassen Eide, har bidratt med låter og alle har et felles sterkt melodisk ideal. De hevder sjøl at både norsk folkemusikk, rock, pop og impro er elementer i bandets uttrykk noe som til sammen fører NilasaliN – et ordspill på Nils Andreas´ klengenavn Nilas – til et tøft, utadvendt og ekspressivt landskap med solide røtter i et moderne, skandinavisk jazzuttrykk.

Frontlinja med gitar og trombone er ikke akkurat dagligdags verken i norsk eller internasjonal jazz og det fører til at NilasaliN låter ganske så unikt. Her hjemme går tankene i retning Frode Thingnæs Quintet der sjefen og Pete Knutsen også skapte et eget sound med trombone og gitar i front.

NilasaliN tar oss med til et varmt og godt sted der den gode melodien får gode vekstvilkår. Et fint kollektiv og dyktige solister gjør at det er godt å tilbringe tid sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

NilasaliN

NilasaliN

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Du verden!

Trommeslageren, perkusjonisten, komponisten og bandlederen – og visjonæren – Thomas Strønen tok oss nok en gang med til nye steder med sitt bestillingsverk under Oslo World.

Thomas Strønen i sentrum for sitt nye univers.

Foto: Tor Hammerø

Det er ikke noen bombe at Thomas Strønen ser nye veier og åpner nye dører. I en rekke konstellasjoner de seineste åra, blant annet i bandene Food og Humcrush, har han fortalt oss at han er en totalt kompromissløs og ustanselig søkende musikant.

I større grad en noensinne har dette gjort seg gjeldende i hans hovedbeskjeftigelse de seineste åra, nemlig bandet Time Is a Blind Guide. De to ECM-utgivelsene, årets «Lucus», er det ferskeste og beste eksemplet på det.

Nå hadde Olso World gitt Strønen frie hender til å skape et verk etter eget hode og du verden som Strønen hadde gjort det. Han fremstår gjennom dette verket som en komponist som både vil og som evner å ta til seg impulser fra akkurat hele verden – noe bedre eksempel på hva og hvem Oslo World er og skal være er nesten vanskelig å tenke seg.

Med Time Is a Blind Guide-bandet, med Mats Eilertsen på bass, svenske Leo Svensson Sander på cello, japanske Ayumi Tanaka på piano og Håkon Aase på fiolin som fundament, samt det seks manns sterke perkusjonsensmblet Strønen leder på Norge Musikkhøgskole og ikke minst den uhyre sterke og personlige stemma til indiske Prakash Sontakke på steelgitar og vokal – for et uttrykk!!! -, hadde Strønen satt sammen flere band i bandet og latt verden komme til seg – og til oss.

Landene og kulturene som er representert i bandet forteller også mye om hvor Strønen har henta flere av sine impulser. Om dette er jazz, samtidsmusikk, verdensmusikk, impro eller noe helt annet, er jeg egentlig ikke så opptatt av. For meg er og blir det kommunikasjon på tvers av grenser – geografiske som kulturelle. Det er noe som er viktigere enn noen gang og måtte så mange som mulig på oppleve dette – aller helst de som trenger det mest……

Thomas Strønen – bragte verden litt nærmere oss.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Prakash Sontakke – for ei stemme på alle vis – og deler av perkusjonsensemblet.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Ayumi Tanaka viser oss stadig nye sider.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Håkon Aase er en mesterfiolinist sine unge år til tross.

Foto: Lars Opstad/Oslo World

Thomas Strønen – Time Is a Blind Guide featuring Prakash Sontakke

Oslo World – Kulturkirken Jakob

31. oktober 2018