Jazz fra Skottland er for mange her hjemme ensbetydende med saksofonisten Tommy Smith. Nå kommer det ei flott ny stemme – pianisten Fergus McCreadie.

Fergus McCreadie i spissen for sin flotte trio.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sjøl om det ikke er så veldig stor geografisk avstand mellom Norge og Skottland, så har vi hatt alt for dårlig kunnskap om hva som foregår også på jazzfronten i whiskyens hjemland. Arild Andersens sjelevenn gjennom mange år, Tommy Smith, har vært viktig for å åpne ørene våre for skotsk jazz og samtidig har han bana veien for stadig nye generasjoner. Den 21 år unge pianisten, komponisten og bandlederen Fergus McCreadie bekrefter at det er mye flott og originalt på vei.

McCreadie er en viril og teknisk langt framskreden pianist som ved hjelp av et stort dynamisk arsenal viser fram et stor spenn i uttrykket sitt. Når han så får usedvanlig empatisk assistanse fra bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson, ingen av de har heller rukket å bli 30 ennå, så har han makta å skape et ganske så unikt og tildels heftig triouttrykk.

McCreadie, som har skrevet all musikken på denne debut-cd-en, legger ikke skjul på at han har henta stor inspirasjon fra Arild Andersen og Jan Garbarek og deres måte å hente fram norsk folkemusikk på og ta det med inn i sine personlige uttrykk på 80- og 90-tallet. Hvorfor kunne ikke han ta for seg skotsk folkemusikk på et mer eller liknende vis?

Som sagt så gjort og McCreadie har brukt en rekke utgangspunkt fra den vakre skotske folkemusikken og fusjonert den med et melodisk, moderne jazzuttrykk og dermed skapt noe som han er ganske så aleine om – såvidt jeg veit i alle fall. «Turas» er det gæliske ordet for reise og det er akkurat det trioen gjør: de tar oss med på en musikalsk rundtur i hjemlandet sitt og til steder som har betydd mye for han og som dermed har inspirert McCreadie til å skrive akkurat disse låtene.

Vi kan ikke gjøre annet enn å takke for turen og håpe på at vi blir invitert med på neste utflukt også – dette har nemlig vært ei svært så hyggelig og varm reise.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fergus McCreadie Trio

Turas

musicglue.com

Frode Haltli er en av de mest allsidige og originale musikantene her til lands. Det sier ikke reint lite.

Frode Haltli – for en musikant!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trekkspiller Frode Haltli (43) har gjort det meste med de fleste. Med «Avant Folk» gir han oss sitt foreløpige mesterverk under eget navn. Nesten uansett hvor man befinner seg i det musikalske kvalitetslandskapet, så finner man spor etter Frode Haltli. Om det er samtidsmusikk, jazz, folkemusikk eller andre herligheter så har Haltli noe viktig og personlig å bidra med.

I alle disse skjæringspunktene finner vi han og hans stjernelag bestående av Erlend Apneseth på hardingerfele, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og vokal, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Hans P. Kjorstad på fiolin, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Juhani Silvola på gitar og elektronikk, Ståle Storløkken på harmonium og synther og Hildegunn Øiseth på trompet, geitehorn og vokal. Om noen aner at denne besetninga fører til et totalt originalt lydunivers, så har de helt rett.

Repertoaret består av melodier skrevet av Haltli, salmer, norske folketoner og en vals fra Finnskogen der Haltli har store deler av sine røtter. Sammen har de de ti arrangert dette på et varmt og intimt vis som løfter fram de gode melodiene på et ekte og flott vis.

Dette er på alle vis så grenseløst og tidløst som vel tenkelig og produksjonen som Haltli har ansvaret for sammen med Maja S.K. Ratkje gir muskken alle de muligheter og yter den lufta den spør om og trenger. Solistisk er det sjølsagt særdeles høyt nivå hele veien, men det er likevel det originale kollektive uttrykket som imponerer og varmer aller mest.

Frode Haltli har vært, er og kommer til å bli værende en visjonær.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Haltli

Avant Folk

Hubro/Musikkoperatørene

Sammen med poeten Saul Williams har saksofonisten David Murray skapt et nytt kapittel når det gjelder jazz og poesi.

David Murray og Saul Williams i aksjon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke så mange eksempler på jazz og poesi opp gjennom historia, men her hjemme har jo Jan Erik Vold vært en foregangsmann. På den andre sida av Atlanterhavet var Amiri Baraka, også kjent som LeRoi Jones, ei svært viktig stemme på dette området. Da han gikk bort i 2014 leste poeten Saul Williams i begravelsen og ba Baraka om å stige opp fra kista. Der var også saksofonisten David Murray til stede og hans skjønte der og da at de måtte gjøre noe sammen.

Murray er tydeligvis en handlingens mann og dagen etter begravelsen tok han kontakt med Williams. Poeten og skuespilleren syntes åpenbart det varen god idé og sendte en rekke tekster til Murray – tekster som skulle bli utgitt i ei diktsamling litt seinere. Her stod temaer rase, klasse, kjønn, økonomi og kultur i det moderne USA på lista. Murray tente på alle plugger og skrev musikk til flere av diktene og her foreligger resultatet.

Etter en tre ukers Europa-turné høsten 2015 blei musikken spilt inn i Tyrkia og den er også tilegna Mehmet Uluğ – også kalt Memo, en sentral skikkelse i tyrkisk jazzliv som gikk bort to år tidligere.

Sammen med et flott band bestående av den nye Bad Plus-pianisten Orrin Evans, bassisten Jaribu Shahid og trommeslageren Nasheet Waits, pluss diverse bidrag fra blant andre trombonist Craig Harris, elpianist, for anledninga, Jason Moran og vokalist Pervis Evans, har de to særdeles uttrykksfulle musikantene Murray, på både tenorsaksfon og bassklarinett, og Williams – han resiterer som en musikant – skapt en nytt og friskt kapittel i jazzlyrikk-boka med røtter i alt fra 60-tallsjazz til hiphop-kulturen og med mye blues i seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Murray feat. Saul Williams

Blues for Memo

Motéma/Naxos Norway

Lisbeth Pettersen er ikke noe nytt navn i offentligheten, men som krimforfatter debuterer hun med «La meg ikke huske». Det var på høy tid.

Lisbeth Pettersen imponerer med sin debut som krimforfatter.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Både kvalitativt og kvantitativt står det veldig bra til med norsk krimlitteratur. Det finnes spydspisser som har inntatt internasjonale pallplasser, men samtidig finnes det en underskog som sørger for stadig nytt påfyll. Begge deler er like hyggelig og det er i den siste kategorien Lisbeth Pettersen (61) kommer inn som nok et friskt pust.

Mange av oss har nok støtt på Pettersen som journalist opp gjennom åra, men likevel så jeg ikke denne «utskeielsen» komme. Hun har gått den lange veien gjennom Cappelen Damms krimforfatterskole og hun har også hatt Morten Harry Olsen som coach. Hvor viktig det har vært for henne, veit nok bare hun sjøl, men sluttresultatet og eksamen – «La meg ikke huske» – står i alle fall til mye mer enn bestått.

Pettersen har drevet svært god research på flere områder, blant annet meteorologi, farmakologi og ikke minst klima- og miljøforskning. Det er nemlig i disse skjæringspunktene Pettersen har lagt historia som starter med at Nina Berger, som jobber som forsker på Cicero, mister hukommelsen etter ei stygg bilulykke. Mer eller mindre samtidig blir tre samfunnstopper kidnappa og politiet begynner etterhvert å ane en viss forbindelse som Nina Berger ikke makter å skjønne.

Pettersen greier gjennom en logisk framdrift i historia og ved hjelp av godt språk å legge ut ledetråder som både forvirrer og hjelper. Dette er nemlig ikke en type krimroman der blodet flyter og der likene står i kø, men der vi gjennom et realistisk plot – der det aller meste foregår i Oslo øst – blir drevet framover og der det er vanskelig å legge den fra seg.

Den ferske krimforfatteren makter å holde meg på spenningsbenken nesten helt til siste slutt og hun imponerer på flere områder blant annet med sin psykologiske innsikt. Lisbeth Pettersen har med andre ord fortalt oss at et nytt krimforfattertalent har inntatt manesjen og jeg har allerede begynt å glede meg til neste runde.

Lisbeth Pettersen

La meg ikke huske

Juritzen Forlag

Dylan Mondegreen, alias Børge Sildnes fra Eide, har nok en gang foret oss med en godtepose med vakker popmusikk.

Dylan Mondegreen har laga nok et smakfullt og vakkert visittkort.

Sakte, men sikkert har jeg fått et forhold til musikken til Dylan Mondegreen – aner ikke hvorfor han har adoptert dette kunstnernavnet forresten – og med sitt femte cd-visittkort er det bare å slå fast at jeg synes det er usedvanlig behagelig å synke ned i hans univers.

Mondegreen befinner seg i den store indiepop-gryta. Det vil blant annet si at det er musikk med kvalitetsstempel på seg, men som de store plateselskapene ikke plukker opp fordi de ikke føler det store kommersielle potensialet finnes der.

På mange vis stemmer det nok en gang når det gjelder Mondegreens budskap og musikk. De åtte låtene, som han har skrevet, arrangert og produsert sjøl, befinner seg alle i et nydelig landskap der vakre vokalharmonier møter strykere fra Makedonia, nylonstrengsgitarer og annet krydder som aldri skaper uro i mottakerapparatet. Her er det egentlig bare å lene seg tilbake og la seg forføre av vellyden og de fine stemningene.

Big in Japan

Ikke bare i musikkbransjen er det noe som heter Big in Japan – det betyr vel bare at man bare har fått en viss oppmerksomhet utenfor Norges grenser. Slik er det også med Mondegreen. Hans fine og inderlige stemme og pene og «ufarlige» melodiske landskap snakker nok veldig til et internasjonalt publikum med slike musikalske idealer.

Det er både styrken og svakheten til Mondegreen. Tekstene, der han tar for seg en rekke hverdagslige og småfilosofiske temaer – hele tida på engelsk, er alle innhylla i melodier som nok kan oppfattes som relativt enstonige i lengden. Her finner jeg ikke låta som umiddelbart slår meg som hitlåta – alle er like fine, hvis du skjønner.

Design

Dylan Mondegreen tar seg av hele pakka og gjør det på et flott vis også. Det betyr at han er mannen bak coverdesign og alt annet og at det er en estetiker av rang vi har med å gjøre, er det absolutt ingen tvil om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dylan Mondegreen

A Place in the Sun

Saiko/SkiPop Records/Musikkoperatørene

Jon Cleary er født og oppvokst i noe så erkeengelsk som Kent. Så blei han bitt av New Orleans-basillen og de seineste 20 åra har han bodd og virka i The Big Easy.

Jon Cleary er så «New Orleans» som vel mulig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var mye musikk i heimen til Cleary, men lyset gikk først virkelig opp da en onkel kom hjem fra Junaiten med plater med Professor Longhair og andre fra dalstrøka rundt New Orleans. Musikk med funk, soul, jazz, rhythm and blues og andre tilliggende herligheter i seg var så definitivt tingen for Cleary, som besøkte Notodden-festivalen seinest for noen måneder siden, og han skjønte raskt at denne musikken skulle bli hans «skjebne» og hans livsvei.

Den 56 år unge Cleary har altså gjort ekte NO-er av seg. Både låtene, pianospillet, arrangementene og ikke minst vokalen forteller oss at dette ikke er tilgjort på noe vis – Cleary har tilegna seg dette språket på et ekte og inderlig vis og framstår nå som en ekte musikant fra området rundt Treme; bydelen vi blei kjent med etter den strålende TV-serien med sammen navn.

Her møter vi Cleary i fri flyt med ti egne låter, en av dem skrevet sammen med Taj Mahal, og med et kobbel av musikanter fra New Orleans må vite, blant andre Meters-gitaristen Leo Nocentelli, ei solid blåserekke og korister som vel ikke kunnet komme fra noe annet sted.

Cleary har miksa alt av velsmakende impulser inn i sin musikalske gumbo og det swinger og groover noe vederstyggelig fra første til siste takt. Tøft, heftig, bra og svett hele veien og for alle oss som ikke har kommet oss til New Orleans ennå, så er det jo hyggelig at New Orleans kommer til oss!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Cleary

Dyna-Mite

FHQ Records/Thirty Tigers/Border Music

En av Sandefjords store Mathisen-sønner, bassisten og bandlederen Per, er heldigvis av den ustoppelige typen. Her gir han oss to doser som forteller hvor bra han er.

Per Mathisen´s Heavy Weather med en hyllest av sjølveste Weather Report.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Per Mathisen (49), en av fire særdeles musikalske brødre, har de seineste tiåra dukka opp i en rekke musikalske konstellasjoner med sine basser. Denne gangen er det i helt ny setting og en ganske ny – uansett så groover det ganske så heftig.

I stadig større grad har Mathisen vært å finne i Mellom-Europa i det siste og han har fått mer eller mindre permanent bostedsadresse i Østerrike. Det betyr nok en solid utvidelse av arbeidsmarkedet for Mathisen og med sitt relativt nye band Heavy Weather, bestående av musikanter fra hans nye «hjemland» og Ungarn, får vi stifte bekjentskap med et band og et repertoar som har mye med Østerrike å gjøre.

Vi snakker sjølsagt om Weather Report og en av grunnleggerne, Joe Zawinul, var jo født og vokste opp i Wien. På 50-tallet satte han kursen for USA og begynte raskt å jobbe med storheter som Sarah Vaughan, Julian «Cannonball» Adderley og Miles Davis, men fra 1970 av var det Weather Report som gjaldt. I manges øyne og ører, inkludert Per Mathisens, var det verdens tøffeste og beste band og her får vi være med på hyllestbandets aller første jobb – i Østerrike i fjor sommer.

Med eksakt den samme besetninga som WR får vi høre Heavy Weathers versjoner av klassikere som «Black Market», «Harlequin», «A Remark You Made» – en av verdenshistoriens vakreste melodier -, «Three Views of a Secret» og «Birdland» pluss tre Mathisen-låter.

Det låter flott og med en enorm energi og spilleglede, men samtidig så er det også «farlig»: det er jo umulig ikke å tenke på de udødelige originalversjonene som Zawinul, Shorter, Pastorius, Acuña og Badrena ga oss.

Virtuosen Mathisen har funnet fram til svært dyktige sjelsfrender der sør i Europa og hyllesten er flott, men originalen er og blir originalen.

Barxeta II – det vil si Jan Gunnar Hoff, Horacio Hernandez og Per Mathisen – sparer ikke på noe som helst.

En trio som går mye lengre tilbake i tid enn Heavy Weather er den der Mathisen, tangentist Jan Gunnar Hoff og den tidligere Weather Report-trommeslageren Alex Acuña fant hverandre for vel ti år siden. Trioen har foret oss med utgivelsene «Jungle City» i 2008 og fulgte opp med «Barxeta» i 2012.

Her snakker vi livsfrisk og heftig fusionmusikk der alt materialet er skrevet av de involverte. Både elektriske og akustiske tangent- og bass-instrumenter er hjertelig tilstede og vi blir med bandets tredje visittkort servert herlig, melodisk, dynamisk og groovete musikk fra øverste hylle.

Denne gangen har Acuña fått «fri», eller hadde ikke anledning til å være med eller så ville Hoff og Mathisen ha inn ei ny stemme. Valget falt i alle fall på det cubanske fyrverkeriet Horacio «El Negro» Hernandez, som av helt forståelige årsaker har blitt spurt også av blant andre Carlos Santana, Gary Burton og Michel Camilo om å innta trommekrakken.

Nok en gang er innspillinga gjort i Odd Gjelsnes´ studio i Barxeta i Spania og at det var hyggelig stemning rundt appelsinlundene er ikke vanskelig å fornemme. Vi har med tre svært langt framskredne musikanter å gjøre som åpenbart fant tonen (sic) raskt og om det går unna i et tempo som kan føre til fartsbot eller om de tar seg tid til å puste, så låter det usedvanlig hipt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per «Bass Viking» Mathisen´s Heavy Weather

Gratitude Overload

Alessa Records/MusikkLosen

Per Mathisen & Jan Gunnar Hoff featuring Horacio «El Negro» Hernandez

Barxeta II

Losen Records/MusikkLosen

Den danske gitaristen Jakob Bro tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Her sammen med sin glitrende trio live i New York.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron – du verden!

De seinere åra har vi hatt gleden av å møte Bro (40) i flere konstellasjoner – seinest sammen med vår egen maestro Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan under årets Oslo Jazzfestival. Parallelt med det bandet har Bro også jobba med trioen bestående av de amerikanske musikantene Joey Baron på trommer og bassist Thomas Morgan. Begge bandene er like bra, men likevel ganske så forskjellige.

Første gang jeg møtte Bro var i legenden Paul Motians Electric Bebop Band. Han fortalte oss raskt hvilket enormt potensial han var i besittelse av. Så har han altså i stadig større grad vist seg fram som leder for egne band og i all hovedsak med sin egen musikk som utgangspunkt. Det har vært en sann fryd hele veien.

Denne trioen møtte vi først gjennom ECM-utgivelsen «Streams» fra 2016 innspilt i studio i Frankrike. Nå har de spilt på seg enda mye mer empati, inderlighet og særegenhet gjennom masse livejobber over store deler av kloden og vi blir her invitert med på høydepunktene fra to kvelder på klubben Jazz Standard i New York i juli i fjor.

Repertoaret er helt nytt i forhold til den forrige trioskiva, men «hitlåta» «Copenhagen» fra den første utgava av trioen der Christensen spilte trommer, er henta fram igjen.

All musikk er skrevet av Bro og hele veien er det en ro, en tanke, en underfundighet over uttrykket – enkelt og greit et musikalsk univers vi blir invitert inn i som det er usedvanlig godt å oppholde seg i.

Bro, og de to andre, er utstyrt med helt personlige stemmer og til sammen er denne trioen en enhet av sjeldent kaliber. Publikum i New York var åpenbart svært begeistra – det hadde de all grunn til og det er jeg også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Bay of Rainbows

ECM/Naxos Norway

Den norske saksofonisten og visjonæren Torben Snekkestad har gjort danske av seg. Som musikant er han så global som vel tenkelig.

Sammen med Agustí Fernández og Barry Guy tar Torben Snekkestad oss med til hittil ukjente steder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Snekkestad (45), opprinnelig fra Tønsberg-traktene, har bodd, jobba og undervist i København i en årrekke nå. Her hjemme samarbeida han blant annet med Lars Martin Myhre, «storbandet» 1300 Oslo og ikke minst i Tri O´Trang sammen med Lars Andreas Haug og Helge Lien.

I Danmark har Snekkestad over tid skapt et uttrykk og en palett som har røtter både i improverdenen og i samtidsmusikken. Han har enkelt og greit makta å skape noe han er helt aleine om og det får vi to flotte eksempel på her.

Snekkestad møtte den spanske pianisten Fernández og den engelske bassisten Guy i KoncertKirken i København i fjor sommer under Copenhagen Jazz Festival. Gjennom de seks fritt improviserte variasjonene er det åpenbart at de tre deler de samme idealene og trives i de samme åpne landskapene der improimpulsene er like viktige som som de samtidsmusikalske.

Det de gir oss er høyst personlige og sjeldne musikalske ekskursjoner – spennende og kompromissløs musikk.

Nate Wooley og Torben Snekkestad snakker det samme språket.

To år tidligere møtte Snekkestad den amerikanske trompeteren Nate Wooley i den samme kirka. Snekkestad spiller her både sopransaksofon og trompet, med saksofonsmunnstykke om jeg ikke tar feil, og med den høyst spesielle besetninga låter det sjølsagt annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn.

Herrene fører samtaler på et meget elevert, fritt og åpent plan der de frambringer lyder, stemninger og overtoner gjennom sine personligheter på et vis som gjør at jeg blir sittende helt ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Torben Snekkestad må gjerne bli værende i Dronningens by, men han har absolutt både rett og plikt til å melde seg også her på berget uten for lange pauser. Hvorfor forteller han oss her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snekkestad/Fernández/Guy

Louisiana Variations

FSR/sluchaj.org

Nate Wooley & Torben Snekkestad

Of Echoing Bronze

FSR/sluchaj.org

Pianisten Stefano Travaglini er et helt nytt bekjentskap, men han kjente til Rainbow Studio og Jan Erik Kongshaug. Det skal vi være glade for.

Stefano Travaglini på plass i Rainbow Studio.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Travaglinis kjenneskap til Kongshaug og Rainbow førte til at elfenbensplukkeren dro til Oslo for vel to år siden for å få akkurat den lyden han hadde hørt så mange ganger gjennom utallige ECM-innspillinger. Det har han fått pluss at han har gitt oss en vakker solopiano-ekskursjon med masse originalitet ved seg.

Travaglini er en teknisk langt framskreden musiker med en solid ballast både når det gjelder jazz og klassisk musikk. Det setter han sammen til et vakkert, poetisk og høyst personlig uttrykk med masse dynamikk i seg.

Stefano Travaglini sammen med Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio.

Under Kongshaugs vinger gikk Travaglini inn med et fortsett om å skape en times lang seanse uten overdubbing eller redigering av noe som helst slag.

Med ei fin blanding av egne melodier og kjente låter som «Monk´s Mood» og «Softly, as in a Morning Sunrise», forteller Travaglini oss at han er en klangbehandler og improvisator med mye personlig på hjertet. Han fabulerer, han puster, han eksploderer på et forsiktig vis og han gir oss ei ny stemme som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med – med Jan Erik Kongshaugs magiske evner som fødeselshjelper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stefano Travaglini

Ellipse

Notami Jazz/stefanotravaglini.com