Frode Haltli har en visjon og en evne til å virkeliggjøre den som han er helt aleine om. Her får vi to flotte eksempler på det – både med hans eget band og som medspiller med en annen visjonær, Erlend Apneseth.

For vel et år siden ga Frode Haltli oss det jeg tillot meg å kalle hans foreløpige mesterverk, «Avant Folk». Med «Border Woods» kommer oppfølgeren og det er med glede jeg kan melde om at det er mye av det samme, men helt annerledes – som Jan Garbarek ofte har sagt om det han har kommet med av ny musikk.

Accordionist, eller trekkspiller som jeg tror hovedpersonen gjerne vil si sjøl, Frode Haltli (44) hører musikalsk sett hjemme over alt og ingen steder. Om det er folkemusikk, samtidsmusikk eller improvisert musikk vi snakker om, så er Haltli på hjemmebane og i alle disse grenselandene – og sikkert noen til – har Frode Haltli nok en gang skapt noe helt unikt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Utgangspunktet for «Border Woods» var et bestillingsverk til Osafestivalen på Voss i 2015. Med seg til å gi liv til denne grenseløse musikken hadde Haltli invitert med seg den svenske nyckelharpisten Emilie Amper og de to perkusjonistene Eirik Raude og Håkon Stene.

Med ei slik besetning av mesterspelemenn- og kvinne så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt et helt spesielt musikalsk treff. Med «Avant Folk» tok Haltli oss til et helt nytt sted. Her tar han oss nok et steg videre.

En av dem som var med å gjøre «Avant Folk» til en stor opplevelse, var hardingfelespilleren Erlend Apneseth. Det han har formidla til oss gjennom de to første Hubro-utgivelsene sine med trioen sin, har fortalt oss og bekrefta at her har kongeriket fått opp en ny spellemann i kjølvannet til Nils Økland som allerede har sprengt grenser og som gjerne vil fortsette å gjøre det.

På denne innspillinga, som blei initiert av Bergen Kjøtt, tar Apneseth og trommeslager og perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde og barytongitarist – akustisk -, zitherist, live sampler og elektroniker Stephan Meidell – kremen av Bergens improkunstnere – sammen med gjesten Frode Haltli, oss med på en ekskursjon som har alt fra historiske lydopptak fra kulturbærere i Apneseths hjemetrakter i Jølster, folkemusikk, impro og garantert mye annet også i seg.

Til sammen har det blitt et brygg ulikt alt annet og både Erlend Apneseth og Frode Haltli bekrefter at de befinner seg på den aller øverste og mest kreative hylla på tvers av det aller meste. Du verden så flotte og spennende møter vi har blitt invitert med på denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bandlederene Olavi Louhivuori og Aki Rissanen bekrefter at allsidigheten, kreativiteten og kvaliteten på finsk jazz befinner seg på et svært høyt nivå.

Trommeslageren Olavi Louhivuori (38) kjenner vi godt her hjemme etter det flotte samarbeidet han har hatt med Mats Eilertsen gjennom en årrekke. Der har han fortalt oss at han som instrumentalist hører hjemme på aller øverste hylle.

Likevel kjenner jeg ikke så ikke så godt til hva han har holdt på med på hjemmebane og med bandet Oddarrangs femte album som rettesnor, så skjønner jeg raskt at jeg har gått glipp av mye originalt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Oddarrang har eksistert i 15 år under Louhivuoris ledelse. Vennegjengen som har vært med hele tida, hvis jeg har skjønt det rett, er Osmo Ikonen på cello, Lasse Lindgren på bass, Ilmari Pohjola på trombone og Lasse Sakara på gitar. I tillegg spiller alle bortsett fra sistnevnte synther.

Jeg har bare hørt bandets forrige utgivelse, «Agartha», men har fått forståelsen for at «Hypermetros» slekter mer på tidligere skiver som «In Cinema» og «Catherdral».  Det kan jeg altså ikke mene noe om, men det jeg kan si noe om er at musikken på «Hypermetros» er djupt fascinerende.

Vi møter et empatisk kollektiv som med Lindgrens «Trichordon», i tre satser, som kjernen for denne ekskursjonen, tar oss med til steder der jazz, klassisk musikk, post-rock og ambient fusjoneres på et vis som jeg aldri har hørt noen gjøre før.

Sjøl om Louhivuori er hjernen bak dette hippe kollektivet, så er Oddarrang akkurat det: et kollektiv. Det hadde vært veldig morsomt å høre dette bandet på en nærliggende festival, men inntil videre er det mulig å hygge seg både ofte og lenge med «Hypermetros».

Pianisten, komponisten og bandlederen Aki Rissanen (39) tilhører den samme generasjonen som Louhivuori. Det musikalske slektskapet finnes absolutt der, men  uttrykket Rissanen søker og skaper med sin trio ligger likevel et godt stykke unna Oddarrangs.

Sammen med sine faste følgesvenner gjennom mange år og to tidligere plater på det meget oppegående  engelske selskapet Edition Records, bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen, skaper Rissanen et triospråk han og de er ganske så aleine om.

Rissanen har en klassisk grunnskolering som han tar med seg inn i sitt jazzikalske uttrykk – han tolker også en komposisjon av den italienske renessansekomponisten Carlo Gesualdo. Ellers henter han fra «alt» inkludert EDM-estetikken og den såkalte nordiske jazzen. Til sammen har det blitt triomusikk a la Rissanen, Lötjönen og Mäkynen som det er herlig å tilbringe tid sammen med.

Dette er åpenbart en trio som har jobba sammen lenge og som stadige utvikler uttrykket sitt på et særegent vis. Som skrevet om Oddarrang – Aki Rissanen bør også være hjertelig velkommen til en festival her til lands.

Olavi Louhivuori og Aki Rissanen er to representanter for mellomgenerasjonen i finsk jazz som forteller oss hvilket enormt høyt nivå de befinner seg på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.