Bandlederene Olavi Louhivuori og Aki Rissanen bekrefter at allsidigheten, kreativiteten og kvaliteten på finsk jazz befinner seg på et svært høyt nivå.

Trommeslageren Olavi Louhivuori (38) kjenner vi godt her hjemme etter det flotte samarbeidet han har hatt med Mats Eilertsen gjennom en årrekke. Der har han fortalt oss at han som instrumentalist hører hjemme på aller øverste hylle.

Likevel kjenner jeg ikke så ikke så godt til hva han har holdt på med på hjemmebane og med bandet Oddarrangs femte album som rettesnor, så skjønner jeg raskt at jeg har gått glipp av mye originalt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Oddarrang har eksistert i 15 år under Louhivuoris ledelse. Vennegjengen som har vært med hele tida, hvis jeg har skjønt det rett, er Osmo Ikonen på cello, Lasse Lindgren på bass, Ilmari Pohjola på trombone og Lasse Sakara på gitar. I tillegg spiller alle bortsett fra sistnevnte synther.

Jeg har bare hørt bandets forrige utgivelse, «Agartha», men har fått forståelsen for at «Hypermetros» slekter mer på tidligere skiver som «In Cinema» og «Catherdral».  Det kan jeg altså ikke mene noe om, men det jeg kan si noe om er at musikken på «Hypermetros» er djupt fascinerende.

Vi møter et empatisk kollektiv som med Lindgrens «Trichordon», i tre satser, som kjernen for denne ekskursjonen, tar oss med til steder der jazz, klassisk musikk, post-rock og ambient fusjoneres på et vis som jeg aldri har hørt noen gjøre før.

Sjøl om Louhivuori er hjernen bak dette hippe kollektivet, så er Oddarrang akkurat det: et kollektiv. Det hadde vært veldig morsomt å høre dette bandet på en nærliggende festival, men inntil videre er det mulig å hygge seg både ofte og lenge med «Hypermetros».

Pianisten, komponisten og bandlederen Aki Rissanen (39) tilhører den samme generasjonen som Louhivuori. Det musikalske slektskapet finnes absolutt der, men  uttrykket Rissanen søker og skaper med sin trio ligger likevel et godt stykke unna Oddarrangs.

Sammen med sine faste følgesvenner gjennom mange år og to tidligere plater på det meget oppegående  engelske selskapet Edition Records, bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen, skaper Rissanen et triospråk han og de er ganske så aleine om.

Rissanen har en klassisk grunnskolering som han tar med seg inn i sitt jazzikalske uttrykk – han tolker også en komposisjon av den italienske renessansekomponisten Carlo Gesualdo. Ellers henter han fra «alt» inkludert EDM-estetikken og den såkalte nordiske jazzen. Til sammen har det blitt triomusikk a la Rissanen, Lötjönen og Mäkynen som det er herlig å tilbringe tid sammen med.

Dette er åpenbart en trio som har jobba sammen lenge og som stadige utvikler uttrykket sitt på et særegent vis. Som skrevet om Oddarrang – Aki Rissanen bør også være hjertelig velkommen til en festival her til lands.

Olavi Louhivuori og Aki Rissanen er to representanter for mellomgenerasjonen i finsk jazz som forteller oss hvilket enormt høyt nivå de befinner seg på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.