Duoen Nils Landgren og Jan Lundgren og bandet Tonbruket forteller oss på hvilket høyt nivå broderfolket befinner seg i jazzens verden.

Jan Lundgren og Nils Landgren har skapt en flott duo.

Trombonisten og vokalisten Nils Landgren og pianisten Jan Lundgren har tilhørt tetsjiktet i svensk jazz i en årrekke allerede. Ved flere anledninger har de også samarbeida tidligere, blant annet på hyllesten til Leonard Bernstein, «Some Other Time». Landgren har også jobba med en annen stor svensk pianist på duo: med Esbjörn Svensson på «Swedish Folk Modern» fra 1997.

Med et sett med egne komposisjoner, folkemelodier som «Byssan Lull» og «Värmlandsvisan», to av jazzens nydeligste låter, Keith Jarretts «Country» og Abdullah Ibrahims «The Wedding», og popklassikere som Jim Webbs «Didn´t We» og «I Will» og «Norwegian Wood» av herrene Lennon og McCartney og standardlåta «The Nearness of You», har disse to svært langt framskredne herrene skapt ei lita perle av krystall.

Det er åpenbart at de to stortrives i hverandres selskap og de gir hverandre akkurat den plassen de trenger og fortjener. Dette er to musikanter som ikke har noe å bevise lenger og som derfor gjør det uten stans.

Her blir det for så vidt ikke flytta en eneste merkestein. Det blir bare skapt vakker musikk. Det holder ei god stund det.

Dan Berglund på basser, Martin Hederos på tangenter og fiolin, Johan Lindström på gitar, pedal steel og piano og Andreas Werliin på trommer og perkusjon – og radio (!!) på et spor – minner mistenkelig om et svensk superlag. Det er da også.

De har holdt på i ti år sammen og med sitt sjette album gir de oss på sett og vis et tverrsnitt av hva og hvem Tonbruket har vært og er anno 2020.

Vi snakker om fire herrer og et kollektiv som har vært innom det meste og som heldigvis ikke bryr seg nevneverdig om musikalske båser og sjangere.

Bortsett fra Werliin er alle låtskrivere her. I tillegg er bandet kredittert på alle spora. Slik framstår det da også: musikken låter som om den er frembragt underveis av alle fire sjøl om kanskje en av dem har hatt grunnideen.

Jazz, prog rock, americana, psychedelia og støy er ingredienser som er mulig å kjenne igjen i dette strålende og ikke minst velsmakende brygget. Til sammen har det igjen blitt noe som kun Tonbruket kunne ha unnfanga og du verden så tøft, unikt og til tider grensesprengende det låter.

Tonbruket byr nok en gang på jazz for rockere og rock for jazzere og mye annet som krydder. Tonbruket er det tøffeste som finnes der øst. Heftig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har hørt Audun Trio live eller på bandets debutskive «Rondane», blir ikke veldig overraska over at oppfølgeren også byr på nydelig musikk det er en lise å flytte inn i.

Pianist og bandleder Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer har rukket mye mer enn å bli 27 år. Han har nemlig også utvikla et personlig og reflekterende, men samtidig utadvendt tonespråk. Sammen med seg helt siden 2015 har han hatt bassist Håkon Norby Bjørgo og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide og med oppfølgeren gir de oss åtte fine låter som de er sammen om som komponister. Audun Trio er på alle vis et Band med stor B, men samtidig med utmerkede solister som får lov til å skinne.

Det er miksen av det innoverskuende og det utadvendte som tiltaler med aller mest med musikken til Audun Trio. Det betyr på ingen måte at de tre prøver å ri to hester samtidig. De prøver å bare å lyssette totaliteten  i sin livs- og musikkanskuelse og det lykkes de veldig godt med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Audun Trio har tatt turen til København i forbindelse med denne innspillinga. Ikke det at det er noe symbolsk over akkurat det, men det er fortsatt noe unorsk over uttrykket til trioen. Det er dette livsbejaende og direkte – det er lett å få kontakt med hvor de vil og Barsten Johnsen sjenerer seg ikke for å synge på ei av låtene heller:  «Blues, Baby».

Jo da, det finnes spor av noe ECM-sk her også, men Audun Trio har fortsatt linja fra «Rondane» med å søke seg fram mot sitt eget, unike uttrykk. Det har de lykkes veldig godt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen Marius Noss Gundersen har flere ganger allerede fortalt oss at han er utstyrt med helst spesielle kvaliteter. Her kommer det nok et eksempel.

Marius Noss Gundersen (46) fra Horten er en klassisk utdanna gitarist som med ujevne mellomrom viser oss både hvor dyktig og allsidig han er.

Han forsvinner neppe mellom hver gang han gir livstegn fra seg med ny cd, men veldig mye å høre til han i nasjonal sammenheng er han uansett ikke. Derfor er det alltid like hyggelig og spennende å høre hvor han befinner seg når nye visittkort dukker opp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne gangen møter vi han helt aleine og la det være klart med en gang: han har absolutt ikke bruk for støttehjul eller noe i den dur.

Med sitt langt framskredne instrumentmesterskap og innsikt i den brasilianske komponisten Marco Pereiras univers, tar Noss Gundersen oss gjennom 14 komposisjoner som inneholder elementer av veldig mye av det som har fascinert oss mye med brasiliansk musikk.

Det er en varme, inderlighet og ekthet i uttrykket til Noss Gundersen som det bare er å heise flagget for. Marco Pereira, som skal være et stort navn i Brasil, er tydeligvis også begeistra i følge hilsenen på coveret.

Utstyrt med sin klassiske gitar, stor innsikt og masse empati, tar Marius Noss Gundersen oss med ei flott brasiliansk reise. Obrigado!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier og den amerikanske fiolinisten Mark Feldman hare funnet hverandre på alle slags vis. Klisjeen med at søt musikk oppstod og oppstår holder denne gangen.

Hva som kom først av kjærligheten eller at Courvoisier flytta til New York, er jeg usikker på. Faktum er uansett at siden 1999 har de to, både i duo- og andre sammenhenger, jobba svært tett og fascinasjonen de så og hørte i hverandres musikk, og en hel del annet åpenbart, er fortsatt til stede på et svært hørbart vis.

Courvoisier og Feldman blei fascinert av hverandres innfallsvinkler til det å skape musikk. Begge har en klassisk bakgrunn og det kammermusikalske har de så visst fortsatt med seg. Samtidig er den frie innfallsvinkelen fra Cecil Taylor og der om liggende herligheter en svært viktige ingrediens. Det har den vært hele tida og det er den fortsatt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er parets sjette duoskive og uten at jeg har hørt alle de første fem, blant annet to med John Zorn-musikk, så slår jeg uansett fast at dette er duokunst på aller høyeste nivå. De to har skrevet all musikken – både hver for seg og sammen – og her er det en voldsom dynamikk og et voldsomt temperament og virtuositet involvert.

Duo fiolin og piano er ikke hverdagskost i improvisert musikk. Sylvie Courvoisier og Mark Feldman ligger lista høyt for de som har tenkt å begi seg ut på denne ferden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amsterdam er jo kjent for mye – også sitt usedvanlig kreative jazzmiljø. Her får vi møte tre av de ledende herrene fra dette miljøet i et livemøte fra den kjente klubben Bimhuis.

Den portugisiske bassisten Gonçalo Almeida har vært bosatt i Nederland i åresvis. Der har han vært med å prege en rekke band og uttrykk. Sammen med trommeslageren Martin van Duynhoven og altsaksofonisten, bass- og kontrabassklarinettisten Tobias Klein hilser han her på med en trio som både starter og slutter konserten med en Ornette Coleman-låt. Da skjønner man lett hvor toget er på vei.

Opptakene er henta fra to dager på en av Europas mest berømte jazzklubber i september 2017. I tillegg til Coleman-låtene så har alle tre skrevet musikk samt at den portugisiske gitarmesteren Carlos Paredes er representert med «Verdes Anos» – med spor av «Summertime» i seg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jovisst er det fritt, løst og åpent det de tre serverer oss, men det er likevel et godt stykke unna den europeiske frijazzen vi forbinder med 60- og 70-tallet. Dette er i stor grad mye mer melodibasert og nyansene kommer mye klarere frem enn i fullt-øs sammenhengene som absolutt har sin sjarm og misjon også. Alt til sin tid.

Denne trioen har et fint kammerpreg over uttrykket sitt. Det er tre usedvanlig lyttende og uttrykksfulle musikanter som møtes her og innrammingen med Ornettes «Sleep Talk» og «Mob Job» forteller mye om hvor de kommer fra og hvor de vil med musikken sin.

Ekstra morsomt for meg er det å høre igjen den flotte trommeslageren Martin van Duynhoven. Han var nemlig med i det første bandet jeg fikk ansvaret for under Moldejazz helt tilbake i 1974. Som purung tenåring var det en stor opplevelse som har vært med å prege mitt liv siden. van Duynhoven & Co spilte trippelkonsert sammen med Gary Burton Quintet, også med en annen tenåring involvert – Pat Metheny. Det går linjer gjennom livet kan man trygt si.

Det har vært intet mindre enn veldig hyggelig og spennende å bli invitert med på Bimhuis med den utmerkede trioen Almeida Duynhoven Klein.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gras er et særs musikalsk kvinnekollektiv fra de nordlige deler av Trøndelag. De har det åpenbart moro og det er lett å more seg sammen med dem også.

Ingrid Elise Andersen, Jeanette Hoseth, Mattis Kleppen, Solveig Salthammer Kolaas, Anne Merete Kjelstad, Sondre Mikalsen og Tora Dahle Aagård har hver for seg markert seg godt på den lokale musikkscena – og til dels også nasjonalt. Nå har de altså funnet ut at de vil slå sine putler sammen og det har de gjort på et herlig vis.

Jentene synger fint hver for seg og ikke minst flerstemt låter det som den beste trøndersodd – og den er god, veldig god. I et repertoar som har det meste i seg fra folkemusikk, Vømmølsk, rock, country, blues og viser, sørger Gras med sin energi og sitt åpenbare overskudd for en liten halvtime som er egna til både å skape god stemning i heimen og kanskje til og med allsang.

Det er også mye dynamikk i det Gras formidler – det er med å gjøre opplevelsen av «Våryr» til både noe å synke ned i samtidig som det altså er mye hygge rundt neste sving.

Gras-jentene veit hvor de kommer fra og de veit å ta vare på en kultur som er viktig både nå og for generasjoner som kommer. De tar blant annet vare på dialekta si på et herlig vis og når så en av kongerikets meste lovende gitarister i bluesgata, Tora Dahle Aagård, drar til, så løfter det låtene til et nytt sted. Tøft!

Gras snakker og synger sjølsagt spesielt til et trøndersk publikum, men jeg lover det er mye å glede seg over også for musikkelskere fra andre dalstrøk her. Dette er nemlig musikk laga med hjertet – det kommer man langt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alpaca Ensemble er et svært spennende og allsidig kollektiv som gjøre seg utmerket i bortimot alle slags settinger. Her dreier det seg både om alvor og humor – mest humor!

Jeg har hatt gleden av å høre flere av Alpaca Ensembles produksjoner det siste tiåret og vel så det. Ofte har det vært i samarbeid med Eirik Hegdal og bedre kvalitetsstempel enn det er det vanskelig å finne.

Kammertrioen Alpaca Ensemble, det vil si Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin, stortrives åpenbart med å utfordre både seg sjøl og oss og bryr seg ikke nevneverdig om sjangergrenser. Det betyr at nye møter oppstår og at nye dører åpnes. Ingenting er bedre enn det og det skjer så avgjort denne gangen også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne gangen har komponisten og arrangøren Trygve Brøske tatt for seg en rekke religiøse folkesanger og skrevet ny musikk til dem, men med stor respekt for hvor de kom fra. Det stopper ikke der heller: her får vi tekster av Jakob Sande, Magnus Grønneberg (!!!!) og «Det er no´ som river» som Finn Bø og Marianne Meløy skrev for sjølvaste Lalla Carlsen. De som aner en viss bredde i tilfanget her har en riktig fornemmelse for å si det forsiktig.

Når så den allsidige og framifrå folkemusikktolkeren Unni Løvlid tar seg av tekstene som er alt fra historiske, naive, morsomme og heftige, ikke minst Sandes «O akk du vemodige jomfru», på et særs utadvendt og inderlig vis, samtidig som trioen er forsterka med Per-Arne Glorvigen på bandoneon og Helge Andreas Norbakken på perkusjon, så har «Synden & gleden» i Brøskes flotte arrangement blitt noe spenstig og helt for seg sjøl.

Alpaca Ensemble forteller oss nok en gang at de er en sjangersprengende trio som overrasker hver gang vi møtes. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For vel to år siden ga Susanne Sundfør oss mesterverket «Music for People in Trouble». Nå får vi bli med henne på konsert i London med den flotte og inderlige musikken.

Jeg har bekjent min smule fascinasjon for Susanne Sundfør og hennes musikk både titt og ofte – ikke minst i forbindelse med hennes mesterverk «Music for People in Trouble» som kom for vel to år siden.

Nå har live-versjonen av noe av det sterkeste og beste som har kommet fra en norsk låtsnekrer, sanger og artist også nådd heimen og det som var så bra i studioversjonen er utrolig nok enda bedre i levende live.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi blir invitert med til legendariske The Barbican i London den 21. mai i 2018 og på det som har blitt en dobbelt-vinyl så synger og spiller Sundfør seg gjennom hele albumet og det nesten i samme rekkefølge som på studioproduksjonen. Den eneste forandringa som er gjort er at tittellåta, som er spor nummer fem på studioskiva, er flytta helt fram slik at det blir en litt annen dramaturgi med publikum i salen og for oss i heimen denne gangen.

De ti låtene varer i cirka 63 minutter og hvilken reise det er Sundfør tar oss med på og med hvilken fortellerkraft det er hun rister og vekker oss. I et musikalsk landskap som henter fra kilder så mange at det ikke er noen vits å nevne dem; det er mye bedre å slå fast at Sundfør har skapt sitt eget unike univers som det er fantastisk å dykke ned i og bli værende i – lenge.

Når hun så omgir seg med de to backingvokalistene og tangentistene Megan Kovacs og Gunhild Ramsay Kristoffersen og ikke minst Gard Nilssens Acoustic Unity med sjefen på trommer og litt til, Frans Petter Eldh på bass og nylongitar og André Roligheten på tenorsaksofon, klarinetter og tangenter pluss det svenske unikumet Johan Lindström på pedal steel gitar, så har Sundfør sikra seg et reisefølge enhver artist på Tellus i alle fall kan misunne henne. Veldig flott er det at hun gir disse utmerkede jazzmusikantene rom til å skinne også og de gjør det på et vis som kler musikken og tekstene hennes inntil beinet.

Susanne Sundfør er en gigant som artist og en mesterlig historieforteller. Her bekrefter hun det nok en gang. Takk for konserten og musikken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans og Per Mathisen er to meget dyktige musikanter både sammen og hver for seg. Her møter vi brødrene med hvert sitt nye visittkort.

Om det har med gener å gjøre eller det er andre årsaker som gjør at ei hel slekt viser seg fram som toppmusikanter, tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på. Familien Mathisen fra Sandefjord – og det er mange flere enn Hans og Per som bedriver musikk på et høyt nivå – er et godt eksempel på at det skjer i alle fall og hyggelig er det.

Lillebror Per (50), med både stor fele og elbass, er fusionmesteren av de to. For tre år siden kom han med sin første «Sounds of 3»-utgivelse, den gangen med Frode Alnæs på gitar og cubanske Giraldo Piloto på trommer.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå er det det engelske multiinstrumentfenomenet Gary Husband, denne gangen «kun» på trommer og den svenske gitarmaestroen Ulf Wakenius som har takka ja til invitasjonen og det er jeg sikker på at de har gjort med lett hjerte og et stort smil.

Med et repertoar i stor grad skrevet av Mathisen pluss to Wakenius-låter og en hver av Husband og Mike Stern samt Stings «Wrapped Around Your Finger», så tar de oss med inn i en empatisk, groovy og ultrahip fusionverden.

De tre viser oss hvilke fantastiske musikanter de er hver for seg – Husband som kommer til Molde i sommer sammen med John McLaughlin, den tidligere Oscar Peterson-gitaristen Wakenius som jeg sist hørte spille akustisk i Bangkok sammen med sønnen Eric og Martin Taylor OBE og Mathisen som fikser det meste sammen med de fleste -, men aller mest imponerer de kanskje her som kollektiv. Du verden for et trøkk og du verden som det groover!

Storebror Hans (52) har også i en årrekke vist oss hvilken eminent og allsidig musikant han er. Om det er med Bettan eller i sitt eget univers så viser gitaristen og komponisten Mathisen at også han hører hjemme på aller øverste hylle.

I forbindelse med «Moving Forward» har han skrevet all musikken sjøl og vi befinner oss i et usedvanlig vakkert og melodisk landskap som absolutt har henta inspirasjon fra Pat Metheny, men som likevel på alle vis har Hans Mathisens bumerke på seg.

Vi kan vel også trygt si at Mathisen ikke har gått langt ned på telefonlista si for å finne medsammensvorne – vi snakker om et a-lag i alle posisjoner. Når vi kan melde at kanskje den minst kjente her hjemme, pianisten Jason Rebello, har vært Sting og Jeff Becks fortrolige gjennom mange, mange år, så er det lett å regne ut hvilket nivå vi befinner oss på.

Mathisens nydelige, reine og klokkeklare gitartone er sjølsagt en viktig retningsgiver her, men de fire andre er like viktige bidragsytere både kollektivt og individuelt. «Moving Forward» har blitt nok et vakkert visittkort fra Hans Mathisen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.