Sjøl om han neppe vil få noen toppstatus blant verdens tenorsaksofonister, så har Mark Turner en standing spesielt blant medmusikanter som er enorm. Her kommer det to eksempler på hvorfor.

Tenorsaksofonisten Mark Turner (54) slekter på coolgiganter som Lennie Tristano, Lee Konitz og Warne Marsh. De tre nevnte fikk heller aldri noen enorm status bortsett fra hos de ihuga og ikke minst hos medmusikanter.

Her møter vi først Turner på duo med den tidligere The Bad Plus-pianisten Ethan Iverson. De to møttes først på 90-tallet på jammer i New York etter at de hadde flytta til jazzhovedstaden. Seinere blei de begge med i bandet til trommeslageren Billy Hart, som også har vært å treffe på ECM ved et par flotte anledninger.

I bandet til Hart fant de to ut at de hadde mye å snakke om på tomannshånd også og her er beviset på at det stemmer. Med et repertoar bestående av seks Iverson-låter, to av Turner og Warne Marsh´ «Dixie´s Dilemma», gir de oss kammerjazz av uhyre sjeldent kaliber.

Begge to sier at det å spille på duo krever helt spesielle lyttekvaliteter. Det er de to åpenbart utstyrt med og i dette cooljazz-inspirerte kammeruniverset skinner både den kunstneriske- og personlige integriteten til Turner gjennom – kvalitetene som har gjort han så ettertrakta blant medmusikanter.

Ethan Iverson og Mark Turner har et tonespråk og en estetikk som er som skapt for hverandre. Inderlig, vakkert og høyst personlig.

Turner har tilbragt mye av sin musikalske karriere i dette såkalte kjølige, intellektuelle cooluniverset og han er altså fortsatt tro mot det. For nesten 17 år siden, den 8. februar 2003, var han på tur på den amerikanske vestkysten – et viktig område for cooljazzens oppblomstring i si tid. Som 37-åring møtte han den mye omtalte, men nå nesten glemte altsaksofonisten Gary Foster – nå 83, men den gang 66. De kom altså fra to generasjoner, men de snakka uansett det samme språket.

Sammen med Bill Evans´ siste trommeslager, Joe La Barbera, og bassisten Putter Smith, lar de oss få bli med på en konsert med to sett i Claremont i California.

Repertoaret består av klassikere fra dette universet som Marsh´ «Background Music», Tristanos «317 East 32nd Street» og Konitz´ «Subconcious-Lee» og standardlåter som «Come Rain or Come Shine» og «What´s New?».

Foster og Turner er åpenbart musikalske sjelsfrender der de forsetter hverandres tanker, ideer og linjer og La Barbera og Smith er utmerkede og empatiske reisevenner.

Mark Turner er en gigant som aldri kompromisser med sine idealer – derfor kommer han heller ikke til å bli noen superstjerne. Det er jeg sikker på at han lever svært godt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.