Til tross for at Harald Thune har vært en sentral skikkelse i det norske americana-miljøet helt siden 80-tallet, så er dette mitt første skikkelige møte med han. Det var på høy tid kan man trygt si.
Det har seg slik at jeg støtt og stadig lener meg på utsagnet til salige Duke Ellington: det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Uansett om jeg stort sett befinner meg mest vel i dalstrøka rundt jazzen, så stortrives jeg også der annen kvalitetsmusikk blir servert. Da Bill Frisell, en av mine store jazzfavoritter, sjøsatte sin «Nashville» i 1995 og hans gode venn og gitarkollega John Scofield fulgte opp med «Country for Old Men» i 2016, så var ikke jeg vanskelig å be. Sjøl om det var musikk fra et landskap jeg ikke vanligvis frekventerer, så digga jeg det fra første tone: det var god musikk som Ellington ville sagt.
Slik er det også med Harald Thune. Det er en hel del som tyder på at han må være en bra mann: han er nemlig Wolves-supporter. Det er med andre ord mye som taler til hans fordel allerede i utgangspunktet og platetittelen har han «henta» fra et intervju med Wolves-stjerna Nuno.
30 år på veien, 1600 konserter og fem album skulle det altså ta før våre veier skulle krysse hverandre på årntli og de elleve egenskrevne låtene, en på norsk og resten på engelsk, forteller meg om en inderlig og ekte musikant som skriver sanger om et levd liv og om det å slå tilbake.
Thune har et solid grep på americanauttrykket fra a til å og er besjela med ei mørk stemme som passer utmerket til budskapet. Og når det gjelder stemme: duetten med Rita Eriksen, den vidunderlige stemma fra Sola og resten av universet, er så ekte og så flott at man skal være utstyrt med et hjerte av stål for ikke å bli berørt.
Harald Thune har vært et strålende og ekte bekjentskap – jeg tror på han fra første sekund, han omgir seg med et strålende band og han er en historieforteller av klasse. Han slår tilbake så det holder!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
The Backbounceability of Humans
FAJo Music/fajomusic.com
