De som har vært så heldig å få følge Hedvig Mollestads karriere de vel 10 åra siden det virkelig tok av, fikk denne lørdagskvelden være med på kulminasjonen av det som har ført henne til musikkens tinder. Bestillingsverket hennes, «Maternity Beat», er nemlig noe av det tøffeste og hippeste som har vært servert i 6400 Molde av denne typen gjennom alle tider.
Som navnet på verket mer enn antyder, så er det «filosofiske» grunnlaget det at hun har blitt tobarnsmor. Musikken har altså blitt en slags hyllest til alle mødre ikke minst hennes egen. Det at Hedvig Mollestad både musikalsk og som person framstår så trygg og sikker i hvem hun er, har helt sikkert noe med hvor hun kommer fra. Hun vet hvem hun er og hun vet hvor hun vil – og denne kvelden landa hun – og oss – noe så voldsomt.
Den lille sorte
Iført den lille sorte og hæler som kan brukes som drapsvåpen, leda Mollestad sine tropper gjennom 75-80 minutter i et musikalsk landskap som hadde jazz, rock, impro – og sikkert mye annet – i seg. Kollektivt låt det stort, voldsomt faktisk, men likevel så finstemt at mitt sanseapparat i alle fall svært sjelden har blitt konfrontert med noe så tøft. Men det var langt i fra voldsomt hele veien. Når det var på tide å ta det hele ned, så gjorde hun det – da låt det så ettertenksomt som bare en mor kan skape det. Dynamikk er et stikkord og du verden som hun kan å benytte seg av de virkemidlene hun hadde til disposisjon.
Riff-mama
Mollestad har både gjennom trioen sin og bestillingsverket til Vossajazz i fjor, «Ekhidna», fortalt oss hvilken riffmester hun er. Her tok hun også den delen av seg sjøl til et nytt nivå: det siste overmektige og hippe riffet hun og bandet ga oss, ville garantert Black Sabbath drept for.
Alle kunne vært trukket fram her – samtlige leverte på øverste hylle. Jeg velger likevel å gi en ekstra pærebrus til trommeslager Torstein Lofthus. Den mannen kan alt, han gjør alt og han gjør det med en energi og fintfølelse som det oser klasse av. Lyden var perfekt og lysdesignen var intet mindre enn magisk. Og så er det gitaristen Hedvig Mollestad da. Jovisst er det mulig å høre spor av Terje Rypdal i estetikken og tonen hennes – hvis mesteren lukka opp vinduet borte i Tresfjorden og lytta godt er jeg sikker på at han smilte lurt. Når det er sagt så har Hedvig Mollestad utvikla si egen stemme – ei stemme som kan bringe henne bortimot hvor som helst og gjerne med «Maternity Beat».
Stort på alle vis
Dette bestillingsverket var både stort tenkt og stort spilt. Som sagt så er det noe av det tøffeste som er sjøsatt her på Nordvestlandet gjennom de 60 åra Moldejazz har eksistert. Med den historia festivalen har å slå i bordet med, så sier ikke det så reint lite. For en fest – for en opplevelse.
Rulleteksten på bakveggen i det musikantene forlot scena, hadde ei lita setning om hver enkelt. Når det gjaldt Hedvig Mollestad Thomassen, med mor fra Ålesund og far fra Molde, så stod det: Molde og Ålesund forent. Vakrere kan det vel ikke sies. En stor takk til Hedvig og de som har vært viktige når det gjelder at hun har blitt den hun er.
Hedvig Mollestad – gitar
Ingebjørg Loe Bjørnstad – vokal
Georgia Wartel Collins – bass
Ingrid Skanke Høsøien – lysdesign
Trine Knutsen – fløyter
Petter Kraft – tenorsaksofon, gitar
Torstein Lofthus – trommer
Joffe Myrvold – video- og lysdesign
Ketil Nicolaysen – lyddesign
Martin Myhre Olsen – saksofoner
Susana Santos Silva – trompet
Mai Elise Solberg – vokal
Ståle Storløkken – tangenter
Ingvald André Vassbø – trommer og perkusjon
Adrian Løseth Waade – fiolin
Bjørnsonsalen, Moldejazz – 180720
