Saksofonisten Steve Cole er et nytt bekjentskap for meg. Årsaken kan lett være at han spiller musikk som ikke snakker til meg i særlig grad.
Steve Cole (50) har siden platedebuten i 1998 gitt ut ni skiver under eget navn. I tillegg har han bidratt på tre skiver med et band som kaller seg The Sax Pack. Det jeg har lest meg til når det gjelder Coles gjøren og laden forteller meg at at han hele tida har bekjent seg til sjangeren som kalles smooth jazz og som forgjengere som Grover Washington, Jr., Gerald Albright, Richard Elliot, Kirk Whalum og Najee har gjort til radiovinnere og vel så det.
Det er så avgjort i den kategorien vi finner Steve Cole også denne gangen. I mine ører, og for mitt sanseapparat ellers også, så har ikke musikken til Cole så veldig mye med jazz å gjøre – bortsett fra at han spiller tenorsaksofon. Jovisst er det dyktig gjort og sikkert sjangermessig flott produsert av David Mann, men for meg blir dette så glatt, forutsigbart og kjedelig som mulig.
Musikken er gjennomprodusert og har Coles smooth jazz-tone der han beveger seg mot de høyere sfærer som den sentrale stemma hele veien. Låtene er like fort glemt som de er hørt – for meg låter det hele likt.
Når hammeren først har svingt seg, så skal jeg gjerne legge til at dette sikkert er midt i blinken for de som digger smooth jazz – jeg kaller det gjerne instrumental popmusikk. Cole er en dyktig instrumentalist og musikken egner seg sikkert perfekt der den er retta inn mot – et amerikansk radiomarked. Er du ute etter musikk med kjøtt på beinet, så vet jeg om noen andre steder du bør leite.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Gratitude
Mack Avenue Records/MusikkLosen
