Den svenske pianisten og komponisten Mattias Risberg har vist seg fram i en rekke konstellasjoner. Her er han, som mange i disse tider, helt aleine.

Jeg har møtt Mattias Risberg (60) både solo, på duo med Fredrik Ljungkvist i en Carla Bley-hyllest og i større ensembler med noen av broderfolkets beste som Jon Fält, Dan Berglund, David Stackenäs og Mariam Wallentin. Uten unntak har Risberg vist seg som en kompromissløs musikant og komponist som ikke har tatt plagsomt mange kommersielle hensyn i sitt kunstnerskap.

Som så mange kolleger har han benytta dette merkelige året til å skape noe på egen hånd. Tidlig på nyåret satte han seg ned med sitt forhåndspreparerte piano og spilte inn ti låter – enten komponerte improvisasjoner eller improviserte komposisjoner for preparert pandemisk piano. Skjønner?

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Som Risberg sier så opplevde mange av oss en blanding av redsel og turbulens , kanskje blanda med en type stillhet og fred fra tid til annen. De fleste av oss har erfart noe helt nytt, både med og av oss sjøl og med de som eventuelt befinner seg i vår nærhet siden mars i fjor, og det er slik Risberg har opplevd denne perioden han formidler til oss på et høyst personlig vis med “Still”.

Jeg opplever denne pandemi-innspillinga som ti refleksjoner på hvor Risberg befinner seg og hvilke utfordringer han opplever i den spesielle epoka han og vi alle gjennomlever. Det gjør han i et grenseland der impro møter et samtidsuttrykk og der stillhet møter noe som kan oppleves som kaos – altså på steder der vi alle kan kjenne oss igjen akkurat nå.

Mattias Risberg har vist oss nok ei spennende side av og ved seg sjøl.