Et forsinka 10 års jubileum for det unike universet Buicken blei akkurat den høytidsstunda man kunne håpe på – og vel så det. For en fest!
Det har seg slik med meg – jeg kommer jo fra Nordvestlandet – at jeg har litt tungt for det. Det skulle altså ta tolv år, egentlig ti, men pandemien ville det annerledes, før Buickens og mine veier skulle krysse hverandre i det egentlige livet. Men alle tårene, utsettelsene og kollisjonene var så absolutt verdt ventetida – for et jubileum.
Jeg må innrømme at forventningene var av typen store. Når ordkunstnerne Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har med seg Stian Carstensen på pedal steel-gitar, trekkspill og fløyte, Mathias Eick på trompet, piano og vokal, Amund Maarud på gitar og vokal, Knut Reiersrud på det samme og Odin Staveland på trommer, vokal og piano, så er det ensbetydende med å legge lista skyhøyt. Og her var det ikke snakk om riv i første, andre eller tredje forsøk – her blei alle høyder passert med god margin.
Saabye Christensen, som fraber seg fortiden og som skriver for å glemme, har vært mi litterære favorittstemme i mange tiår. På mange vis er han et litterært lydspor til mitt liv – og mange andres vil jeg tro. Buicken er et con amore-prosjekt for han og han stortrives åpenbart i slike musikalske landskap. Morsom og underfundig er han også og med en solid dose sjølironi: etter en av mange fantastiske musikalske ekskursjoner, kom det fra Saabye Christensen: nå har dere vel ventet veldig på flere dikt, vil jeg tro.
Tom Stalsberg er også ei stemme jeg har lest og humra til i flere tiår – i stadig større grad som poet. Han har en observasjonsevne som er Riksforsamlingen på Eidsvoll verdig og han er en (stunt)poet og humorist av Henrik Wergelands nåde. Han og Saabye Christensen kler hverandre perfekt – punktum.
Når store deler av kremen av musikk-Norge løper beksømmene av seg for å være med denne musikalske og litterære duoen for å lage et unikt univers både musikalsk og litterært, og når alle var så spellekåte og virtuose som vi veit de er, så blei dette akkurat den festkvelden det var lov å håpe på. Dur er døden og moll er moro, som vel er Buickens motto.
Saabye Christensens vei til å bli forfatter – hans beskrivelse om hvor upraktisk han er: sandpapir er ikke mitt fag og jeg strøyk i sløyd og Stalsbergs hyllest av sitt kjære Nebbenes, vi snakker biffsnadder poste restante, var bare to av høydepunktene.
Carstensen, Eick, Maarud, Reiersrud og Staveland kunne det vært skrevet spaltemil om – strålende alle som en – men det kommer garantert nye anledninger for alle fem. Buicken derimot måtte vente i tolv år!
