Bill Frisell har bydd på nydelig musikk i godt vel 40 år. Jeg tror aldri den har vært vakrere enn på “Four”.

Helt siden jeg og mange med meg blei oppmerksom på Bill Frisells usedvanlige talent i forbindelse med Arild Andersens “A Molde Concert” i 1981, har Frisell (72) gitt oss utallige prov på sitt mesterskap og sin ustoppelige evne til å åpne nye dører. Om det har vært sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charles Lloyd eller mange andre som har stått i kø for å benytte seg av den unike stemma, men i aller størst grad med sitt eget materiale og med sine kohorter, så har det alltid vært intet mindre enn en begivenhet når Frisell har gitt lyd fra seg.

Jeg innrømmer glatt at jeg tilhører fanskaren. Det skal veldig mye til for at Frisell trår feil i mine ører med andre ord og jeg gleder meg djupt og inderlig til hver nye statusrapport. Det forrige møtet var live på Victoria i Oslo og da sammen med bassisten Thomas Morgan.

Nå stiller Frisell med en helt ny, og bassløs, konstellasjon for min del. Trommeslageren Johnathan Blake, pianisten Gerald Clayton og tenorsaksofonisten, klarinettisten og bassklarinettisten Gregory Tardy utgjør det usedvanlig empatiske reisefølget og når Frisell sjøl veksler mellom elektrisk-, akustisk- og barytongitar så fører det til et lydbilde annerledes alt annet som har vederfaret eders sinn.

All musikken er skrevet av Frisell. Det mest er unnfanga under pandemien, men vi får også nydelige versjoner av kjente låter som “Lookout for Hope” og “Good Dog, Happy Man”. Låta “Always” er en soloekskursjon fra Clayton og for en pianist han er!

Her mikses americana og jazz på et vis kun Bill Frisell kan frembringe og du verden så vakkert og nedpå det er. De tre medskyldige har så definitivt skjønt hvor Frisell vil med budskapet sitt og til sammen skaper de fire velvære som gjør godt å ta med seg inn i en hverdag som kan være krevende.