Morgonrode ei gruppe som henter inspirasjon fra både folkemusikk og jazz på et vis som ingen andre.
Kvintetten Morgonrode begynner å nærme seg tiårs-jubileum. De begynte som trio med de tre felespillerne Selma French Bolstad, Rasmus Kjorstad og Helga Myhr. De hadde møtt hverandre på Norges musikkhøgskole. Etter et år inviterte de med seg Fredrik Luhr Dietrichson på bass og trommeslageren Andreas Skår Winther – begge med solid jazzbakgrunn fra den noe omtalte jazzlinja i Trondheim. De som umiddelbart aner et møte mellom folkemusikk og jazz her, har sjølsagt et soleklart poeng.
Herlig møte
Allerede for debutalbumet “Morgonrode” i 2019 fikk de Spellemannprisen i folkemusikk-klassen. Det blei fulgt opp med “Du milde verden” årete etter og nå er altså den vanskelige tredjerunden unnagjort – og det med bravur.
De åtte låtene er, med ett unntak, unnfanga enten kollektivt eller av enkeltmedlemmer i bandet. Det betyr at alle både som komponister og som særdeles personlige og uttrykksfulle individualister får vist seg dugelig frem.
Det skinner veldig tydelig gjennom at de fem, med like mange par store ører, har funnet sammen til et felles språk der de henter hemningsløst fra de nevnte kildene – og sikkert mange flere også. Alle synger også i større eller mindre grad og sørger for Morgonrode har et høyst individuelt bumerke på musikken sin.
Det swinger
Om det kan swinge av folkemusikk? Så definitivt og med jazzimpulsene som ekstra tilførsel, så blir det enda mer groove i “Det som blir” – også i de vakre balladene. Kall det gjerne jazz for folkemusikkfolket eller folkemusikk for jazzfolket eller en gumbo av alt mulig. Godt smaker det i alle fall – veldig godt.
«Det som blir»
Ta:lik/Musikkoperatørene
