ECM fortsetter med sin Luminessence-serie og forteller både nye og gamle generasjoner hvilken fantastisk skatt de sitter på. Denne gangen er blant annet våre beste menn godt representert.

Det i mine ører fantastiske tyske plateselskapet ECM runda 50 år for fem år siden. I løpet av disse åra har sjefideolog Manfred Eicher og staben hans gitt ut mer enn 1700 album. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med på mye av ferden og kan slå fast at mye av musikken som har kommet meg for øre har enkelt og greit betydd mye for mitt liv. Såpass faktisk.

I fjor sjøsatte de første utgivelsene i sin Luminessence-serie. Målsettingen har vært og er å kaste nytt lys på mange av juvelene som finnes djupt nede i selskapets arkiv. Utgangspunktet var at musikken skulle være original og utfordrende, spilt med stor fantasi og produsert med stor følsomhet. Utgivelsene skulle også speile bredden og variasjonen i ECMs lydunivers og kvaliteten på vinylen, samt nye liner notes, skulle også være henta fra øverste hylle.

De første utgivelsene, Kenny Wheelers “Gnu High” og Nana Vasconcelos´ “Saudades” gikk meg foreløpig hus forbi, men årets tre første juveler har heldigvis kommet min vei. Og hvilke utgivelser er det ikke snakk om!

De fire store

Året etter at ECM blei stifta inviterte Eicher de som i ettertid har blitt de fire store i norsk jazz, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal, under Garbareks ledelse, til studio i Oslo. Resultatet blei legendariske “Afric Pepperbird”, noe de fire neppe tenkte på den da blei spilt inn.

Dette er ei innspilling som har betydd, og betyr, mye for stadig nye generasjoner. Den åpna enkelt og greit nye dører i et landskap som henta hemningsløst fra en rekke musikalske kilder og i sluttsum skapet den nesten sin egen sjanger.

I 2024 er det veldig spennende å høre hvor disse “unggutta” var allerede i 1970 – for 54 år siden!! – og med det i bakhodet tenke på hvor ferden tok de videre.

Vi har usedvanlig mye å takke de fire store for og vi har også veldig mye å takke Manfred Eicher for. Med “Afric Pepperbird” har vi med en av grunnsteinene å gjøre.

Fem år seinere

Alle de fire store blei raskt viktige bærebjelker for ECM – på hvert sitt vis. Utad blei nok Garbarek den mest synlige/hørbare og hans enorme og unike produksjon har løfta han opp til en status der han hører hjemme blant verdens viktigste, mest uttrykksfulle og personlige saksofonister.

Samarbeidet med Keith Jarrett, spesielt i den såkalte European Quartet med Jon Christensen og Palle Danielsson der innspillingene “Belonging” og “My Song” har satt uutslettelige spor, er av historiske proporsjoner.

Mindre kjent er det Garbarek gjorde sammen med Jarrett aleine. “Luminessence” blei utgitt i 1975 og består av tre komposisjoner han skreiv for strykeorkester og saksofon – med andre or spiller ikke Jarrett sjøl. Den viser hvilket grep Jarrett hadde på klassisk musikk også og med Garbareks unike tone og uttrykk i bakhodet, skreiv han dette “verket”.

“Luminessence”, som hele denne serien er oppkalt etter, er et så vakkert, personlig og unikt møte mellom Jarretts klassiske verden og Garbareks visjoner som vel tenkelig.

Ikke bare Norge

Hvordan Eicher & Co har tenkt når de har plukka ut de utgivelsene som har sluppet ut gjennom nåløyet, vet jeg ikke. Det er jo svært mange som har oppfylt kriteriene jeg nevnte litt tidligere, men bare det og de aller ypperste har altså sluppet gjennom.

Den engelske stjernetrioen Azimuth ga i 1977 ut sin debutskive under samme navn og at den også var banebrytende får vi en solid påminnelse om her.

Tangentinnovatøren, på både akustisk flygel og ymse elektronikk, John Taylor – som seinere jobba med både Andersen og Garbarek, den opprinnelig canadiske trompeteren og flygelhornisten Kenny Wheeler og stemmekunstneren Norma Winstone, både med og uten ord, skapte et elektro/akustisk univers ulikt alt annet frem til da og blei garantert viktige inspirasjonskilder for mange søkende unge artister som ville finne sine egne veier. Noe forteller meg at her hjemme har blant andre Eldbjørg Raknes og Elin Rosseland blitt solid inspirert av Azimuth.

Tre strålende utgivelser denne gangen altså i Luminessence-serien og da er det jo bare å glede seg til neste runde. Den er heldigvis ikke langt unna!