Embla And The Karidotters er et Bergens-basert band som gir oss
uforfalska country og americana som det går an å hygge seg med både
ofte og lenge.

Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt så i stille hulking, og
tilstår at dette er mitt første møte med bandet som vant
Spellemannpris for debutskiva si «Hello, I´m Embla» for to år siden.
For å si det sånn: jeg skjønner begeistringa for både bandet og
musikken.

To typer musikk

Det kommer neppe som noen stor bombe at i dette country-uttrykket,
ispedd mye annen americana også, ikke er der jeg tilbringer mest tid
og dermed kan mest om. Som jeg ofte gjør i slike tilfeller så lener
jeg meg på salige Duke Ellingtons postulat om at det kun finnes to
typer musikk, nemlig god og dårlig og i dette tilfellet er det så
avgjort kategori en som gjelder.

Embla

Bandleder Embla Karidotter Dahleng kjenner sikkert noen som
trommeslager i det herlige Bergensbandet Razika for noen år siden. Nå
er det hun som står lengst fremme både på scena og i lydbildet som
låtskriver og vokalist og det gjør hun med ekthet og inderlighet der
det skinner gjennom at dette mener hun virkelig.

Når hun så har alliert seg med Benjamin Rø Håvelsrud på gitar, Marie
Moe på bass – for øvrig datter av Dance With A Stranger legenden og
bassisten Yngve Moe som gikk bort så alt for tidlig, Nils Jørgen
Nilsen på trommer og Simen Følstad Nilsen, som både spiller steelgitar
og har produsert herligheten, så har dette blitt et mangefasettert
visittkort med masse dynamikk og stemninger som spenner fra det ganske
så vare til det ganske så heftige.

God musikk dette!