Gitaristen, vokalisten og låtskriveren Stian Unhjem legger ikke skul
på hvor han kommer fra og at han setter pris på det. Bandet og plata
med samme navn, Elva Ísa, forteller oss det meste om det.
Det er sju år siden jeg stifta bekjentskap med Unhjems spennende
univers med debutplata «Våren, om lenge». Da het bandet kun Ísa, men
forbindelseslinjene til hjembygda var åpenbare allerede da. For de som
ikke er spesielt lokalkjent i bygda ved Åndalsnes, Isfjorden, så er
altså Ísa elva som renner ut i fjorden.
Nå som da omgir Unhjem seg med studiekamerater fra Musikkhøgskolen i
Oslo. De har jobba som trio i snart ti år og den lokale tilknytninga
blir ikke mindre av at trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide kommer
fra storbyen Åndalsnes. Bassist, og mye mer, Magnus Falkenberg er
henta inn fra eksotiske Nesodden.
I flere grenseland
Det er mulig Unhjem ser på seg sjøl som jazzgitarist, men her er det
ganske andre impulser og sjangre som er mest fremtredende. Han
stortrives åpenbart i et singer-songwriter-terreng der indiepop, rock
og americana også er viktige inspirasjonskilder.
Unhjem skriver vakre låter og tekstene hans, som med to engelske
unntak, er skrevet og blir framført på klingende isfjordsk. Om Unhjem
er den første som tar for seg hverdagslige tanker og følelser på
akkurat den dialekta vet jeg ikke, men hver dag skjer det i alle fall
ikke og han gjør det på et uhyre personlig og troverdig vis med si
ikke voldsomme, men likevel fine stemme.
Falkenberg og ikke minst Sefaniassen Eide, som er en av hovedstadens
mest ettertrakte jazztrommeslagere, viser at de har rockegenet noe
kraftig på plass også.
Elva Ísa er en trio som har jobba sammen i snart ti år og som har
videreforedla et flott og personlig uttrykk med dette albumet. Stian
Unhjem er og har ei fin stemme og bedre krydder enn Arve Henriksens
usigelig vakre trompettone på den siste låta, «For dei fleste», er
faktisk vanskelig å tenke seg.
«elva ísa»
ISALP
