Mathias Eick er en strålende trompeter, komponist og bandleder som
bare fortsetter å vokse.

Hans Hulbækmo, Mathias Eick, Ole Morten Vågan og Kristian Randalu – et strålende lag. Foto: Colin Eick

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mathias Eick (45) framstår i stadig større grad som en unik musiker og
personlighet. Etter at han debuterte på ECM, noe som var hans store
drøm helt fra barndommen, med “The Door” i 2008, så har han gitt oss
seks visittkort under eget navn og bidratt på plater med Iro Haarla,
Jacob Young, Manu Katché, Sinikka Langeland og Benjamin Lackner. Det
betyr at Eick av helt forståelige årsaker er en av de mest benytta
musikerne i ECM-sammenheng på 2000-tallet.

Nytt band

Med nyankomne Hans Hulbækmo på trommer og estiske Kristjan Randalu på
piano og Eicks gamle venn fra jazzlinja i Trondheim for 24 år siden og
blant annet i bandet Motif, bassist i superklasse Ole Morten Vågan,
har Eick, som vi også får møte som ordløs stemmefargelegger og som
tangentist, satt sammen en kvartett som kler hans musikk på et
framifrå vis.

Mathias Eick er besjela med en usedvanlig varm, mjuk og personlig tone
i hornet sitt. Når han så skriver flott, melodisk og gjerne litt
melankolsk musikk, så blir det ei strålende pakke.. Vakrere enn hans
kjærlighetserklæring til sin fremtidige kone, “My Love”, som blei
spilt da han fridde til henne, er det nesten ikke mulig å få det. Som
med resten av de åtte låtene så er det nydelig, uten at det noen gang
blir glatt eller platt. Det er uten unntak ekte og inderlig.

Stemma

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme har vært og er ei viktig
rettesnor i jazzens univers. Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal
var blant dem som la lista høyt i så henseende her hjemme, og Mathias
Eick har vært en som virkelig har greid å skape sin egen sound og sitt
eget uttrykk – også med sine stemmebånd.

Med “Lullaby” gjør han det i større grad enn noensinne – dette er
kanskje det beste han gjort noensinne. Det sier ikke reint lite.