Bjørn Klakeggs kjærlighetsbarn Local Store er i minst like god form
som ved de to første møtene. Her er det ikke mye slitasje å snakke om.
Gitaristen, vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen
Bjørn Klakegg har i tillegg til svært mye annet rukket å bli 67 år
ung. Til tross for at han nå har gjort seg fortjent til honnørbillett
på buss og trikk, så fortsetter han heldigvis å lage livsbejaende og
nydelig popmusikk med et kvalitetsstempel på seg som det ikke er mange
av i denne sjangeren.
Tredjerunden
Jeg fikk gleden av av å møte Local Store første gang i 2020 da debuten
“Magpie and the Moon” så dagens lys. Det var en stor og hyggelig
overraskelse for meg – jazzgitarist Klakegg som de seineste åra hadde
markert seg kraftig med bandet Needlepoint viste oss nemlig ei popside
av seg sjøl som jeg visste lite om. Den hadde åpenbart fått seg en
dytt i ryggen av gitareleven hans, Mattias Krohn Nielsen, som hørte
hjemme i en generasjon eller to under lærer´n.
Sammen med trommeslager og perkusjonist Tore Ljøkelsøy, en mer enn
lovende jazzist, og elbassist Magnus Tveten, fra samme generasjon som
Krohn Nielsen, hadde Klakegg skapt en flott kohort.
Oppfølgeren to år seinere, “Pink Paper Hearts”, bekrefta potensialet
fra debuten, og nå har pangsjonisten og guttungene nok en gang fortalt
oss at den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket,
også har blitt løst på et nydelig vis. Ikke noe kluss i vekslinga her
med andre ord.
Varme melodier
Klakegg er en melodisnekrer av sjeldent kaliber. Når han så skriver og
synger tekster om alt fra å være giddalaus via krangling og lengsel på
så forskjellige vis, hobbysnekring – Klakegg snekrer jo sine egne
instrumenter, til redsel for å miste, så har det ført til nok et
visittkort av det herlige slaget.
Bandet er bedre og mer samspilt enn noen gang og Klakegg både spiller
og synger med det finstemte nebbet han har på en måte som jeg
stortrives med. Honnør og honnørbillett er velfortjent og vel så det.
«Whatever Time Will Bring»
BJK Music/bigdipper.no