Den tysk-afghanske vokalisten Simin Tander, med bostedsadresse i Oslo, både har og er ei helt unik stemme.

Jeg har hatt gleden av å dykke ned i Simin Tanders musikk ved flere anledninger. Både på hennes soloutgivelse “Unfading” og sammen med Tord Gustavsen på hans “What Was Said” og ved et par anledninger også live, seinest på slippkonserten for “The Wind”.. Hver eneste gang har Tander, født og oppvokst i Tyskland, men med afghansk far, fortalt meg at hun er en totalt unik artist.

Nytt steg

Med “The Wind” mener jeg at Tander, som altså har hatt Oslo som base i noen år, men med store deler av Europa som arbeidsplass, har tatt nye flotte steg i retning seg sjøl. Hun har med sin flotte stemme og sine utmerkede låtskriverevner makta å skape nydelige landskap som forteller oss mye om hvem hun er, hva hun står for og hvor hun kommer fra.

Tander har henta inspirasjon fra farens hjemland, og synger til dels på pasjto også, Spania, Italia, England og Norge. Det har blitt en herlig musikalsk gumbo og kontrastene snakker til hverandre og utfordrer og utfyller hverandre på et vakkert og høyst personlig vis.

Den melodiske åra Tander bekjenner seg til har vakre og særegne stemninger i seg og det er en effektfull dynamikk i uttrykket hennes som løfter frem stemningene på et inderlig vis.

Bandet sitt

Når hun så har satt sammen et nydelig band med norsk/indiske Harpreet Bansal på fiolin, svenske Björn Meyer på seksstrengs elbass og sveitsiske Samuel Rohrer på trommer, perkusjon og elektronikk, som alle har skjønt Tanders håp og intensjoner til fulle, så har “The Wind” blitt et sjangersprengende musikalsk visittkort som løfter Simin Tander opp på ei svært høy og original hylle.