Mange føler frykt om dagen i forbindelse med å være innvandrer i USA. Den italienske fiolinisten Ludovica Burtone har laga sterk musikk om det.

Ludovica Burtone, fra Udine i Italia, har som så mange andre unge musikere tatt turen over til det som var det forjettede land for studier og for deretter å skape seg ei karriere i jazzens hovedstad, New York. Det betyr ofte at de har gitt seg sjøl den ultimate utfordringa – mulighetene er store, men du verden så tøff konkurransen er også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den nye tida

Har det vært tøft frem til nå, så er det lite som tyder på lysere tider i månedene og åra som kommer. Trump og hans våpendragere strammer strikken for alle typer innvandrere virker det som og det som skjer på og rundt Harvard-universitetrt er nok et eksempel på denne galskapen.

Ludovica Burtone, som ikke er i slekt med Gary Burton, har satt sammen et svært spennende band med i stor grad likesinnede. Det vil si Milena Casado fra Spania på flügelhorn, Julieta Eugenio fra Argentina på tenorsaksofon, Jongkuk Kim fra Sør-Korea på trommer, Marta Sánchez fra Spania på piano samt Tyrone Allen II fra USA på bass.

Alle er såvidt jeg skjønner bosatt i New York og, bortsett fra bassisten, så kjenner alle på en større eller mindre frykt for å bli kasta ut av landet de i stor grad har gjort til sitt. De vet ikke om de tør å reise ut en gang av frykt for ikke å komme inn igjen. Og ryktene om hvordan mennesker blir forskjellsbehandla ved ankomst er også egna til å skape frykt.

Programmusikk

Burtone, som er en svært uttrykksfull fiolinist og fin vokalist også, har skrevet musikk som er både fri og “skremmende” og som er melodisk og vakker – som en slags melankolsk hyllest til alle som tar opp kampen. Låta “The Name” har hun tilegna de som har vært nødt til å bytte navn for å tilpasse seg sitt nye “hjemland”. Det er også etter hvert mye sinne og frustrasjon i disse miljøene og det melder Burtone
& Co på et ekte og inderlig vis.

Før Burtone, amerikanerne og alle vi andre blir kvitt det livsfarlige regimet over there, så er det å håpe at det skapes mye like sterk musikk som Ludovica Burtone har gjort her. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror det hjelper. Håpet kan ingen ta fra verkenLudovica Burtone, meg eller millioner av andre.