Adam Douglas er en troverdig og flott vokalist og musikant. “Companions” er nok et prov på det.
Adam Douglas (44) er opprinnelig fra Oklahoma, USA, men siden han har bodd her i kjempers fødeland siden 2008, vunnet Stjernekamp og Spellemannpris, og snakker et sted mellom dialekt og nynorsk, så synes
jeg absolutt at jeg vi skal regne han som en av oss. Basert på det jeg har hørt både på tv, i heimen og laiv, så skal vi være glad for at han fant kjærligheten her og siden har berika oss veldig med sin ekthet og inderlighet.
En av de viktigste faktorene for at jeg skal finne frem til en artists uttrykk, er at jeg tror på det han eller hun har å melde. De kan være så flinke å synge eller spille som de bare vil, men det hjelper ikke hvis jeg ikke tror på dem. Når det gjelder Adam Douglas så tror jeg veldig på han.
Vokser og vokser
Jeg har på ingen måte full oversikt over alt Douglas har foretatt seg, men uansett så har han bare vokst og vokst for meg – han fremstår anno 2025 som en svært moden, ydmyk og reflektert herre med et levd liv å
hente fra.
Med si personlige, tøffe og uttrykksfulle stemme, og ditto gitarspill, inviterer Douglas oss til å hilse på viktige møter i sitt liv. Det er en feel good-stemning over møtene både med kona Kristin, som vi nok
har å takke for at han blei værende her, og bestemora – kvinner som har satt evige spor.
Dessuten legger ikke Douglas skjul på hva synes om landet hvor han er født og situasjonen verden er i som skremmer oss alle – «Peace In Our Time» er et av høydepunktene her sammen med duetten med Jarle
Bernhoft, «When Can We Leave Here». Som de synger: we could be running out of time……
Funky
Med et strålende band i ryggen og et funky tonespråk med soul, rhythm and blues og rock tilsatt en håndfull jazzkrydder, så har «Companions» blitt en flott musikalsk gumbo og visittkort for Adam Douglas.
Han forteller oss hvor ekte, inderlig, bra og ikke minst troverdig han er. Det holder lenge for meg det.
«Companions»
Grappa/Musikkoperatørene
