Sivert Høyem både har og er ei stemme av de helt sjeldne. To høstdager i fjor inntok han og musikken hans det fantastiske auditoriet på Akropolis i Aten og du verden som han kledde det utrolige "rommet" og som Akropolis kledde han.
Det er en urkraft i uttrykket til Sivert Høyem.
Det snakkes og skrives fra tid til annen om musikanter, skuespillere, talere, politikere og andre typer personligheter som har evnen til å eie et rom fra det sekundet de inntar det. Det er en evne noen har og som ikke kan læres. Sivert Høyem er blant dem som har denne egenskapen og tydeligere enn i løpet av disse konsertene på fantastiske Akropolis har det vel aldri vært.
Etter å ha etablert seg som en voldsom personlighet både på plate og på scena med Madrugada mellom 1995 og 2008, har Høyem (41) makta det mange har forsøkt på, men ikke fått til – nemlig å etablere seg som soloartist. I tilfellet Høyem er det overhodet ikke overraskende for min del: han var på veldig mange vis Madrugada og med sin tilstedeværende autoritet, unike stemme og ujålete framferd så hadde han dette helt spesielle som skulle til.
Både her hjemme og godt utenfor Harald og Sonjas grenser blei Madrugada og Høyem schwære etterhvert. Om vi er klar over det her oppe i steinrøysa hvilken posisjon de oppnådde er jeg ikke sikker på, men når vi ser på mottakelsen Høyem fikk i fjor høst i det mildt sagt historiske auditoriet på Akropolis, er det en voldsom bekreftelse på hvilken status han har gjort seg fortjent til. 10000 mennesker tok i mot han med åpne armer, de gjenkjente stort sett alle låtene, om de var fra Madrugada-tida eller nye, og både Høyem og publikum var like begeistra.
Og hvordan vet vi det? Jo, denne flotte produksjonen består nemlig av både en dobbelt-cd og en DVD på nesten 90 minutter. Den forteller oss om en strålende frontfigur foran et ypperlig og empatisk band, gjestevokalist Marie Munroe på ei låt, strykekvartett, fantastisk lyssetting og en lydproduksjon på det nivået en artist som Sivert Høyem fortjener.
Det er en tydelig begeistra Høyem som bortimot har fått oppfylt guttedrømmen og får muligheten til å spille på den fantastiske, bortimot magiske scena. Han gir publikum 17 sanger med hitlåter som nesten ber om allsang og nye, relativt ukjente sanger for mange i alle fall. Jan Martin Smørdal har gjort en utmerka jobb med strykearrangementene, Lars Voldsdal skaper strålende lyd og Tord Knutsen er nok en gang en lysmagiker. Når så Cato Salsa på gitar, Christer Knutsen på gitar og tangenter, Øystein Frantzvåg på bass, Børge Fjordheim på trommer og Marie Munroe på vokal og autoharpe pluss strykekvartetten kler og løfter Høyems budskap ytterligere, så er det ikke så mye mer å ønske seg.
Sivert Høyem er så mye mer enn en rockesanger – han er en formidler og historieforteller av rang og han er i besittelse av ei ærlig utstråling som bør gi han verdensherredømme i enda større grad enn han har oppnådd.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sivert Høyem med fullt band og strykere på Akropolis.
Sivert Høyem
Live at Acropolis
Hektor Grammofon/Musikkoperatørene