Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at et nytt livstegn fra Espen Berg Trio sørger for et av årets musikalske høydepunkt.

Espen Berg Trio – låter som ei kule og er muligens sponset av Specsavers eller Synsam.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har seg nemlig slik at helt siden siden jeg hørte Hamars store pianosønn Espen Berg (35) for første gang, så har han uten unntak imponert meg – det være seg i soloformat, i Trondheim Jazz Orchestra-bandet til Marius Neset, hans eget bestillingsverk til Moldejazz i fjor eller med sin egen trio som platedebuterte med «Mønster» for tre år siden. Allerede i 2012 så solodebuten «Noctilucent» dagens lys.

Sammen med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, alle tre med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, som har vært en del av trioen siden starten og den første skiva, har Berg, trioen og musikken vokst og modna seg voldsomt for hvert møte.

Vi snakker fortsatt om et melodisk og dynamisk univers som er intrikat og utfordrende, men som gjennom måten de tre tolker låtene på gjør sitt til at det oppleves lekende og «lett» sjøl om det altså på ingen måte er ukompliserte saker Berg & Co serverer oss.

Låtene, som med unntak av Stings «Hounds of Winter», er komponert av Berg, spenner over hele spekteret fra nydelige ballader til heftige temposaker og den meget empatiske og særdeles samspilte trioen trives like godt uansett hvilke omgivelser de dukker opp i.

Vi har med tre langt framskredne individualister å gjøre som teknisk sett har få begrensninger, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg aller mest her. Det er som om samtaler blir starta, utvikler seg og får en naturlig konklusjon – hver gang!

Er du på utkikk etter noe vakkert, men samtidig utfordrende for høsten og alle andre årstider som måtte komme, så er «Bølge» absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Berg Trio

Bølge

Odin Records/Musikkoperatørene

Rebekka Bakken har vært her hele tida. Likevel er det for stille rundt den flotte vokalisten i alt for lange perioder. Nå er hun heldigvis veldig tilstede igjen.

Rebekka Bakken er en singer/songwriter på meget høyt internasjonalt nivå.

Rebekka Bakken (48) fra Lier har hatt ei ganske så utradisjonell karriere. Hun stakk like godt til New York ung og helt uetablert for å se om hun kunne make it there. Til en viss grad makta hun absolutt det og etter ei rundreise gjennom flere europeiske land, med stor suksess i mellom-Europa, så har hun nå endelig vært bosatt her til lands de seineste åra.

Bakken har siden 2001 bygd opp en solid og veldig spennende diskografi både under eget navn eller sammen med navngjetne artister som den østerrikske gitaristen Wolfgang Muthspiel eller den tyske pianisten Julia Hülsmann. Hver gang hun har meldt seg med nye visittkort der hun har hatt ansvaret aleine, så har det slått meg hvilken kapasitet hun er som som singer/songwriter – og aldri mer enn denne gangen.

Bakken skriver sjølironiske, morsomme og personlige tekster som hun tolker med sin svært så personlige og herlige stemme som man kan kjenne igjen på i alle fall hundre meters avstand. Jo da, det er lett å høre impulsene fra giganter som Joni Mitchell, men Bakken henter også mye fra cabaret-tradisjonen og når hun har lett for å by på seg sjøl – «You know I´m Norwegian, I like my men on ice», så blir uttrykket hennes noe hun er helt aleine om.

Bakken har skrevet nesten alt stoffet sjøl, men plusser på med en av mine absolutte favorittlåter – uansett sjangrer – Cyndi Laupers «Time After Time» i en ikke annet en nydelig versjon samt Svein – ikke Sven som det står i coveret – Gundersen og Johnny Sareussens «Hotel St. Pauli». Bakken er også en låtskriver med et solid særpreg – det er enkelt og greit herlig å oppholde seg i hennes univers.

Når Bakken så har tatt turen til Stockholm for å få assistanse av Johan Lindström og Jesper Nordenström – på strenger og tangenter og her snakker vi musikanter i klassen ultra, samt vår – og hennes – egen Rune Arnesen på trommer og perkusjon samt litt munnspill og bass (!) fra Knut Reiersrud, så er reisefølget akkurat så bra som det er mulig å ønske seg.

I mine ører er dette Rebekka Bakken på sitt aller beste – det sier en hel del det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rebekka Bakken

Things You Leave Behind

OKeh Records/Sony Music

Saksofonisten Lauritz Lyster Skeidsvoll har markert seg kraftig de seineste åra. Sammen med medstudenter fra Musikkhøgskolen i Oslo forteller han oss med bandet Master Oogway at han er i stadig og heftig utvikling.

Master Oogway har mye spennende på gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lyster Skeidsvoll (24) fra Kleive ved Molde har sin unge alder til tross vært med i en rekke konstellasjoner allerede. Mye av æren skal nok gå til pappa Leiv Skeidsvoll som har vært pytt og panne i det lokale musikklivet og som har lagt mye til rette for at både Lauritz og lillebror Isach, som spiller piano, har fått muligheten til å leve ut drømmen. Brødrene spiller også mye sammen, blant annet i bandet Bear Brother, men her er det altså andre medsammensvorne det handler om.

For noen år siden var det en annen moldenser, trompeteren Kristoffer Eikrem, som slo gjennom med en kameratgjeng fra Musikkhøgskolen. Bandet het Mopti og vant blant annet den meget ettertrakta Jazzintro-prisen i 2012. Nesten den samme ruta har Master Oogway gått: kvartetten kom til finalen under årets Moldejazz, men gikk ikke helt til topps.

Basert på bandets debutskive, som blir gitt ut på det meget velrenommerte portugisiske selskapet Clean Feed Records med distribusjon over hele verden, er det absolutt ikke overraskende at bandet nådde langt i konkurransen. Musikken og plata forteller oss at bandet har store muligheter til å langt med det tøffe uttrykket sitt.

Bortsett fra ei låt, som er skrevet av bassisten Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy ved Tønsberg, så er alt komponert av gitarist Håvard Nordberg Funderud fra Rygge ved Moss. De musikalske idealene er åpenbare fra start til mål og henter massevis av inspirasjon fra rockens trøkk, energi og umiddelbarhet. Når dette så har blitt miksa på et elegant og personlig vis med impulser fra Miles Davis´ første elektriske periode på slutten av 60-tallet og ikke minst Ornette Colemans saksofonistiske innfallsvinkel, som Lyster Skeidsvoll garantert har brukt en time eller to på å studere, så har det blitt et brygg som gutta i Master Oogway har grunn til å være stolt av.

Trommeslager Martin Mellem fra Lier ved Drammen er også ei viktig og fleksibel stemme sammen med hovedsolistene Nordberg Funderud – her kan kongeriket ha ei ny gitarstjerne i emning – og Lyster Skeidsvoll som hele tida tar nye steg i retning seg sjøl. Master Oogway er et band med mye spennende i sekken og byr oss på jazz for rockere og rock for jazzere som kan varme i en sur høstkveld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Master Oogway

The Concert Koān

Clean Feed Records/MusikkLosen

Kjetil Møster har helt siden han blei utnevnt til verdens «største» jazztalent i 2006, vært akkurat det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Møster! i aksjon på Henie Onstad Kunstsenter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter

Bergenseren Kjetil Møster (42) har helt siden mange blei oppmerksom på han via jazzlinja i Trondheim på slutten av 90-tallet, vært ei ledende stemme i en rekke konstellasjoner i grenseland mellom jazz og rock. Der befinner han seg fortsatt og det låter tøffere enn noensinne.

Et band, eller rettere sagt en konstellasjon, han stadig har vendt tilbake til er bandet Møster! Besetninga har variert en hel del, men uten stans har han staka ut ny kurs med Møster!

På dette voldsomme dobbelt cd/LP-visittkortet er det en Møster i superslag vi støter på. Sjølsagt har han mye av æra for det, både som bandleder og instrumentalist – i tillegg til saksofoner trakterer han også klarinett, elektronikk, perkusjon og trommer her -, men hans evne til å finne de rette medsammensvorne til å utfordre både han sjøl, hverandre og oss, er en svært viktig del av denne suksessformelen.

Nikolai Hængsle på elbass og elektronikk, Kenneth Kapstad på trommer, Hans Magnus Ryan på gitar og elektronikk og Jørgen Træen på synth og lap steelgitar er jo intet mindre en et kreativt kremlag fra rockens og jazzens meste spennende grenseland.

De ti spora, som varer fra vel ett til over 22 minutter, er unnfanga av alt fra Møster aleine til alle mann alle og det har ført til mange tenkelige avskygninger innen et spennende landskap med impulser fra alt fra rock, jazz, impro, elektronika og samtidsmusikk. Dette er så tøft, annerledes, personlig, så Møstersk at det bare er å slå fast at talentutmerkelsen i 2006 hadde svært mye for seg.

Som ikke dette er nok, så møter vi Møster i nok en urheftig ny konstellasjon med uante mengder energi og nysgjerrighet – The End. Sammen med sin sjelsfrende og store inspirasjonskilde siden han hørte The Thing for første gang, Mats Gustafsson, har de to baryton- og tenorsaksofonistene satt sammen et nytt band med kvaliteter til både å overraske og skape musikk ulikt alt annet som har vederfaret de eller fleste sanseapparter.

De to herrene fikk overtalt Anders Hana til å finne fram igjen gitaren, de har invitert med seg den unike stemmekunstneren Sofia Jernberg og trommene blir traktert av amerikaneren Greg Saunier som altrockfolket vil kjenne igjen fra bandet Deerhoof. Han har etter denne innspillinga blitt erstatta av Børge Fjordheim fra Cloroform.

Etter å ha fått øvd sammen ei stund og spilt tre konserter bar det rett i studio og vi får møte et band og en musikk som treffes i et urheftig univers der frijazz møter støy, altrock og en hel del andre ingredienser som sørger for at akkurat slik musikk aldri har nådd mine ører i alle fall.

Kjetil Møster forteller oss nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The End har all grunn til å se fornøyde ut.

Møster!

States of Minds

Hubro/Musikkoperatørene

The End

Svårmod och vemod är värdesinnen

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Noen er ivrigere i tjenesten enn andre. Den ustoppelige og ekte pianisten og vokalisten Tor Einar Bekken – også kjent som Dr. Bekken – er heldigvis blant de ivrigste.

Tor Einar Bekken og Richard Gjems inviterer til fest.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gangen treffer vi for sikkerhets skyld på fire «utgaver» av den gode Bekken der han er mutters aleine på tre av dem. Først ut her er han i herlig samspill med sin sjelsfrende og munnspiller Richard Gjems. De to har et samarbeid som går rundt ti år tilbake i tid og det har blyanter annet ført til albumene «Songs From a Forest» og «Slaveriet».

Her møter vi de to fra en konsert på Herr Nilsen i Oslo i fjor høst. De som har greie på det musikalsk universet til herrene Bekken og Gjems kan fortelle om to kapasiteter som har en voldsom oversikt over tilfanget som finnes i bluesverdenen og slik virker det da også. Sammen med Christian Gjems på gitar tar de oss med på en ekskursjon med inderlige versjoner av alt fra «Black Coffee» til «I´d Rather Drink Muddy Water», «Livet i Finnskogarna» – begge har sine røtter der – og Randy Newmans legendariske «Louisiana 1927». Når så Nora Noor så dukker opp som gjest på «Jealous Kind» så har denne liveinnspillinga blitt til en fest i blues/boogie/soul/jazzland av det sjeldne slaget.

Tor Einar Bekken – det finnes ikke mange slike på bygdene nå til dags.

Samarbeidet mellom Bekken og Gjems er både flott og fruktbart, men Bekken trenger ikke å gå over noe som helst for å skape musikk. Her kommer det nemlig tre soloutgaver av herren med helt forskjellige utgaver av den spennende sjela som har plass i kroppen til Tor Einar Bekken

Først ut er han på «PNO» med sju improvisasjoner som befinner seg i et landskap som henter like mye fra klassiske inspirasjonskilder som fra jazz – inkludert Cecil Taylor-impulser (!!!), blues og folkemusikk. Den sier mye om hvilken allsidig musikant Tor Einar Bekken er og hvor kreativ og impulsiv han er. Tøft, spennende og overraskende.

Tro på ingen måte at unge Bekken kun har pianoet å hygge seg med eller uttrykke seg gjennom. På «Dark Hour» tar han oss med på seks improvisasjoner/ekskursjoner med sin guitalele – en slags hybrid midt mellom gitar og ukulele. Her hentes inspirasjonen i stor grad fra americana-tradisjoner og folkemusikk og er en oppfølger til «Guitalele Blues» som kom i fjor. Tøft og annerledes.

Denne musikalske maratonøvelsen avslutter Tor Einar Bekken med «PianoFolk» der han inviterer oss til Finnskogen der altså røttene til Bekken befinner seg. Med sitt klangrike og inderlige pianospill tar han oss gjennom ni melodier med masse melankoli og dybde i seg som har sitt opphav der inne i skogen ved svenskegrensa.

Tor Einar Bekken er en utmerka jazzpianist med mye av sine røtter i den aller tidligste jazzen og bluesen. Samtidig er han så mye mer og gjennom disse fire utgivelsene får vi stifte bekjentskap med mye av det han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bekken & Gjems

Spell

Blue Mood Records/Musikkoperatørene

Tor Einar Bekken

PNO

DrB Records/soundcloud.com

Dr Bekken

Dark Hour – Guitalele Improvisations, Vol. 2

DrB Records/soundcloud.com

Tor Einar Bekken

PianoFolk – Folkemusikk fra Finnskogen

DrB Records/soundcloud.com

Alt- og sopransaksofonisten Tia Fuller har det meste i seg for å bli den som tar opp arva etter legenden Julian «Cannonball» Adderley.

Tia Fuller med et voldsomt trøkk i uttrykket.

Fuller (42) har i en rekke sammenhenger, fra Beyoncé til de to bandene hun har gjesta Moldejazz med de seineste åra – da uten Beyoncé, fortalte oss klart og tydelig at hun er en av dem som kan ta den relativt tradisjonelle, men samtidig moderne saksofonarva videre. Først kom hun til Molde med sin egen kvartett blant annet med sin søster på piano og noen år seinere i bandet til trommeslager Terri Lyne Carrington sammen med Ingrid Jensen og Lizz Wright. Hun har med andre ord vært med i spissen for jenteframmarsjen i amerikansk jazz.

På «Diamond Cut», som hun sier hun er en del av og som kan oversettes med gullgenerasjonen, møter vi en moden og uttrykksfull saksofonist i full blomst. Hun mener hun tilhører gullgenerasjonen fordi hun hun har så mange skuldre å stå på – så mange hun har lært av og fra. Det er tydelig at Fuller har tatt til seg hele denne store jazztradisjonen spesielt fra bebop og dens avleggere fram til i dag og underveis har hun skapt sitt eget uttrykk med klare spor av funk og soul i seg også.

I tillegg til å være ettertrakta rundt om på scener kloden rundt, er Fuller også en meget populær professor ved Berklee i Boston – en av verdens mest velrennomerte jazzutdanningsinstitusjoner. Det sier en hel del om hvilken kompetanse hun er i besittelse av og som utøvende musikant er «Diamonds Cut» kanskje hennes aller beste beskjed til dato.

Med Lyne Carrington i produsentrolla, og på perkusjon på to spor, så presenterer Fuller seg her gjennom et repertoar med egne låter i et melodisk vakkert landskap sammen med standardlåtene «I Love You» og «Soul Eyes» og «Save Your Love for Me» som Cannonball Adderley og Nancy Wilson gjorde sammen på begynnelsen av 60-tallet.

Når Fuller så har alliert seg med to superkomp, enten Jack DeJohnette på trommer og Dave Holland på bass, eller James Genus på bass og Bill Stewart på trommer, og Adam Rogers på gitar hele veien og Sam Yahel på orgel på to spor, så får hun alle de utfordringer og all den inspirasjon hun trenger for å virkelig å ta nye steg i retning seg sjøl. Tøft og herlig er det fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tia Fuller

Diamond Cut

Mack Avenue/MusikkLosen

Saksofonisten Inge Weaterhead Breistein har sakte, men sikkert etablert seg med ei egen stemme de seineste åra. Her kommer det to forskjellige bevis på hva og hvem han er.

Inge Weaterhead Breistein og Svein Rikard Mathisen – de må gjerne smile.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Emil Breistein

Sammen med den meget lovende gitaristen Svein Rikard Mathisen, i kvartettformat, og på duo med sampleren, synthesisten og elektronikeren Tortusa, viser Weatherhead Breistein (35) fra Bergen oss hvilket allsidig talent han er i besittelse av.

Mathisen, opprinnelig fra jazzmetropolen Brumunddal nord for Hamar, har allerede gjennom sine soloutgivelser «Copenhagen Diaries» og «Monsters» fortalt oss at han er et talent utenom det vanlige både som gitarist og komponist. Det er derfor absolutt ingen bombe at når han står som både medkomponist og som leder av bandet og prosjektet sammen med Breistein, så er det både tøff og utfordrende, men samtidig melodisk jazzmusikk som står på programmet.

Sammen med trommeslageren Raymond S. Lavik fra Drammen/Stavanger og den svenske bassisten Johannes Vaht, gir Breistein og Mathisen oss sju låter med røtter både i amerikansk og europeisk jazz. De fire har alle et sterkt bandideal og ECM-estetikken er ikke langt unna. Spesielt de to lederne får masse plass til å vise oss hvem de er som solister og «samtalene» de fører og klangidealene deres forteller oss at de kommer til å by oss på mye spennende musikk i tiåra som kommer.

Inger Weaterhead Breistein og Tortusa skaper fascinerende landskap.

Breistein har flere andre jern i ilden også. Sammen med lydskaperen Tortusa, også kjent som John Derek Bishop fra Stavanger, som vi møtte i forbindelse med hans tolkninger av deler av Eivind Aarsets musikk, har han med «Mind Vessel» skapt musikalske landskap ganske langt unna kvartetten med Mathisen, men definitivt fascinerende på sitt vis likevel.

Tortusa og Breistein har laga ganske så minimalistisk og ofte sakteflytende musikk som oppleves som både beroligende og inspirerende. Musikken er full av stemninger og befinner seg i spenningsfelt som er både organiske og akustiske det ene øyeblikket og digitalt og industrielt det neste.

Til sammen forteller disse to utgivelsene at Inge Weaterhead Breistein er ei spennende ny saksofonstemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathisen/Breistein

Gadgets

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Tortusa II Breistein

Mind Vessel

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Irske saksofonister og klarinettister er ikke mitt spesiale, men når Jan Bang og Eivind Aarset er involvert så skjerpes appetitten. Det er det all grunn til.

Seán Mac Erlaine med Eivind Aarset i bakgrunnen lager forførende musikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Altsaksofonisten, klarinettisten, bassklarinettisten, elektronikeren og mye annet Seán Mac Erlaine (42) er et fullstendig nytt bekjentskap for meg. Årsakene kan være både mange og sammensatte, men irsk jazz er ikke akkurat det vi støter på oftest her på berget. Når det viser seg at han har samarbeida med samplemaestro Jan Bang og gitarist i samme klasse, Eivind Aarset, så er jo det et et kvalitetsstempel i seg sjøl – de to gutta kaster nemlig ikke bort tida si på noe som er i nærheten av middelmådig. Slik er det også i dette tilfellet.

Det viser seg at de tre har jobba sammen i deler av 2016 og året etterpå, noe som endte opp i et studio i Oslo for et års tid siden. Der har de tre og vokalisten Sadhbh Ní Dhálaigh, også hun ei nydelig irsk stemme, på noen av spora skapt intet mindre enn unike og tildels forføreriske musikalske landskap.

De elleve låtene er mer stemninger enn tradisjonelle melodier og er med ett unntak unnfanga av de tre kollektivt – der og da i studio vil jeg tro i stor grad.

Kombinasjonen av klarinett/saksofon, Aarsets usedvanlige fargeleggingsevner med sin grå sjelsfrende av en gitar og ymse maskiner og Bangs banebrytende kvaliteter når det gjelder live sampling, har ført til noe som tittelen passer utmerka for: ørene bør definitivt være rensa og tømt for andre påvirkningskilder før Mac Erlaine og hans norske venner inntar alle sansene.

«Music for Empty Ears» har blitt et både overraskende, vakkert og originalt visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Seán Mac Erlaine

Music for Empty Ears

Ergodos/ergodos.ie

Noen tog passerer stasjonen for raskt for at slike som meg får hoppa på. På tredje forsøk kom jeg på Samuel Bjørk-vogna. Det blir ikke siste tur med han.

Samuel Bjørk – aka Frode Sander Øien – er en krimforfatter helt der oppe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Samuel Bjørk, et pseudonym for trønderen Frode Sander Øien, er et navn som bør sjekkes ut. Jeg har definitivt fått med meg at han har fått lassevis med skryt for sine to første krimromaner, «Det henger en engel alene i skogen» og «Uglen», men tida har altså ikke strukket til for min del. Som det heter på skøytespråket så var det ikke noe alternativ å gå glipp av den viktige tredjerunden, «Gutten som elsket rådyr».

Nok en en gang er det Bjørks helter Mia Krüger og Holger Munch som blir involvert i noe som skal vise seg å være mye mer og mye større enn det de først aner. Bjørk viser seg å være en plotmaker som bygger og bygger historia si på et intelligent og finurlig vis der det ene overraskende, men likevel troverdige elementet dukker opp etter hverandre. I det øyeblikket du tror du har et lite tak på løsninga, så sender Bjørk historia videre og spenninga holder seg helt til de siste sidene. Slik skal det jo være med de store krimromanene og slik er det altså her.

Bjørk skriver veldig godt – det er en framdrift både i språket og storyen hans som gjør at man ikke vil/makter å legge fra seg boka før øynene streiker. Karakterene er troverdige og de stadig nye elementene kommer akkurat når de er nødvendige for spenninga – som er der fra første til siste side. Krüger – hvorfor må forresten «alle» politihelter ha et rusproblem? – og Munch er en hyggelig og realistisk duo og jeg gleder meg allerede til neste møte. Her blir det ikke gått glipp av flere runder med og fra Samuel Bjørk.

PS Som jazzentusiast synes jeg det er leit at jazzlinja i Trondheim får seg et skudd for baugen, men det for gå! Både John Coltrane og «My Funny Valentine» spiller ei rolle underveis – det taler sjølsagt til romanens og ikke minst Bjørks fordel.

Samuel Bjørk

Gutten som elsket rådyr

Vigmostad & Bjørke

Noe mer urbant enn Majorstuen er vanskelig å forestille seg. Kvintetten med samme navn derimot beveger seg langt utenfor Oslo 3 – heldigvis.

Majorstuen et godt stykke fra Oslo 3.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Felespillerne Synnøve S. Bjørset, Tove Hagen, Jorun Marie Kvernberg – ja hun er søstera til en Ola -, Anders Löfberg og Bjørn Kåre Odde, gir med «Skrible» ut sitt sjuende visittkort. Noen av dem spiller også bratsj og cello og to av dem synger. For meg er dette det første møtet og det har så avgjort gitt mersmak.

Majorstuen og feleuttrykket til Jorun Marie Kvernberg ligger et godt stykke unna broder Ola og hans måte å traktere fela på. Her ligger så avgjort folkemusikken og feletradisjonen derfra i bånn, så sånn sett så kan man nok si at søster Jorun Marie er mye tydeligere i sitt slektskap til morfaren, spelemannen Peter L. Rypdal fra Tresfjorden.

Her har Majorstuen fått eller gitt seg sjøl ei spesiell musikalsk/litterær utfordring. All musikken, som uten unntak er komponert av de fem, har nemlig sitt utgangspunkt eller sin inspirasjon i litteratur som har betydd noe for dem på et eller annet nivå. Det betyr at vi får musikk med røtter i alt fra Ragnar Hovland, Frode Grytten, Ludvig Holberg, Jacob Breda Bull, Gunnhild og Olav R. Øyehaug, svenske Arvid Jonsson, André Bjerke, Sigrid Undset, Carl Frode Tiller, Knut Hamsun og, tro det eller ei, Kjell Hallbing – faren til Morgan Kane.

De fem har skapt original musikk, men hele tida ligger folkemusikktradisjonen og fele-estetikken derfra i ryggmargen til alle fem – norske som svenske. Det er vel etterhvert ingen hemmelighet at det swinger noe infernalsk av felespillet til Ola Kvernberg. Det gjør det også av Jorun Marie og hennes medsammensvorne, men på et helt annet vis.

Majorstuen egner seg på alle vis utmerket godt også utenfor Oslo 3.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Majorstuen

Skrible

Majorstuen Fiddlers Company/Musikkoperatørene