Jenny Hval og Susanna er hver for seg to av våre våre mest uttrykksfulle vokalister. Sammen blir det ofte magisk.
Susanna og Jenny Hval – et magisk møte.
I forbindelse med Ladyfest på Henie Onstad Kunstsenter i 2009 fikk Jenny Hval og Susanna (Wallumrød) i oppdrag å lage et bestillingsverk. Sammen skreiv de “Meshes of Voice” – både tekst og musikk – og dessverre har vi måttet vente helt til nå for å få være med på reisa i enten cd- eller digital form. De to har nemlig skapt et verk som krysser de fleste grenser og som tar oss med til steder vi knapt visste fantes.
Susanna og Jenny Hval har skapt sitt eget rike.
Sammen med nok en stemmekunstner, Anita Kaasbøll, og bassisten Jo Berger Myhre, som begge bidrar med masse effekter, trommer og støy – vakker støy, tro det eller ei! -, befolker også de to hovedpersonene en rekke instrumenter, effekter og lager støy som passer perfekt hele veien.
De to har skrevet tekster som er korte, inn til beinet og som har et tydelig, men likevel tolkbart innhold det være seg om begjær, frykt, melk som renner nedover beina eller mytiske skikkelser – og mye annet. Som man vil skjønne er dette ikke likt noe annet som har kommet verken fra Hval eller Susanna, sjøl om det er linjer til hvor de kommer fra sjølsagt.
Jenny Hval og Susanna er utsyrt med og har utvikla helt unike stemmer som kanskje overraskende for mange klinger nydelig sammen. Vi har med to formidlere å gjøre som har noe veldig bestemt og unikt på agendaen hver gang vi møter de og dette verket har tidløsheten over seg. Det er melodisk, vakkert, søkende og sjangersprengende. David Solheim har laga nydelig lyd, Helge Sten har miksa og mastra og Arne Bendik Sjur har laga coverkunsten – vakkert og gjennomført på alle vis. Det holder ei god stund det!
Pianisten Stefano Bollani stod for et av de største høydepunktene under årets Moldejazz sammen med brasilianeren Hamilton de Holanda. Her kommer nok en bekreftelse på hvilken enorm musikant han er – sammen med nok en stjernegjeng.
Stefano Bollani i midten ellers fra venstre Morten Lund, Bill Frisell, Jesper Bodilsen og Mark Turner.
Foto: Paolo Soriani/ECM Records
41 år gamle Bollani var på sett og vis et vidunderbarn og blei kåra til den beste jazzmusikeren i Italia allerede som 27-åring. Da hadde han vært medlem av legenden Enrico Ravas band et par år og resten av verden blei oppmerksom på han gjennom flere ECM-utgivelser. Seinere har han samarbeida med andre giganter som Pat Metheny, Martial Solal, Lee Konitz, Phil Woods og Gato Barbieri og vi har møtt han som leder PÅ ECM både i solotapning og i trio med danskene Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer der han blant annet har spilt inn en nydelig versjon av Bjørn Eidsvågs vakre låt “Gleda”. Den var det nok ikke så mange som så komme!!! I Molde for noen få år siden så møtte vi han også i en heftig duoseanse med en annen gigant – vår egen trekkspillvirtuos Stian Carstensen.
Stefano Bollani – en stor pianist med masse humor i uttrykket sitt.
I forbindelse med triojobber i New York i fjor fant kloke hoder ut at ei innspilling med trioen pluss gitarist par excellence Bill Frisell og en av jazzverdenens aller mest spennende og personlige tenorsaksofonister, den fortsatt alt for underkjente Mark Turner, var på sin plass. Trioen hadde aldri møtt Frisell før dette skjedde og Lund hadde aldri spilt med Turner, men som Bollani sier så er det det han liker med jazz – man går inn i situasjonen og ser hva som skjer. Og du verden som det skjedde!
Godt og vel 75 minutter med original Bollani-musikk i alt fra duo, via trio og kvartett til fullt band står på menyen og det er lys, åpen, melodisk, varm og svært tilgjengelig musikk vi blir servert av de fem som tydeligvis hadde mange tangeringspunkter. Veldig mange av Bollanis låter er melodier som nesten roper etter tekster, men for all del – de greier seg godt uten. Her får vi alt fra en herlig og livsbejaende calypso, via ettertenksomme ballader, humor og melankoli, afrikanske impulser og latinsk lyrikk til en hyllest til swing-ikonet Teddy Wilson.
På sett og vis er “Joy in Spite of Everything” hav jazz dreier seg om. Man setter sammen kreative sjeler som kanskje aldri har møtt hverandre før, men man mer enn aner at her ligger forutsetningene til rette for at magi kan oppstå. Denne gangen skjedde det flere ganger – ECM-sjef Manfred Eicher har så avgjort nese for slikt.
Musikk blir ikke vakrere og mer personlig enn dette.
Det er både lyse og mørke stemninger i musikken til Arve Henriksen.
Det har seg slik at jeg har vært en stor Arve Henriksen-tilhenger i mange år. Hvor enn Stryns store sønn har dukka opp de seineste åra, så har han gjort det med noe helt eget. Henriksen er i besittelse ei unik stemme – det være seg på trompet eller som vokalist. Når han nå har laga kanskje si beste plate med musikk han har fått “låne” av sine helt spesielle medmusikanter, så sier det seg sjøl at dette er et dokument som vil bli stående – leeeenge.
Ingen andre låter som Arve Henriksen.
Arve Henriksen, som her spiller trompet og piano, har i mange år tenkt på å lage musikk med strykekvartett. Den rette settinga dukka aldri opp, men i forbindelse med en bestillingsturné var både bassist Mats Eilertsen, cellist Svante Henryson og fiolinistene Gjermund Larsen og Nils Økland på plass. Nå er de svært sentrale stemmer på “The Nature of Connections” sammen med trommeslager Audun Kleive.
Her har Henriksen fått hjelp av alle medmusikantene som komponister – pluss en av Supersilent-kamerat Ståle Storløkken også. Det har ført til musikk som befinner seg i grenselanda mellom kammermusikk, nordisk folkemusikk, samtidsmusikk og jazz – noe så usigelig vakkert, personlig og ulikt alt annet som har vederfaret sanseapparatet tidligere. Når så det hele har blitt skapt hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, så låter det også bortimot perfekt.
Her har toppmusikanter fra folk, jazz og impro funnet sammen på et helt nytt og unikt vis og Arve Henriksen forteller oss tydeligere enn noen gang at han er en grenseløs retningsgiver. Du verden så vakkert!
Cortex er en kvartett med noen av våre meste spennende unge jazzmusikanter som nok en gang viser oss at de overhodet ikke har tenkt å kompromisse.
Cortex live – som på skiva.
Cortex, som har eksistert siden 2007 og fortsatt består av Kristoffer Alberts på saksofoner, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på kornett og Gard Nilssen på trommer, gir oss her si første live-skive etter studioalbumene “Resection” og “Göteborg”.
Johansson har skrevet all musikken slik som på de to første skivene. Det er nemlig ei klar linje i det Cortex har foretatt seg helt fra starten og til og med “Live!”. Kvartetten har sine røtter tilbake til 60- og 70-tallet med en klar referanse til det Ornette Coleman og Don Cherry holdt på med i førstnevntes pianoløse kvartett. Seinere har John Zorn og Dave Douglas forlenga denne tradisjonen og nå har Cortex flytta den enda videre inn i vår egen “tidsregning”. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i september i fjor og det låter dritfett.
Jovisst har musikken flere elementer fra frijazz i seg, men dette er likevel et høyst melodisk og rytmisk definert uttrykk og de fire, som har sin formelle utdannelse fra Trondheim og Stavanger, er skjønt enige om hvor de vil og hvordan de skal komme seg dit.
Unge, staute menn som veit hvor de vil.
Solistisk holder de alle sammen skyhøye mål, men på sett og vis er det det kollektive uttrykket som gjør Cortex til et av de mest interessante bandene på denne norske jazzhimmelen om dagen. Med utgivelse det portugisiske selskapet Clean Feed Records, som har distribusjon over hele verden, kan forhåpentligvis mange nye ører også blir oppmerksomme på Cortex. Det fortjener de!
Her var det ikke mange gjøker som sa ko ko, men en av de mest personlige pianotrioene som finnes i vår del av verden.
Helge Lien er en pianist og komponist i det ypperste sjiktet.
Foto: Matija Puzar
Oslo Jazzfestival
Helge Lien Trio
Nasjonal Jazzscene, Victoria
Torsdag 14. august
Sammen med Per Oddvar Johansen og Frode Berg overbeviste Helge Lien nok en gang.
Foto: Matija Puzar
Med sin faste bassist gjennom hele trioperioden, Frode Berg, og den relativt ferske trommeslageren – i dette bandet vel å merke – Per Oddvar Johansen, så tok Helge Lien oss med på en elegant ekskursjon gjennom deler av repertoaret som har vokst fram gjennom de seineste skivene, “Hell Troll”, “Natsukashi” og den ferske ” Badgers and Other Beings”. Lien fortalte den lydhøre og fullsatte salen at de var spillesugne og det skinte tydelig gjennom.
Helge Lien blir stadig mer uttrykksfull og trygg på hvem han er.
Foto: Matija Puzar
Med et originalt oppsett der Lien sitter med ryggen til Johansen gir trioen oss musikk som melodisk vakker og så dynamisk tolka, at man sitter – eller står – ytterst på kanten for å få med seg alle detaljer og nyanser. De fører samtaler det er mulig å henge med på og som det er herlig å få innblikk i.
Frode Berg er på mange vis fundamentet i trioen.
Foto: Matija Puzar
Helge Lien er en lyriker og en historieforteller av rang og når han så har teknikk og innlevelse til å gi oss musikken på et originalt vis, så var det en opplevelse å bli med på turen også denne gangen.
Per Oddvar Johansen imponerer med sin stille tilstedeværelse det være seg på trommer eller sag!
Foto: Matija Puzar
Per Oddvar Johansen har med sin tilstedeværelse på et ikke brautende, men usedvanlig smakfullt vis, tilført trioen noe nytt. Avslutninga der han spiller på sag med bue, var den perfekte måten å sende det begeistrede publikummet ut i seinsommerkvelden på.
Helge Lien Trio fortalte oss nok en gang at de hører hjemme der oppe. Vakkert og personlig!
Nina Jori Pedersen pakka sekken og slo seg ned i Italia i 1990. Nå gir ut sin andre cd på norsk selskap og det har blitt et varmt møte med den “nye” stemma.
Nina Pedersen har vært en skjult skatt for oss altfor lenge.
Hvis du ikke kommer fra Grimstad, hvor Nina Pedersen er født og oppvokst, så skal du ha fulgt svært godt med for i det hele tatt ha visst om hvem Nina Pedersen er og hva hun har drevet med.
Nå har hun heldigvis bestemt seg for å fortelle oss her oppe i steinrøysa at hun og musikken hennes finnes. Bedre og mer passende selskap å gjøre det på enn hos det gode mennesket fra Sykkylven, Hilde Louise Asbjørnsen, finnes knapt – Pedersen gir oss nemlig musikk i mye av den samme gata som Asbjørnsen – melodisk, varm og med personlighet.
Etter å ha drevet med musikk her hjemme, gikk altså ferden til Italia for nesten 25 år siden. Der har han studert videre – andre steder også for den saks skyld med storheter som Sheila Jordan, Mark Murphy og Karin Krog – og jobba med kor og egne band. For noen år siden ga hun ut “Songs From the Top of the World” kun i Italia. Etter som jeg har skjønt så viste hun frem sine norske røtter der.
Nå er låtskriveren og jazzvokalisten vi får hilse på og det er et udelt hyggelig møte. Mange av låtene og tekstene har hun skrevet sjøl – på engelsk – og handler mye om hennes eget liv og opplevelser i Italia og i tillegg får vi Bergman/Legrands klassiker “You Must Believe in Spring”, som vi fikk oppleve med komponisten i Operaen på mandag, Moraes og Jobims “Por Toda a Minha Vida” på portugisisk og Beskow og Tegnérs “Grodans sång” på svensk.
På sett og vis forteller Pedersen oss hvor hun befinner seg i livet akkurat nå og det gjør hun på et vakkert og personlig og på et svært så melodisk vis. Det får hun utmerket assistanse til å gjøre av sin faste trio med Marco Loddo på bass, Alessandro Marzi på trommer og perkusjon og Pierpaolo Principato på piano. Som elegant krydder Luca Aquino, som vi har truffet her hjemme flere ganger blant annet med Manu Katché, på trompet og flügelhorn, Nicola Stilo, som samarbeida mye med Chet Baker, på fløyte og gitar og Alessandro Tedesco på trombone.
Dette har blitt et godt, varmt og overraskende møte med en moden og trygg vokalist som vet hvem hun er og hvor hun vil. Arrivederci!
PS I forbindelse med cd-utgivelsen har Pedersen tatt turen hjem til Norge og sammen med sin italienske trio og den meget lovende trompeteren Erik Kimestad Pedersen fra Mandal blir hun blant annet å høre på Herr Nilsen i Oslo på mandag. Det er en anledning man ikke bør la gå fra seg hvis man har sjansen.
Bedre måte å markere den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964 på, enn å “gjenskape” den med et identisk norsk superlag under ledelse av Arild Andersen, er faktisk ikke mulig – skulle det vise seg.
Arild Andersen med sin supersekstett anno 2014. Bedre og mer tidsriktig blir det knapt.
Foto: Francesco Brumlemann Saggio
Mange skal ha mye skryt for både ideen og unnfangelsen til konserten med Arild Andersen Sextet. Aller mest til orkestelederen, verdens mest lekne “voksne” bassist, og hans håndplukkede lag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon. For et lag!!! Wettre hadde skrevet arrangementene noe så veldig i Mingus´ ånd og det fungerte noe så vederstyggelig.
Konserten med Charles Mingus Sextet i Aulaen i 1964 er intet mindre enn myteomspunnet. “Alle” var der, inkludert unge Andersen – eller mener i alle fall at de var der og det hele begynte med at legenden Mingus ikke fikk feste for bassen sin i det harde gulvet – og slik starta også konserten denne gangen.
Slik så det ut i 1964. Fra venstre Jaki Byard, Clifford Jordan, Charles Mingus, Dannie Richmond, Eric Dolphy og Johnny Coles.
Bandet var satt opp eksakt likedan på scena som for 50 år siden, stolene var der sjøl om de ikke hadde greid å få finne de originale og herrene hadde pønta seg – Andersen i hvit skjorte og slips – det tror jeg aldri jeg har sett før!
I motsetning til for 50 år siden, så spilte dagens band flere og kortere låter. Det hele begynte med, som den gang, “So Long Eric”, og blei fulgt av “Orange Was the Color of Her Dress then Blue Silk”, “Better Git it in Your Soul”, “Fables of Faubus”, “Haitian Fight Song”, “All the Things You Could Be Now if Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother” – for en tittel!!!, “Goodbye Porkpie Hat” og Duke Ellingtons “Take the A-train”.
Med full respekt for Mingus og musikken fra den gang, tok Andersen og Wettre den med inn i 2014 og viste oss at den var minst like relevant i dag. De umerkelige temposkiftene underveis i låtene, den elegante overgangen fra visper til stikker, korene fra alle blåserne og Bugge Wesseltoft – den mannen kan faktisk alt – chase/duellen mellom Ellerhusen Holm og Wettre mot slutten på bassklarinett og tenor og ikke minst Andersens enorme tilstedeværelse. Det ikke bare virker som, jeg er overbevist om at han synes alt er like morsomt den dag i dag som det var i 1964 og det er så tydelig i alt han foretar seg. “Unggutta” synes åpenbart det samme og de digger så voldsomt å spille med mesteren. Dette var enkelt og greit stas fra ende til annen – den blues- og gospelpregede musikken til Charles Mingus lever i beste velgående slik den blir tolka av dette superlaget.
Denne konserten var en festivalidé. Må den bare ikke bli det – dette var alt for bra til å bli lagt i skuffen etter denne enorme konserten. Dette blir nemlig en ny konsert i kategorien “hvor var du da…”. Få bandet ut på veien, verden rundt, på klubber og festivaler. Både de, musikken, Mingus og publikum som ikke har hørt dem fortjener det.
Bassen glei på det glatte gulvet denne gangen også…
Sjefen, Mathias Eick, Petter Wettre og Jens Christian Bugge Wesseltoft – og Klaus Ellerhusen Holm og Gard Nilssen – leverte en konsert som vil bli huska – i 50 nye år.
Åpninga av årets Oslo Jazzfestival stod så avgjort i pianistenes tegn. Vår egen verdensstjerne Tord Gustavsen og den franske legenden Michel Legrand sørga for at det var i de beste hender – på hvert sitt unike vis.
Det er en inderlig over uttrykket til Tord Gustavsen som er sjelden.
Foto: Egil Austrheim
Tord Gustavsen har gjennom det siste tiåret etablert seg på den internasjonale scena som en pianist, komponist og bandleder som har noe helt eget å melde.
Med sin faste kvartett bestående av Tore Brunborg på tenorsaksofon, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, gir han oss musikk så personlig, vakker og ettertenksom som vel mulig. Med utgangspunkt i bandets ferskeste cd, “Extended Circle” fra tidligere i år, “filosoferte” de fire pluss gjesten Svante Henryson på cello – og seinere elbass (!), rundt små, inderlige temaer som ofte har røtter i både folkemusikk og salmer, men som definitivt har Gustavsens eget bumerke på seg. Både den perfekte lyden og den vakre lyssettinga i Operaen var med på å understreke det totalt unike i Gustavsens univers.
Tord Gustavsen ga oss ei ny vokalstjerne – Synne Sanden.
Foto: Egil Austrheim
Tord Gustavsens nære forhold til vokalister og tekst, har ført til samarbeid i superklassen med blant andre Kristin Asbjørnsen, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard og Susanna Wallumrød. Denne kvelden ga han oss en rekke strålende eksempler på hva møtene hans med ei ny stemme, Synne Sanden, har ført til.
Sammen med et utvida band med Arve Henriksen på trompeter og Audun Kleive på trommer, satte Gustavsen Sanden inn ei ramme som nærmest måtte være som en drøm for den ferske vokalisten. Jeg har aldri hørt henne tidligere, men hun tok den enorme scena i Operaen som om hun aldri hadde gjort annet tidligere. Hun er i besittelse av ei varm, personlig og skjør stemme som bærer tekstene på et perfekt vis og bedre innpakning kunne hun faktisk ikke få.
Et strålende møte med både Synne Sanden, Tord Gustavsen og hans utvidede band. Operaen var som bygd for denne musikken og dette inderlige uttrykket.
Michel Legrand – ei levende legende.
Det skulle ta vel 82 år før den farnske komponisten, pianisten og legenden Michel Legrand satt sine føtter på norsk jord. Når han først gjorde det, så blei det gjort på et vis som vil bli huska lenge.
Vi snakker om en mann som har skrevet musikk som har stukket av med seks Oscar-priser, som “alle” har ønska å samarbeide med både som pianist og komponist – han har noe helt eget å fare med.
Denne kvelden ga han oss en rundreise i sin musikalske verden og begynte det hele med en blues han hadde skrevet og spilt sammen med Ray Charles på slutten av hans karriere.
Sammen med sin bassist Pierre Boussaguet og trommeslageren Francois Laizeau tok han oss gjennom reine ønskekonserten og det er lett å bli imponert over en 82 år ung herre som er i besittelse av en usedvanlig lett teknikk og en fingerferdighet som svært mange yngre pianister ville ha slitt med.
Michel Legrand var en av Miles Davis´ komponist-favoritter.
Vi fikk musikk fra “Paraplyene i Cherbourg”, “The Young Ladies of Rochefort”, samarbeidet med Miles Davis med filmen “Dingo” og andre filmudødeligheter som “Summer of ´42”.
Våre egne vokaldronninger Karin Krog og Solveig Slettahjell tilførte Legrands tidløse melodier noe eget.
Når så Karin Krog og Solveig Slettahjell, Legrand sleit litt med uttalen der gitt, gjorde framifrå innsats på noen av Legrands aller mest kjente låter som “Watch What Happens”, “I Will Wait for You”, “The Windmills of Your Mind” og “What Are You Doing the Rest of Your Life”, etter en svært kort øvelse, så var det flere enn Michel Legrand som hadde grunn til å være imponert.
To store konserter med to helt forskjellige pianister åpna årets Oslo Jazzfestival. En bortimot perfekt start spør du meg, men det gjør du vel ikke?
PS Michel Legrand hadde lagt ned fotoforbud under konserten, så derfor er det bilder fra tidligere anledninger som finnes her.
I kveld er det Arild Andersens hyllest til Mingus-konserten i Aulaen for 50 år siden som står på programmet. Anmeldelse følger i kveld eller morra tidlig – uten forforbud!
Samarbeidet mellom den engelske saksofongiganten, komponisten og arrangøren John Surman og Bergen Big Band har nådd nye høyder.
John Surman sammen med Bergen Big Band – bedre blir det knapt.
Foto: Øystein Fykse
Samarbeidet mellom Surman, som vi nesten regner som “norsk” etter at han har vært bosatt her i mange år nå, og Bergen Big Band, går bortimot 20 år tilbake.
I 2005 ga samarbeidet oss det håndfaste og nydelige cd-beviset “Seagull” med Karin Krog i ei sentral rolle. I forbindelse med en konsert i Parma i Italia høsten 2011, blei samarbeidet gjenoppfriska og “Another Sky” blei resulatet.
Bergen Big Band – et storband i internasjonal toppklasse.
Foto: Øystein Fykse
Etter at Surman fikk forespørselen, bestemte han seg for å skrive musikk som ikke bare var “designa” for han sjøl som solist, men som også skulle by på solistiske utfordringer for flere av bandets egne utmerkede musikanter.
Surman har delvis skrevet ny musikk, men også henta fram låter han har hatt liggende på lur. Han har også invitert med seg sin gode venn og kollega John Warren både som medarrangør og coprodusent og siden Surman visste at Warren hadde skrevet et arr på Thelonious Monks nydelige ballade “Ruby My Dear”, så blei også den en del av repertoaret.
Bergen Big Band framstår som et ensemble av topp internasjonal klasse og det kan nesten høres hvordan Surman har inspirert vestlendingene. Kanskje han kan gjøre en jobb med Brann også? Solister som saksofonistene Olav Dale, brødrene Jan Kåre og Ole Jakob Hystad og Zoltan Vincze, trompeterne Are Ovesen og Martin Winter og Dag Arnesen på piano og Ole Thomsen på gitar, holder klasse målt med hva som helst i hvilket som helst storband og at de stortrives med den vakre, originale, krevende og meoldiske musikken til Surman, skinner tydelig gjennom.
John Surman er en topp internasjonal musikant med ei helt egen stemme i saksofonene sine – spesielt på sopran så tar det en hundredel av et sekund å høre et at det er verdens beste saksofonspillende Stabæk-supporter som nok en gang har noe unikt å melde.
“Another Sky” har blitt kanskje det beste storband-visittkortet laga i Norge gjennom alle tider – så bra er det nemlig.
InterStatic forteller oss nok en gang at de har alt som trengs for å lage jazz for rockere og rock for jazzfolket.
InterStatic i aksjon – vi snakker heftige saker.
I 2010 gikk herrene Roy Powell (orgel), engelskmann bosatt i Norge i mange år, Jarle Vespestad (trommer) og Jacob Young (gitar) i studio og laga albumet “Anthem” under det velklingende navnet Young Powell Vespestad.
To år seinere hadde de skifta navn til InterStatic og ga ut sitt andre album under samme navn.
Med “Arise” er de tilbake på den vanskelige tredjerunden – bedre og heftigere enn noen gang.
Jacob Young, Roy Powell og Jarle Vespestad utenfor “stamstedet” Sound of Mu i Oslo.
I slutten av august i fjor var de tilbake i Pettersens Kolonial Lydstudios på Hønefoss med et knippe nye låter – de aller fleste skrevet av Powell, men med noen bidrag fra Young.
De tre herrene er blant Harald og Sonjas, også Powell har bodd her så lenge nå at vi regner han som norsk, aller lengst framskredne jazzmusikanter og musikken er så avgjort prega av det. Likevel er det slik at både rock og psychedelia også setter sine solide bumerker på musikken. Heller ikke disse musikantene er spesielt opptatt av musikalske båser og her får de så avgjort rom for sin rocka tilbøyligheter.
Musikken er melodisk, groovete og på mange måter tidløs. Det låter så absolutt 2014 av InterStatic, men det er likevel mulig å høre forbindelseslinjene tilbake til både Tony Williams´ Lifetime og Terje Rypdals Chasers.
Send InterStatic ut på veien – gjerne på rockeklubber. Jeg tipper de vil ha like stor glede av musikken som jazzfolket.
