Iggy goes jazz?

Det er kanskje å ta litt hardt i, men her synger Iggy Pop i alle fall med tre av Junaitens aller beste og mest interessante jazzmusikere.

Bobby Previte, Jamie Saft og Steve Swallow – vi snakker a-lag.

Pianisten, komponisten og bandlederen Jamie Saft (46) er uomtvistelig en av USAs mest interessante moderne instrumentalister om dagen. I tillegg til sin egen trio med trommeslageren Bobby Previte og elbass-guru Steve Swallow, har Saft også jobba med artister som Bad Brains, Beastie Boys, The B-52s, Donovan og John Zorn og i kvartetten Starlite Motel har han skapt urspennende musikk sammen med vår egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen som kan høres på skiva «Awosting Falls». Vi snakker med andre ord om en totalt sjangerfri herre som bare har om ønske aldri å stå stille.

For tre år siden ga trioen med Previte og Swallow ut «The New Standard» på det meget interessante engelske selskapet RareNoiseRecords. Nå var det heldigvis klart for en oppfølger og Saft skrev tolv nye låter som passa trioen som hånd i hanske. Vi snakker moderne, melodisk jazz i alt fra balladetempo til mer heftige saker og her er det åpenbart tre musikanter med hele den moderne jazzhistoria innabords og som tar den med inn i 2017.

Musikken blei spilt inn i Safts hjemmestudio i Hudson Valley, der også Jack DeJohnette, Larry Grenadier, John Medeski og John Scofield som utgjør bandet Hudson bor, i fjor sommer. Saft og produsent Giacomo Bruzzo hadde snakka om å invitere med Iggy Pop lenge, men det skulle vise seg å være en lang vei å gå, men med hjelp av den felles vennen Bill Laswell, som hadde produsert Iggy Pop tidligere, blei kontakten oppretta.

Den amerikanske urrockeren Iggy Pop ville mer enn gjerne høre musikken, han elska det han fikk høre og han ville definitivt bidra. Saft så på det som ei stor ære og Pop gikk til verket og skreiv tekst til tre av låtene. I januar i år gikk han i studio i Miami uten at han og Saft hadde møtt hverandre – det vet jeg ikke om de har den dag i dag – og førstetakningene gikk rett i boks.

Pop er jo langt i fra noen jazzvokalist, men hans enorme personlighet og rå uttrykk skinner gjennom og passer på et merkelig vis inn i triospråket til Saft & Co. Det er tøft, annerledes, rått og høyst overraskende. Det hadde vært noe for en festival til sommeren det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Iggy Pop har «møtt» en strålende jazztrio – overraskende for de fleste.

Jamie Saft – Steve Swallow – Bobby Previte with Iggy Pop

Loneliness Road

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Nytt og inderlig

Stian Tønnesen er et helt nytt bekjentskap for meg og det har på alle slags vis vært hyggelig å bli kjent med sangeren og strengevirtuosen fra Stavanger.

Stian Tønnesen har mye å melde.

Herrens veier er visstnok uransakelige. Jeg vil tro at det er ganske mange andre stier også som er ugreie å gå opp. Hvis man for eksempel bor og utøver sin musikk i Stavanger, er det ikke lett å få gjennomslag på riksbasis hvis ikke tilfeldighetene spiller ei sentral rolle.

I dette tilfellet så har debutskiva til Stian Tønnesen kommet min vei via en privat budbringer – hadde det ikke stilt seg slik, så er det lite sannsynlig at våre veier hadde kommet til å krysse hverandre. Uten sammenlikning forøvrig så var det vel en privat budbringer, en svensk student hvis jeg ikke tar feil, som pusha Roxette på en liten radiostasjon i USA og det gikk jo relativt bra det kan man vel si.

Nå tror jeg ikke Stian Tønnesen har ei slik framtid foran seg. Musikken hans med solide røtter i både bluegrass, irsk folkemusikk, visesang og andre herligheter og med tekster på klingende rogalandsk, egner seg nok definitivt best her hjemme. Det betyr så avgjort ikke at det kun er et publikum rundt Breiavannet som kan ha glede av Tønnesens musikalske univers. Langt der i fra – når band som Vamp og Kaizers og artister som Rita Eriksen har slått gjennom på landsbasis, så bør også dørene kunne åpne seg for Tønnesen – så bra er han nemlig.

Tønnesen har skrevet alle låtene sjøl og mange av tekstene. Når «tekstassistenten» heter Ingvar Hovland, så er det ikke vanskelig å skjønne at lista er lagt høyt. Når så Tønnesen er en formidler og historieforteller av rang, med ei vakker og personlig stemme, så er mye gjort. Om det er med ymse gitarer, banjo eller mandolin, så er Tønnesen også en instrumentalist av meget solid kaliber og når han omgir seg med Finn Guttormsen (Farmers Market) på bass, Øyvind Smidt på fele, Christian Svensson på trommer og perkusjon og Dag Sindre Vagle på piano og ikke minst får vokalhjelp fra Rita Eriksen på ei låt, så har dette møtet med Stian Tønnesen blitt av det særdeles hyggelige slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stian Tønnesen

Med himmel som tak

STP/[email protected]

Velkommen til et geni

Geni er en betegnelse jeg bruker ytterst sjelden. Her kommer det et unntak: Jacob Collier.

Jacob Collier på plass i sitt musikkrom.

Jeg har hatt gleden av å høre vidunderbarnet Jacob Collier (23) to ganger i år. Jeg blei enkelt og greit slått i bakken – det denne usedvanlige unggutten fra London leverer er intet mindre enn out of this world som det heter på ny norsk. Ryktet hadde gått foran han og you tube-verdenen mer enn antyda hva som kunne forventes. Live var det faktisk mye mer enn det fantasien greide å piske opp.

Debut-albumet hans kom ut i fjor, men her hjemme har det ikke vært tilgjengelig på cd før nå. Det har fått tittelen «In My Room» og er en flott beskrivelse på hva Collier har opplevd, lært og unnfanga i rommet sitt hjemme i nord-London.

Collier er født og oppvokst i et usedvanlig musikalsk hjem der mora var fiolinlærer og sjøl spilte Bach og andre herligheter. Som guttunge hang Jacob rundt og sugde til seg alt som foregikk av musikk i heimen og mor skjønte raskt at hun måtte flytte ut av musikkrommet for at sønnen skulle kunne fortsette utviklinga si.

Lille Jacob fylte opp rommet med alle mulige slags instrumenter og lærte seg å spille på alle – skikkelig. Han er enkelt og greit en virtuos – på alt! Som om ikke det er nok så synger han som en gud. Dessuten lærte han seg all mulig slags teknikker når det gjaldt å spille inn musikk og her – som på scena – så gjør han absolutt alt sjøl. Det er nesten så en ikke tror det, men etter å ha vært på to konserter med Collier, så har jeg ikke noe valg lenger – gutten er et fyrverkeri, et unikum, en energibunt – han er et geni.

Bortsett fra tittellåta skrevet av Brian Wilson og Gary Usher (Beach Boys) og Stevie Wonders «You and I» – sistnevnte er nok Colliers aller største forbilde – så har han skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. De befinner seg i et pop-, rock-, funk-, rnb-, jazz-landskap – eller de befinner seg i en Jacob Collier-verden, for dette er han nemlig mutters aleine om. Det er nemlig ingen – absolutt ingen som låter som Jacob Collier.

Opp gjennom åra har vi blitt presentert for en rekke barnestjerner som har fått merkelappen geni. Få, om noen, har greid å leve opp til dette – jeg tror Jacob Collier er i stand til å gjøre det.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Jeg hadde gleden av å intervjue Jacob Collier foran et usedvanlig mottakelig publikum i Trondheim i mai i år under Jazzfest.

Jacob Collier

In My Room

Membran/MusikkLosen

Ekte vare

Det er noe så ujålete og ekte over Diana Krall at hun fikser alt fra hotellbaren på Sheraton i Sandvika til Oslo Spektrum som den naturligste ting på jord. Hun kommer ruslende inn til flygelet, lurer på om vi har det bra og derfra og ut er det egentlig spill mot ett mål.

Det er ikke sceneshowet akkurat som preger en Diana Krall-konsert.

Foto: Matija Pužar

Historia om Diana Kralls suksess er mer faktisk mer spennende enn musikken hennes. Det er nesten ikke til å tro at hun nesten fyller Oslo Spektrum med den musikken hun har dedikert livet sitt til – standardjazz med enkelte krydder fra andre musikalske inspirasjonskilder, men hele tida med standarduttrykket i bånn. Skrur vi klokka tilbake til 1988 da hun var lobbyunderholder på Sheraton i Sandvika noen uker, og spilte mer eller mindre det samme som denne søndagskvelden vil jeg tro, var det lite eller ingenting som tyda på denne voldsomme suksessen.

Heldigvis er det slik at kvalitet holder i massevis – noen ganger. I tilfellet Diana Krall (52) har det vist seg å holde stikk. Som første gang jeg hørte henne, i den lille og intime Alexandra-kjelleren under Moldejazz i 1997 der hun spilte flere kvelder, så er det MUSIKKEN det handler om. Krall er født og har vokst opp med standardjazz på brødskiva i British Columbia i Canada og det er dette uttrykket og denne musikken hun har videreforedla helt tida siden. Scenene har blitt noe annerledes etter hvert og de siste gangene jeg har hørt henne har vært i en stor idrettshall i Kongsberg og seinest på den store utescena i sølvbyen.

Nå var det altså Oslos storstue som var arenaen og jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan dette «lille» og ganske så stille uttrykket ville passe inn i dette enorme rommet. Det gikk helt strålende med utmerket håndverk utført av Kralls faste lydmann og vi, som satt noen hundre meter unna, fikk med oss det minste pust og vispekomp i perfekt balanse.

Krall ga oss enkelt og greit mer av det hun alltid har levert i løpet av de knappe to timene. Iført en elegant svart buksedress kom hun ruslende inn, hilste og talte opp – one two three four. Det starta med Nat King Coles «´Deed I Do», gikk videre med far og datter Coles «L-O-V-E», «Isn´t it Romantic?», «Night and Day», «Blue Skies» og avstikkere med Tom Waits´ «Temptation», Burt Bacharachs «Walk on By», Joni Mitchells « A Case of You», Peggy Lees «I Don´t Know Enough About You», Bob Dylans «This Dream of You» før hun avslutta med sin egen «Departure Bay». Alt bundet sammen med småprat der hun blant annet fortalte om flygelet hun spilte på som hun hadde kjøpt her i Norge etter en utekonsert, muligens den på Kongsberg, og som hun gleda seg til å komme «hjem» til hver gang hun var på disse trakter. Hun fortalte oss også at hit ville gjerne ta med seg familien og bosette seg – velkommen skal hun, Elvis Costello og tvillingene deres være.

Sammen med et kremlag med fiolinisten Stuart Duncan, bassisten Robert Hurst, trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Anthony Wilson – de tre sistnevnte har vært med Krall i åresvis – ga Krall oss et usminka, ekte og stilsikkert musikalsk bilde av hvem hun er musikalsk anno 2017 – en svært så personlig sanger og en usedvanlig smakfull pianist. Det er akkurat den samme som jeg opplevde for første gang for 20 år siden og som mange etterhvert skryter på seg at de hørte i Sandvika i 1988. En flott og regnfull kveld i Oslo – en type vær som Diana Krall påstod at hun trivdes godt i. Og som sagt: Hun, Elvis og gutta boys skal være hjertelig velkommen!

Aleine med et flygel – holder lenge det også når det er Diana Krall som styrer butikken.

Foto: Tor Hammerø

Dina Krall

Oslo Spektrum

1. oktober 2017

Beklager!!!!

Av en eller annen grunn har Mari Boines debut som popsanger – på engelsk – gått meg hus forbi noen måneder. Nå skal jeg prøve å gjøre det godt igjen!

Mari Boine har tatt et nytt steg.

Når det gjør det egentlig ikke så mye når det gjelder Mari Boines musikk – at omtalen kommer ei stund etter den så dagens lys mener jeg. Som med alt annet hun har gitt oss opp gjennom årene, så er «See the Woman» også fullstendig tidløs sjøl om det er en ganske så hip pop-produksjon. Som en av Boines tidligere samarbeidspartnere, Jan Garbarek, sa da han skulle beskrive sin egen nye musikk for noen tiår siden: den er som før, men helt forskjellig.

Slik er det så avgjort med Boine og «See the Woman» også. Dette er nemlig hennes første album der hun synger på engelsk. Ikke nok med det – hun har også tatt turen til Sverige og superprodusent Tobias Fröberg som blant annet har vært sentral i Ane Bruns skiveproduksjoner de seineste åra. Det betyr også at hun omgir seg med «nye» musikanter, blant annet Bruns fremragende tangenttraktør Martin Hederos.

Veldig mye av Mari Boines musikalske identitet er jo forbundet med hennes samiske fundament og det er jo sjølsagt åpenbart at man vil stille seg spørsmål om hvordan hun passer inn i et slikt landskap og på et helt «nytt» språk. La det være klarte med en gang: Mari Boine kler også dette landskapet og dette landskapet kler henne. Stor del av æren skal helt sikkert tilfalle Fröberg som har vært seg bevisst på å bevare Boines urkraft og særpreg sjøl om han likevel har flytta henne inn i en ny verden for henne.

Boine har fått assistanse fra en rekke hold når det gjelder låtskriving og noe har hun også skrevet sjøl. Det eneste minuset er at låtmaterialet, som ofte har en melankolsk klang i seg, kan låte noe enstonig gjennom de første gjennomspillingene, men de vokser på hvert sitt vis underveis. Boines samiske DNA er fortsatt klart tilstede – hun synger på samisk på ei låt også – og hennes engelskuttale er absolutt innafor og høyst personlig.

«See the Woman» er vakker, sterk og personlig popmusikk formidla av en historieforteller av svært sjeldent kaliber. Da er det ordna opp med denne unnlatelsessynden også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mari Boine

See the Woman

MPS/Naxos Norge

Vakkert og sakralt

Kirkeorganisten Elisabeth Engdahl og sopransaksofonisten Thomas Gustafsson gir oss for andre gang en annerledes og flott opplevelse.

Elisabeth Engdahl og Thomas Gustafsson har noe eget å komme med.

For fem år siden kom det en stor overraskelse inn døra. Skiva «Piece in Peace» med organisten Elisabeth Engdahl – vi snakker kirkeorgel – og sopransaksofonisten Thomas Gustafsson bød på et lydbilde og et landskap totalt forskjellig fra alt annet som hadde vederfaret mitt sinn. I tillegg til mye originalmateriale signert begge to, så fikk vi også flotte versjoner av Keith Jarretts «My Song» og Joe Zawinuls «A Remark You Made» og «In a Silent Way».

De to Göteborgs-musikantene, med erfaring fra så forskjellige hold som Kurt Olssons Damorkestern og Jon Balke og Jon Christensen, har nå tatt´n enda et steg videre. I løpet av to julidager i fjor i Fässbergs kyrka i Mölndal utenfor Göteborg tok de for seg seks Gustafsson-låter han har kalt «Ori 1-6».

De to kjenner hverandre godt og utfyller hverandre på et strålende vis. De utnytter det store kirkerommet på et ypperlig vis og musikken, som henter inspirasjon fra alt fra kirkemusikk til moderne jazz, er ytterst personlig og samtalene de to fører er uten unntak meningsfulle og kloke.

Elisabeth Engdahl og Thomas Gustafsson har nesten unnfanga en sjanger helt for seg sjøl – og den er fascinerende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elisabeth Engdahl – Thomas Gustafsson

Ori Variations

Country & Eastern/Naxos Norge

Alle elsker

På et eller annet vis gjør vi jo alle det. Når det gjelder Jens Christian Bugge Wesseltoft så er det mange som elsker hans solopianoutflukter og nå får de endelig mer av det.

Jens Christian Bugge Wesseltoft har et spesielt lys rundt seg.

Foto: Asle Karstad

Det er nå 20 år siden Bugge, for enkelhets skyld, spilte inn "It´s Snowing on My Piano". Det skulle etterhvert vis seg at den blei noe bortimot felleseie hos titusener av nordmenn og en hel del i det store Utlandet også. Hvert år plukkes den fram igjen for at den riktige julestemninga skal sette seg og Bugge reiser rundt med sine tangenter og fyller kulturhus og konsertsaler fra landsende til landsende – år etter år. Han har enkelt og greit skapt noe som er tidløst og som Folket ikke kan få nok av. Han får den store freden til å senke seg – tenk å ha den fantastiske evnen.

Det vil være en overdrivelse å påstå at Bugge har prøvd å melke denne suksesskua – han har altså venta 20 år med oppfølgeren. Nå har han gjort det og jeg ser ikke bort fra at det tyske plateselskapet ACT har utøvd et mildt og hyggelig press for at det skulle skje. "It´s Snowing on My Piano" er nemlig det mestselgende albumet selskapet har gitt ut i sin 25-årige historie og noe kunne kanskje tyde på at en oppfølger ville snakke til det samme, store publikummet.

I slutten av februar dro Bugge, medprodusent Siggi Loch og lydmaestro, og den framifrå fotografen, Asle Karstad, til Kabelvåg i Lofoten og i løpet av tre dager i den flotte LofotKatedralen blei det spilt inn elleve låter som har tatt med seg stemninga fra "originalen", men likevel gjort på et helt nytt vis – Bugge er faktisk ikke i stand til å gjenta seg sjøl.

Denne gangen har Bugge tatt for seg en rekke av sine favorittlåter udi popens og rockens verden som "Bridge Over Troubled Water", Jimi Hendrix´"Angel", "Morning Has Broken", "Blowing in the Wind", Bruno Mars´"Locked out of Heaven" og "Let it Be" og kombinert det med Bachs "Koral", folkemelodien "Es Sungen Drei Engel", "Alltid freidig" og egne improvisasjoner. Han gir som alltid musikken det løftet, det rommet, den lufta og den unikheten som er hans bumerke – vidunderlig vakkert og så umiskjennelig Bugge. Jeg tviler ikke et sekund på at han har blitt voldsomt inspirert av den fantastiske naturen som omga han disse dagene i Lofoten også og når så Karstad som alltid har makta å videreformidle det musikeren har ønska å fortelle oss, så har dette blitt ei blanding mellom en vitaminpille og en naturopplevelse.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er ei ærlig musikalsk sjel som stadig går innover til kjernen, men som samtidig er utadvendt og inviterende. Dette kommer garantert til å gi mange mye.

PS Om jeg er begeistra for tittelen og coveret? La meg si det slik: jeg liker musikken mye bedre….

PS2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Innspillinga er gjort i vakre LofotKatedralen i Kabelvåg.

Foto: Siggi Loch

Bugge Wesseltoft

Everybody Loves Angels

ACT/Musikkoperatørene

Beintøft

JazzKamikaze, med Marius Neset i ei sentral rolle, har vært et urheftig kollektiv i en rekke grenseland siden 2005. Nå har jeg endelig fått oppleve herrene live og for en utblåsning de bød på. Det holder seg på hjemmehøytalerne også!

JazzKamikaze i fri utfoldelse.

København er som kjent en smeltedigel på de fleste områder og håpefulle musikanter fra en rekke land trekker til den danske hovedstaden for musikkstudier. En av dem er vår nye supersaksofonist Marius Neset (32) fra Os utenfor Bergen som begynte sine studier på Rytmisk Musikkonservatorium rett etter videregående. Han har for sikkerhets skyld blitt værende i Kongens, eller Dronningens, by siden og basert på hva han har oppnådd og hvor han er i si musikalske karriere nå, virker ikke det som noen dum avgjørelse.

Et av de første bandene han blei en del av er JazzKamikaze. Sammen med medstudentene Kristor Brødsgaard på bass, Anton Eger på trommer, med norsk-svenske røtter, gitaristen Daniel Heløy Davidsen, med norsk-danske røtter og tangentist og vokalist Morten Schantz, har JazzKamikaze fram til nå gitt folket tre album og to eper. Nå er de tilbake med nok en full-lengder og her snakker vi kvalitetsmusikk av aller ypperste klasse – i alle typer grenseland.

Når gutta sier at de henter inspirasjon fra størrelser som Bach, Beethoven, Miles Davis, John Coltrane, Beatles og Radiohead, så bør det være lett å skjønne at nettet blir kasta både vidt og bredt. Innspillinga er gjort så langt tilbake som i 2013, men har av uforståelige årsaker blitt liggende til marinering helt til nå. I forbindelse med en festivaljobb i Hua Hin i Thailand i sommer blei skiva gitt av et thailandsk (!) selskap og heldigvis har den også nådd våre strender.

Kall det popmusikk, kall det rock, kall det egentlig hva som helst – det som er uomtvistelig er at det er fem usedvanlig langt framskredne jazzmusikanter som har samla seg rundt et musikalsk bål de synes om å varme seg til. Schantz er en vokalist med et høyst personlig uttrykk, men de som mener de kan høre både Chicago og Genesis i uttrykket hans, tar absolutt ikke feil. På tittelsporet bidrar faktisk også Skjerstad Mannskor fra Nord-Norge og på ei låt synger Schantz duett med Emelie de Forest.

Det er altså et trøkk, en musikalitet og en intensitet i det JazzKamikaze har å melde som jeg sjelden har opplevd. Med Eger, født i Oslo, som en motor i verdensklasse og med Neset på både saksofoner og gitar (!) og Heløy Davidsen, fra Bodø opprinnelig, er kongeriket godt og ærerikt representert og at de trives både i Danmark og med de to danske drenge, er lett hørbart.

JazzKamikaze er et drittøft band med heavy musikk på menyen. Det er veldig langt unna den verdenen Marius Neset har invitert oss inn i de seineste åra, men like tøft bare på et helt annet vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svensk-norske Anton Eger mer enn antyder hva slags energi som utstråles fra JazzKamikaze.

JazzKamikaze

Level

MITU Records/hitmanjazz.com

Giganten

De fleste av oss har vel en gitarhelt eller to – jeg er absolutt ikke noe unntak. Svært høyt oppe på lista mi finnes John Scofield og her kommer det to nye bekreftelser på hans storhet.

John Scofield er intet mindre enn en stilskapende gitarist som krysser de fleste sjangergrenser.

John Scofield (65) har, siden han var en del av Miles Davis sitt band på 80-tallet, vært en jazzverdenens aller største stjerner. Hans stjernestatus har også fått fotfeste langt utenfor jazzmenigheta, sikkert fordi Miles snakka til mange fler enn jazzfolket. For de mest innbarka var Scofield allerede et stort navn lenge før Miles-perioden og han hadde blant annet samarbeida med andre giganter som Chick Corea, Herbie Hancock og Charles Mingus. Etter Miles har han igjen stått solid på egne bein og dukka opp med en rekke samarbeidspartnere, blant annet gitaristene Bill Frisell og Pat Metheny – vi snakker hele tida elitedivisjonen.

Scofield er ikke bare utstyrt med en helt personlig tone og uttrykk – han er blant dem det tar et hundredel av et sekund å gjenkjenne, han har også et svært så åpent sinn med ditto tilnærming til de fleste sjangre, blant annet blues, funk, samtidsmusikk og country – i tillegg til straight jazz må vite.

Med "Country for Old Men" skal det ikke nevneverdig med fantasi til for å skjønne hvor det bærer hen musikalsk. Scofield har alltid hatt sansen for country sjøl om det ikke er det de fleste har forbundet han med, men helt siden oppveksten i Connecticut har det vært en del av hans musikalske ballast.

Sammen med nok et A-lag bestående av Larry Goldings på orgel og piano, Bill Stewart på trommer og Steve Swallow på elbass, tar Scofield for seg country-klassikere som "I´m So Lonesome I Could Cry", "Mama Tried", "Jolene", "Wayfaring Stranger", "Red River Valley" og "I´m an Old Cowhand" og gir de tolkninger full av respekt, men samtidig på sitt høyst personlige vis.

Som Duke Ellington skal ha sagt: det finnes kun to slags musikk, god og dårlig. Dette hører så avgjort hjemme i kategorien god musikk.

Jack DeJohnette, John Medeski, Larry Grenadier og John Scofield – vi snakker bandet sitt!!!!

Countryutflukten til Scofield er langt i fra det eneste han holder på med. Som svært mange andre New York-kunstnere så har han flytta upstate – ut av byen og til Hudson Valley. Det er ikke veldig langt fra The Big Apple, men likevel på landet. Tre andre herrer som har gjort akkurat det samme er trommeslager og sanger(!) Jack DeJohnette, bassist Larry Grenadier og tangentist John Medeski – nok et A-lag med andre ord. De hadde støtt på hverandre ved flere anledninger tidligere også, men den første gangen de spilte sammen som Hudson var på Woodstock Jazz Festival i 2014 – ren tøffeljobb som det heter på musikerspråket, Woodstock er hjemmebane for alle fire.

De følte at kjemien var på plass med en eneste gang og fant ut at de ville fortsette samarbeidet. Det skal vi være glade for alle sammen. Repertoaret består av en del originalmateriale inspirert av Hudson-dalen og kjente rockelåter henta fra ikoner som også har sterke bånd til regionen. Det betyr Bob Dylans "Lay Lady Lay" og "A Hard Rain´s A-Gona Fall", Joni Mitchells "Woodstock", Jimi Hendrix´ "Wait Until Tomorrow", Bruce Hornsbys "Dirty Ground" og Robbie Robertsons "Up on Cripple Creek" – ikke småtterier kan man si.

Slike "supergrupper" trenger jo ikke å bli bra sjøl om det er fire storheter som møtes, men i dette tilfellet har det blitt det – noe så voldsomt også. Jeg skjønner godt at de trives i Hudson Valley – det er i alle fall umulig ikke å like Hudson som band. Og John Scofield er fortsatt en av mine store gitarhelter – minst like mye som før disse to møtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield

Country for Old Men

Impulse!/Universal

Hudson

Hudson

Motéma/Naxos Norge

Da domen skalv

Jeg er så heldig at jeg fikk oppleve Jan Magne Førde framføre "Mezzing" både i Nidarosdomen fjor og under Moldejazz i år. Nå blir alle invitert med til Nidarosdomen!

Jan Magne Førde under årets Moldejazz.

Foto: Tor Hammerø

Trompeter og flygelhornist Jan Magne Førde, yngstemann av Førde-trekløveret fra Sula på Sunnmøre, kjenner mange som en sentral brikke i Brazz Brothers. Der har vi møtt han både som en framifrå instrumentalist og som en like bra komponist og arrangør. Når vi nå møter han i en annen setting, så henter han fram alle de samme kvalitetene og han bekrefter for alle med sansene inntakt at han er en av kongerikets mest uttrykksfulle musikanter med inspirasjonskilder fra både folkemusikkk, jazz og en rekke andre herligheter.

Til Jazzfest i Trondheim i fjor fikk Førde i oppdrag å lage et verk bestående av låter og arrangement som kunne egne seg for store rom. Med nasjonalhelligdommen som inspirasjonskilde, konsertsted og "innspillingslokale", hadde Førde samla en del kjente og kjære låter som "Lur lokk", skrevet en del nytt og arrangert alt for et kremlag bestående av Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitarer, Rus Pearson på bass og Henning Sommerro på domens enorme orgel, piano, trekkspill og vokal. I tillegg hadde Førde invitert med seg Ila Brass Band som en ekstra flott ingrediens og farge.

Vi som hadde gleden av å være tilstede i Nidarosdomen den 6. mai i fjor, kommer aldri til å glemme Sommerros forsøk på å "rive ned" domen med sitt voldsomme orgelspill forsterka av lydmaestro Asle Karstad – for en opplevelse. Nå blir den gjengitt hjemme i stua og, sjøl om ikke opplevelsen er den samme, så er den fortsatt voldsom og ikke minst minneverdig.

Jan Magne Førde er besjela med en varm, rund og høyst personlig tone i horna sine. Den kler dette livsbejaende materialet perfekt og det å få være med på denne reisa sammen med han har vært, og er fortsatt, en stor opplevelse. Nå er alle invitert også – når det enn måtte passe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Magne Førde

Mezzing

Brazz Records/Musikkoperatørene