Egentlig har hun vel aldri vært borte heller – Lisa Ekdahl. Det bare føles slik. Uansett er det godt å være i hennes selskap igjen.
Lisa Ekdahl har ei stemme og et uttrykk som er kun hennes.
Den svenske visepopjazzvokalisten Lisa Ekdahl (47) har liksom vært der hele tiden, men nå er det lenge siden jeg har hørt henne. Hun forteller oss umiddelbart at hun fortsatt har det – denne tonen som er bare hennes.
De fleste kjenner nok Ekdahl igjen fra hennes monsterhit «Vem vet» – en klassiker på alle slags vis. Med sitt slentrende, barnlige uttrykk gikk hun rett hjem både hos broderfolket og her hos oss. Veldig av mye av det Ekdahl har gjort har foregått på svensk, men her tar hun steget over til engelsk – uten at hennes «stemme» blir noe mindre Ekdahlsk av den grunn.
Hun har skrevet ti sanger som tar for seg både hverdagslige og mer eksistensielle temaer og hun bekrefter nok en gang at hun både er en låstsnekrer og historieforteller av meget solid kaliber. Hun forteller oss hvorfor publikum både har blitt fascinert av hennes univers og stadig kommer tilbake til det.
Når hun så omgir seg med et strålende band med blant andre gitarist, og alt mulig annet, Mathias Blomdahl – som også har produsert og arrangert vellyden, sønnen Milton Öhrström på piano og vibrafon og Per «Texas» Johansson på saksofoner og litt til, så blir dette dandert akkurat så smakfullt som både Ekdahl og vi kunne ønske oss.
Det skader heller ikke på noen som helst måte at gjester som vår egen duettdronning Ane Brun og den libanesisk-franske stjernetrompeteren Ibrahim Maalouf dukker på noen av spora og gir de ekstra krydder med sine sterke personligheter og unike stemmer.
Det tok sin tid før Lisa Ekdahl kom for å hilse på igjen, men det er jo hun som vet når det passer. Nå har hun altså gitt oss mer av det gode – og der er det godt å være.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Lisa Ekdahl
More of the Good
OKeh/Sony Music
