Den norske kvartetten Ape Club har passert under radaren min – til nå. Det er det absolutt ingen grunn til.

Julius Lind, Øyvind Brække, Erik Nylander og Kasper Værnes – en heftig gjeng.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Sjøl om Ape Club har eksistert siden 2009 og kom med sin sjøltitulerte debut-cd for fire år siden, så er dette altså mitt aller første møte med bandet. Bortsett fra bassisten og bandlederen Julius Lind, så har jeg stifta mye bekjentskap med både trombonist Øyvind Brække, trommeslager Erik Nylander og saksofonist Kasper Værnes i en rekke andre sammenhenger som The Source, Trondheim Jazzorkester, Ola Kvernberg og Large Unit. Derfor kommer det ikke akkurat som noen bombe at også Ape Club har masse originalt å fare med.

Som det går fram av instrumenteringa så er det altså et akkordfritt univers vi beveger oss inn i. Da er det lett å la tankene gå i retning Ornette Colemans verden og jeg er ganske så sikker på at Ape Club har henta mye derfra og fra andre føringsoffiserer som befant seg i skjæringspunktet mellom bebop og mer løsere uttrykk.

Ape Club er et band som trives med gode og sterke melodier og Brække og Værnes kler hverandre svært godt. Solistisk vet vi jo fra før at de holder meget solid klasse og Lind og Nylander er et meget bra fundament for det som skjer i front. Sjøl om Ape Club består av meget dyktige individualister – Lind synger også på avslutningssporet – så er det kollektivet som gir meg det største kicket: de vet hvor de vil og de staker ut kursen sammen på et spennende vis. Det tok altså sin tid før våre veier skulle krysse hverandre. Det var virkelig på høy tid!

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ape Club

What You Wish For

Recorda Records/Musikkoperatørene

Den svenske trioen Viva Black har invitert med seg søstrene Gretli & Heidi, som er glasskunstnere/musikere, og det har ført til noe helt utenom det vanlige.

Viva Black med Gretli & Heidi på ymse glass – spennende!

Viva Black, det vil si bassisten Filip Augustson, trommeslageren Christopher Cantillo og fiolinisten Eva Lindal, har gitt ut to skiver tidligere, «Viva Black» i 2015 og «Minsta gemensamma nämnaren» i fjor. De har gått meg hus forbi, men heldigvis har noen forbarmet seg over meg slik at jeg får bli med på tredjerunden. Basert på det jeg får høre og oppleve her, har jeg gått glipp av mye spennende og original musikk med de foregående utgivelsene.

Augustson, som er en slags ideologisk fører for Viva Black, hørte søstrene Catharina Backman og Carin Blom, aka Gretli & Heidi, for ei stund tilbake. Han blei umiddelbart fascinert av musikken og lydlandskapene de to skapte med sine glass. Han bare visste at han MÅTTE finne en anledning til å samarbeide med de to som spiller på alt fra glass til glassharpe, flasker, skåler, tallerkener – i tillegg til å jodle etter at de har vært på jodlekurs i de sveitsiske alper!

Som sagt, så gjort og høsten 2015 møttes de to gruppene til konsert i en reaktorhall i Stockholm. Augustson, Gretli & Heidi og Peter Danemo hadde skrevet musikken og resultatet blei akkurat så annerledes og unikt som man kunne forestille seg det.

Her møtes nemlig fem musikanter, søstrene har forresten spilt sammen i 25 år, med usedvanlig åpne sinn i et musikalsk landskap som henter inspirasjon hemningsløst fra kilder som impro, jazz, folkemusikk, samtidsmusikk og sikkert mye annet også. De utfordrer seg sjøl, de utfordrer oss og de sørger for at vi får utvida horisonten vår. Det gjør godt det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viva Black feat. Gretli & Heidi

Mal Sirine

Kopasetic Productions/MusikkLosen

Ballen ruller ikke helt veien i Fredrikstad om dagen, men når en av byens store sønner, Magnus Grønneberg, hyller en annen, Egil Hovland, så er det så avgjort håp – uansett.

Magnus Grønneberg løfter fram en sjelden sangskatt.

Det er vel ikke så mange som så denne skiva og disse tolkningene komme: Rockeren Magnus Grønneberg (50) blei altså utfordra av Borg Bispedømmeråd til å «ta for seg» sin gamle dirigent i Glemmen kirkes barnekor, Egil Hovland (1924-2013), sine salmer og gi dem ny drakt slik at et nytt publikum skulle få anledning til å møte denne vakre musikken. Med visjonene til Kirkelig Kulturverksteds ideologiske leder Erik Hillestad som døråpner, har det blitt ei reise for både troende, ikke-troende og alle andre.

Når sjølvaste Knut Reiersrud blir hyra på som arrangør, så ligger det i korta at også denne musikken vil finne sine egne, uransakelige veier som det vel heter i de kretser. Reiersrud bidrar med noen av sine gitarer og sitt munnspill og ellers er et a-lag bestående av Bjørn Holm på bass, Olaf Olsen på trommer og perkusjon og Torjus Vierli på tangenter et helt perfekt reisefølge. Reiersrud & Co har skapt ei tidsriktig ramme med masse blått i seg, men hele tida med en voldsom respekt for Hovlands melodiske utgangspunkt.

Grønneberg hadde sjøl sunget «Måne og sol» i barnekoret med Hovland som dirigent. Her gjør han den som duett sammen med sin datter Hanna-Maria Grønneberg – nydelig og ikke minst inderlig. Ellers er alle salmene som Hovland har satt melodi til nye for Grønneberg, men om det er på norsk eller svensk så gir han materialet en tyngde, skikkelighet, personlighet og ærlighet som skinner gjennom hele veien.

Møtet mellom melodiskatten til Norges fremste kirkemusiker i moderne tid og en av rocke-Norges tydeligste stemmer har gitt oss – uansett hvor vi står eller sitter i trosspørsmål – et herlig påfyll i høstmørket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Magnus Grønneberg

Tårnhøye bølger

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Michael McDonald er en vokalist man enten elsker eller hater. Jeg hører definitivt ikke hjemme i kategori to.

Michael McDonald er en legende – intet mindre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helt siden 70-tallet har Michael McDonald (65) vært en svært så særprega og populær vokalist – i enkelte kretser. Han har fått en rekke tilnavn opp gjennom karriera si, The King of Blue-Eyed Soul og Cottonmouth er et par av dem, men for oss som har digga han helt siden Steely Dan- og ikke minst Doobie Brothers-tida, så har kvalitet og personlighet vært fellesnevnere på alt Michael McDonald har foretatt seg. Det er det fortsatt.

Med ujevne mellomrom, dette er hans ellevte soloalbum og første siden 2008, dukker denne høyst personlige stemma opp og det tar sånn cirka et hundredel å avgjøre at det er Cottonmouth som er på besøk igjen. Tilnavnet har han forresten fått fordi det er noen som mener det er vanskelig å skjønne hva han synger!

Nok en gang er det sofistikert musikk med spor av både pop, rock, soul, funk, jazz, fusion, rhythm and blues og sikkert mye mer som preger McDonalds univers. Her er det elleve låter, stort sett skrevet av far sjøl både når det gjelder tekst og musikk, i en sedvanlig blanding av ballader som er av det forførende slaget og tempolåter som groover ut av ville helvete.

Når McDonald som alltid har med seg a-lags folk som Robben Ford og Michael Landau (gitar), Marcus Miller (elbass), Larry Goldings (orgel) og Branford Marsalis og Tom Scott (saksofoner), så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender.

De som har digga Michael McDonald opp gjennom åra, kan bare heise flagget – her er det mer av det samme som han har gitt oss tidligere. De som ikke har likt han tidligere kan bare styre unna denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael McDonald

Wide Open

BMG/Warner Music

Det hevdes at dur betyr smil og glede og at moll er ensbetydende med tungsinn og mørke. Oslo String Quartet forteller oss at det ikke trenger å være slik.

Oslo String Quartet inviterer til Beethoven- og Schubertfest.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Foto: Morten Lindberg

Nok en gang tar jeg sjansen og beveger meg ut på tynn is. Ludvig van Beethovens (1770-1827) strykekvartett no. 11 i F-moll opus 95, også kjent som «Quartetto Serioso», og Frans Schuberts (1797-1828) kvartett no.15 i G-dur D887 opus 161, er ikke akkurat hverdagsmat for min del. Det er musikk jeg garantert har hørt før og også gledet meg over, men som jeg aldri har gått djupt inn i. Heldigvis har Oslo String Quartet og plateselskapet 2L gitt meg en ny sjanse og det er bare å takke og bukke.

2L har gjennom mange år med kvalitetsproduksjoner, og en hel rekke Grammy-nominasjoner, lagt lista skyhøyt for hvordan – i stor grad – klassisk musikk, men etterhvert også litt jazz, skal presenteres og skal låte. Denne gangen har Morten Lindberg tatt med seg Oslo String Quartet til Jar kirke like utenfor Oslo og nok en gang låter det helt fantastisk.

Oslo String Quartet, bestående av Geir Inge Lotsberg på fiolin, Are Sandbakken på bratsj og Øystein Solstad på cello helt siden kvartetten blei oppfunnet i 1991, og med Liv Hilde Klokk på fiolin siden 2007, har gjennom et langt og spennende liv etablert seg høyt der oppe i det internasjonale tetsjiktet blant strykekvartetter. Her kommer det nok en herlig bekreftelse på det.

Beethoven skal ikke ha vært i sitt aller beste lune da dette verket blei skapt og det tok da også seks år før allmuen fikk høre det. Gjennom Sonstads usedvanlig informative tekst i omslagsheftet blir vi tatt med inn i musikken på et flott vis – i alle fall for en amatør i denne verdenen som meg. Vi skjønner hvordan både komponistene (kanskje) og Oslo String Quartet har tenkt og det gir meg en større innsikt i og glede av opplevelsen. Gjennom denne tolkninga blir vi tatt med gjennom masse sinnsstemninger og slik er det også med Schuberts verk. De varierer altså mellom dur og moll og «Minor Major» er kanskje en ypperlig anledning til å ta en runde med seg sjøl om dur og moll stemmer med det vi har lært om lyst og mørkt. For meg blir det enkelt og greit en manifestasjon av både Beethoven og Schuberts storhet og udødelighet og at i Oslo String Quartet har vi med et «band» i toppklasse å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oslo String Quartet

Minor Major

2L/Musikkoperatørene

Dette er siste runde i «The Reason Why»-trilogien til Goran Kajfeš. For oss som har greid å unngå de to første rundene, så kommer dette uansett som en fantastisk hovedrett – eller dessert.

Goran Kajfeš Subtropic Arkestra – for et band, for en musikk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Trompeteren, bandlederen og komponisten Goran Kajfeš (47) har vært en sentral skikkelse i svensk jazz- og musikkliv de seineste 20 åra. Han har spilt med alt og alle innen både jazz, rock og andre herligheter – Stina Nordenstam, Kent, Fläskkvartetten, Neneh Cherry, Robyn, Lester Bowie, Monica Zetterlund og The Thing XL er bare et knippe av Kajfeš stoppesteder underveis. Det forteller det aller meste om hans allsidighet, men hovedgrunnen til at «alle» ville ha en bit av han er jo at han er så forbanna bra. Det er også grunnen til at han vant Nordic Music Prize i 2011 i «konkurranse» med artister som Björk, Lykke Li og Ane Brun.

Der vi i størst grad har truffet på han i jazzsammenheng her hjemme er nok i bandene Oddjob, Nacka Forum og Fire! Orchestra. Der har vi møtt han i forskjellige typer musikalske landskap, men hele tida sammen med kremen av svenske jazzmusikere fra hans generasjon. Slik er det også i hans Subtropic Arkestra som denne gangen henter inspirasjon fra alt fra den etiopiske tangentisten Hailu Mergia, via den franske elektronikeren Bernard Fevre til den alternative popstemma Panda Bear – og helt sikkert mye mer.

Med et band bestående av ei saksofonrekke av (her er det bare å holde seg fast) Per «Ruskträsk» Johansson, Jonas Kullhammar og Per «Texas» Johansson, gitaristene Reine Fiske og Robert Östlund, tangentisten Jesper Nordenström, bassisten Johan Berthling og trommeslagerne og perkusjonistene Johan Holmegard og Juan Romero, så sier det seg sjøl at her er det superkvalitet både i ensemblet og solistisk. Her er det toppmusikanter med bakgrunn fra både jazz, rock og verdensmusikk og Kajfeš har satt det sammen til et så livsbejaende og unikt sound og landskap at det er vanskelig å sitte stille.

Dette er tøft, det er spennende, det er friskt og det er så personlig og annerledes at det ikke kunne ha kommet fra noen som helst andre. Kajfeš sier at siden han er redd for å stivne i et musikalsk uttrykk, så blir det med disse tre utgivelsene eller kapitlene. Det er forsåvidt trist – det som er hyggelig er at bandet kommer til å leve videre, men at musikken nå skal skapes innenfra og der vet ingen hva som finnes sier Kajfeš. Det eneste vi vet er at det blir garantert uhyre spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Goran Kajfeš Subtropic Arkestra

The Reason Why Vol. 3

Headspin Recordings/Border Music Norway

Den som leiter, den skal finne står det i ei bok. Den russiske gruppa LRK Trio er absolutt vel verdt å leite etter.

LRK Trio er bortimot en liten sensasjon.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Noen av oss er avgjort flinkere til å leite enn andre. Når det gjelder å finne fram til talenter utenom det vanlige fra litt utenfor jazzens allfarvei, så er plateselskapsdirektør Odd Gjelsnes i Losen Records i Oslo i første rekke. Hvor han har funnet fram til LRK Trio aner jeg ikke – ikke er det så forbanna viktig heller. Det viktige er at han gjør jobben (for oss) og kommer opp med stadig ny og spennende musikk. Måtte han aldri gå lei.

Bak initialene LRK Trio skjuler pianisten, tangentisten og trekkspilleren Evgeny Lebedev, bassisten og elbassisten Anton Revnyuk og trommeslageren og elektronikeren Ignat Kravtsov seg. Jeg har en mistanke om at det ikke er mange hender som går i været på spørsmålet om det er noen som kjenner til disse herrene. Det bør det så absolutt bli basert på hva de presterer på «If You Have a Dream».

Alle tre er enkelt og greit virtuoser på sine instrumenter. Dessuten er alle komponister og i tillegg til å ha hele den moderne jazzhistoria innabords, så lener de seg også på den stolte klassiske russiske tradisjonen fra Tchaikovsky til Sviridov – den mest romantiske og lyriske delen av den med andre ord. Det betyr blant annet at en strykekvartett er hjertelig tilstede på to av spora pluss litt fløyte-, klarinett- og hornkrydder og en gjesteopptreden av den franske munnspillvirtuosen Olivier Ker Ourio på to av låtene.

Grunnen til at vi aldri har møtt denne trioen eller disse musikantene før, er garantert at de kommer fra Russland – et land vi hører nesten ingenting om i jazzsammenheng. Lebedev, med en teknikk og et anslag i Corea-klassen, og et temperament i uttrykket sitt som er sjeldent, hører hjemme helt der oppe og han får utsøkt følge av de to andre – Revnyuk er like bra på begge horna og Kravtsov er noe så voldsomt på plass – han har tilbragt timer sammen med Gadd og Weckl for å si det slik.

Bortsett fra Antonio Carlos Jobims «Zingaro» er all musikken skrevet av LRK-gutta. Her er det bare å takke og bukke – og invitere dem til Norge fortest mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LRK Trio

If You Have a Dream

Losen Records/MusikkLosen

Det kommer ikke som noen bombe at Jan Kjærstad er blant de viktigste stemmene i norsk samtidslitteratur. Med «Berge» kommer det nok en strålende bekreftelse på det.

Jan Kjærstad har skrevet nok en viktig og strålende roman.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er alltid en begivenhet når Jan Kjærstad kommer med et nytt visittkort. For meg er kanskje «Berge» den største begivenheten til nå, men det er det mulig jeg har hevdet hver eneste gang en ny roman har sett dagens lys fra hans hender.

«Berge», med Nicolai Berge som hovedperson, er en helt spesiell type roman. Utgangspunktet er at fem medlemmer av en av Norges store politiske familier blir funnet brutalt drept på ei hytte i Nordmarka i Oslo. Tankene går raskt til 22. juli. Denne romanen kunne ikke vært skrevet slik uten det som skjedde den tragiske julidagen i 2011, men likevel har den ingenting med den uhyrlige dagen og handlinga å gjøre.

Noen vil sikkert lese «Berge» som en krimroman, men sjøl om den har mange av krimromanens ingredienser, så er den så mye mer – også. Kjærstad presenterer oss for tre personligheter, journalisten Ine Wang, dommeren Peter Malm og AUF-eren og forfatteren Nicolai Berge. Jeg vet ikke om noen – ingen – norske eller internasjonale forfattere som er i stand til å tegne personligheter som Kjærstad. Han lar oss bli kjent med tre helt forskjellige mennesker på et så djupt og ekte vis som jeg knapt kan huske at jeg har fått oppleve tidligere. Mesterlig!

Sjøl om dette ikke er noen tradisjonell krim, så er den like spennende som om det skulle ha vært det. Jan Kjærstad har skrevet et samtidsdrama med sterke politiske overtoner som kommer til å bli stående som en bauta i norsk litteratur i svært lang tid framover.

Jan Kjærstad

Berge

Aschehoug

Django Bates har vært en av balløyas viktigste jazzstemmer i flere tiår. Her forteller han med en strålende Beatles-hyllest for storband at han fortsatt har dette helt spesielle.

Django Bates er både en unik pianist og arrangør.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Pianisten, hornisten, bandlederen, komponisten, arrangøren og pedagogen Django Bates (57) har vært ei ledestjerne i engelsk og europeisk jazz siden slutten av 70-tallet. Gjennom bandene Human Chain og det store Loose Tubes fortalte han oss allerede den gang at vi hadde med ei helt spesiell musikalsk sjel å gjøre. Her hjemme har Bates blant andre samarbeida med Sidsel Endresen og Bendik Hofseth og ved hvert eneste møte har han bekrefta sin helt spesielle måte å skape musikk på.

Bates har jobba med alt fra små til store band opp gjennom karriera si og på begynnelse av 90-tallet danna han 19-mannsbandet Delightful Precipice som blei fulgt av Powder Room Collapse Orchestra og Circus Umbilicus – bare navnene på gruppene hans forteller oss om et oppfinnsomt sinn.

I forbindelse med 50 års-jubileet for Beatles-klassikeren «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» fikk Bates spørsmål om han ville arrangere dette udødelige og tidløse albumet. Han hadde fått mange liknende spørsmål tidligere og svaret hadde alltid vært nei. Derfor var også Bates sjøl overraska da han hørte at han umiddelbart svarte ja. Det at det var snakk om 50 års-jubileum og at det var et av verdens beste storband, Frankfurt Radio Big Band, som spurte var nok avgjørende.

Til tross for at Bates har holdt seg de originale strukturene og toneartene, så har han sjølsagt skapt noe helt unikt med dette materialet. I tillegg til det glitrende storbandet, med blant andre vår egen Christian Jaksjø på trombone, så har Bates også inkorporert den danske trioen Eggs Laid by Tigers bestående av Peter Bruun på trommer og vokal, Martin Ullits Dahl på vokal og Jonas Westergaard på bass og vokal. Bates spiller sjøl også og bidrar med flere soli med forventa Bates-standard.

Her får vi alt fra klassikeren, det betyr blant annet «With a Little Help from My Friends», «She´s Leaving Home», «When I´m Sixty Four» og «A Day in the Life» og Django Bates og Frankfurt Radio Big Band og Eggs Laid by Tigers løfter denne tidløse genistreken til nye høyder.

Storband i både Danmark, Finland og Sverige vil spille denne musikken sammen med Bates i løpet av høsten. Her er det bare å plukke opp hansken for noen her på berget med en eneste gang – dette er nemlig drittøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frankfurt Radio Big Band med Django Bates under uroppførelsen av Beatles-hyllesten.

Django Bates

Saluting Sgt. Pepper

Edition Records/Border Music Norway

Det er nok litt misvisende at Aina Fridén er ei ny stemme, men for meg og sikkert mange andre er nok dette første gang vi får møte henne. Det var på tide.

Aina Fridén har mye smil og varme i uttrykket sitt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Aina Fridén, med Lier utenfor Drammen som base, har vært tilstede i en årrekke allerede. I tillegg til å ha jobba mye med gitaristen Frode Kjekstad, gifta seg med han og fått tre barn sammen, så fant hun endelig tid til å gi ut sitt første album under eget navn – også det i tett samarbeid med Kjekstad må vite.

Fridén kommer fra et svært så musikalsk hjem i Halden og har sunget fra hun var liten. Fra start av har det dreid seg om den store amerikanske sangskatten og etter studier på Musikkhøgskolen, har ikke interessen avtatt for å si det sånn. Tida har ikke akkurat vært på hennes side – jeg har aldri vært småbarnsmor, men aner at det kan være tidkrevende.

For fire år siden dukka endelig muligheten opp. En liten turné sammen med allestedsnærværende Kjekstad, den utmerkede svenske pianisten, trombonisten og scatsangeren Ulf Johansson Werre, trommeslageren Hermund Nygård og bassisten Roger Williamsen – svært lite å utsette på de sistnevnte også – blei akkurat så vellykka som de involverte hadde håpa på.

Resultatet blei at studio blei booka, store deler av skiva spilt inn på en dag og noe gjort et halvår seinere. Hvorfor det hele har blitt liggende til marinering så lenge vites ikke, men musikken har så avgjort ikke tatt skade av ventetida.

Dette er nemlig tidløs musikk med solide røtter i standardskatten. I tillegg har Fridén/Kjekstad skrevet noen låter sjøl, som også hører hjemme i den samme tradisjonen.

Fridén har ei varm og uttrykksfull stemme med et solid grep om jazzhistoria i seg. Jeg trives best med henne i et ettertenksomt balladeleie – noen ganger føler jeg at hun presser stemma litt for mye i de øvre luftlag. Hun vil litt for mye for å si det sånn. Tonefølget er perfekt til hvor hun og musikken vil og solistisk er Kjekstad og Johansson Werre langt framskredne begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aina Fridén

Up High

Losen Records/MusikkLosen